Lindtjørnsknuten - krattkrig opp - bedre valg ned (15.06.2015)

Inspirert av det korte veivalget til 500fjell (Sondre Kvambekk), ville jeg også ta denne kommunetoppen fra øst. Kjørte inn til en sauegrind, og parkerte her i en skråning. Klatra over grinda, og med en svær saueflokk jagende foran fulgte jeg på veien oppover mot Stuhaugstølen - en vei som ikke var tegnet inn på mitt kart. Helt inn til dette punktet gikk veien: 32 V 363094 6500248 på 465 moh. Jeg la det inn som et kjekt returpunkt å sikte seg inn mot.

Været var vekslende, egentlig hadde jeg ikke hatt skikkelig knallvær noen av disse dagene på mitt raid på sørvestlandet, enda værvarselet hadde antydet dette. Jeg var litt skuffet. Vel, nå måtte jeg ta et valg. Sondre hadde fulgt bekken mot vest inn til Storatjørna - gid jeg hadde gjort det samme! Jeg hadde fått det for meg at en mer nordlig variant opp flanken så mer jevn ut (på kartet), og derfor gikk jeg på i bushen. I begynnelsen gikk det da også tålelig bra, men så ble det myrer, knatter, skrenter og tett bjørkekratt i en labyrint, som på gps-sporet bare viser seg som små buktninger, men som var fortærende slitsomt og som bremset framdriften kraftig.

Men fra rundt 700 moh kom jeg inn i en stor fure som deler hele fjellet i en sør-nord-sprekk jeg hadde lest om, og sørget for å komme meg på rett side (nord) av denne. Så nå gikk det greit til topps.

Jeg syntes jeg så en varde nede mot Bergeheia i sør, så kanskje det er vardet opp en sti fra den siden nå? Jeg stakk bortom hovedtoppen i området også, på Sirdalssida (734m), før jeg utforsket den dype sør-nordgående fura. Fant minst to steder å ta seg ned her, uten at klyveferdighetene ble satt særlig på prøve. Det var rester av varding ved den letteste av dem - på begge sider av fura. Tok så en rast nede i bunnen, i sola, og i le av vinden.

Nå ville jeg prøve Sondres returvariant: I meget behagelig terreng og nesten i rett linje ned til Storatjørna, som man følger nordkanten av helt til bekkeutløpet i øst. Akkurat nordkanten her bød siste halvdel på skikkelig krattkrig i skrått terreng, og man vil antakelig gjøre klokt i å holde lenger nord og lenger unna vannkanten i denne siste halvdelen før bekken starter.

Å følge bekken går stort sett som en lek, behagelig terreng og lite vegetasjon, og lett å omgå problemer eller skifte side der det trenges:

Så var det sauebjeller og leven tilbake til bilen. Hvorfor løper alltid sauene foran samme vei som jeg går?