Tomlongsheia - på merka rød sti til topps fra øst (14.06.2015)

Dette var dagens tredje tur, så jeg tok det pent og rolig. Heldigvis var det merka sti til topps. Prøvde først å kjøre opp veien mot Ytre Jendal, men skjønte kjapt at det lureste var å stoppe og rygge tilbake i tide. Parkerte så ved p-lomma ved skiltet. Dette røde skiltet som sa "Tomlingen" skulle vise seg å dukke opp flere steder seinere også.

Bratt grusvei av laber kvalitet, som snart flatet ut og ble bedre - en effektiv måte å holde folk unna på! Ingen bom trenges da. Snart var jeg ved Ytre Jendal, en grønn idyllisk liten seter, og en liten nedoverbakke. Her bør en nyte hver meter, for nå følger en voldsomt bratt grusvei, hvor de har blandet asfalt i grusen, for at den ikke skal forsvinne nedover når det regner. Vel oppe ovenfor denne, skjønte jeg at stien måtte gå opp en fjellrygg til høyre (nordover):

Men først bar det (omtrent) over en liten knatt og bratt ned, der jeg krysset et bekkefar ved en kjempediger stein. Fylte vannflaska mi her. Så bratt opp nordryggen til heia, hvor det åpent seg opp - og selvfølgelig: vinden tiltok kraftig. Noen kraftige byger i vest truet med å komme til meg også, men jeg hadde flaks og unngikk alt i dag!

Det gikk litt opp og ned og hit og dit, som jeg har blitt vant med i dette området av Norge i de siste dagene, og jeg skjønte at Snilen (Lars)s lov (tror det er hans ord) nok en gang ble bekreftet: En kommunetopp befinner seg alltid lengst borte på et høydedrag fra det punktet du kommer opp på.

Jeg hadde brukt 1:40 opp, og gikk straks oppom høyeste punkt og tok et bilde i blesten, før jeg returnerte til kjempesteinen og satte meg kort i le og spiste litt og skrev meg inn i boka.

Tok det rolig og pent på returen også, da det var tendens til et gnagsår. Her et fint oversiktsbilde over dalen en følger opp og ned, og med gården Ytre Jendal i grønne omgivelser: