Bleia - VELDIG sen vårskitur (28.06.2015)

Denne strålende helga i Indre Sogn fikk en nydelig start på Vikafjellet og en fantastisk slutt med skitur til Bleia i Lærdal.

Anne og jeg var oppe litt før turistene og rakk akkurat 9-ferga fra Manheller. Lite trafikk opp Aurlandsfjellet og på parkeringsplassen nedenfor Vardahaug var vi alene. Vi hadde ikke engang LURT på om det ville være nok snø. Vanligvis stiller man seg det spørsmålet både en og to ganger når man er et par dager unna juli, men ikke i dag.

Vi spente på oss skia med en gang vi hadde passert grinda, og fulgte snøpartiene langs Modlaugselvi oppover dalen. Det var et knøttlite parti hvor vi måtte subbe over litt lyng. Bortsett fra det var det plenty med snø.

Været var aldeles strålende, og det var varmt som på den flotteste sommerdagen man kan tenke seg. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg oppdaget at jeg hadde glemt å smøre solkrem på armene. Ermene ble raskt rullet ned igjen. Den rosa svineskinkefargen var ikke til å ta feil av...

Dalen var dryg i varmen, det var ikke å legge skjul på. Snøen "sugde" så hardt at jeg trengte ikke feller eller smøring. Jeg gikk på blanke ski helt til toppen! Da blir det selvsagt tilsvarende trått nedover, men men ...

Vi krysset elva på ca. 1070 moh. Så bar det oppover Modlaugsbotnen og etter hvert retning nord mot Daudmannsvatnet hvor vi stoppet for en liten rast.

Bleia var nøyaktig 5km (luftlinje) unna der vi rastet, men det virket som en mil. Men "tunge tanker" forsvant like raskt som de kom. De positive sidene var klart i flertall; ute på ski med kjæresten, endelig Bleia, deilig å gå med lette ski og ikke minst været. Nei, her var det bare å kose seg!

Vi dro fra bilen 9:55 og klokken var blitt 12:15 da vi passerte osen fra Bleiaskardvatnet (1252 moh). Nå var det "bare" 465 høydemeter igjen. Dessverre skyet det til fra vest. De var et lite skår i gleden, men bare et lite.

Og Karma er jo verdens beste turvenn for oss. Det er en stor glede å få se henne utfolde seg fritt - men aldri lenger unna enn vi har kontroll. Hennes frihet skal ikke gå utover fuglene, men det må innrømmes at nå og da fyker det en lemen gjennom lufta.

Vi ankom Bleia 13:27, etter 11,7km og nærmere 900 høydemeter. Det var ikke sommer og sol der oppe og vi ble ikke lenger enn vi måtte...

Vi ble enige om å ta en ny rast ved Daudmannsvatnet, etter at den eneste stigningen på returen var unnagjort. Nedkjøringen fra Bleia ble langt fra legendarisk med litt dårlig lys og sugeføre. Men bare det at det var nedoverbakke var digg nok i seg selv.

Rasten ved Daudmannsvatnet inkluderte svele med ost fra ferga, og den smakte like godt som jeg hadde håpet. Det var første matbiten på turen, bortsett fra et eple på vei oppover.

Nå var vi for full fart tilbake til sommervarmen og turen ned Modlaugsbotnen var GOD. Litt sliten men fornøyd. Og det var fremdeles nedoverbakke...

Klokken hadde blitt 15:34 da vi var tilbake ved bilen. GPSen viste 23,1km og ca 5,5 time på tur. På parkeringsplassen ble vi utspurt av et par nederlendere som var imponert over at vi hadde vært på "langlauf" midt på sommeren. De hadde sett for seg å parkere ved et idyllisk fjellvann et sted men måtte konstatere "ice all over". Som en turglad Sunnmøring skrev for noen dager siden; "Når isen ligger til over Sankt Hans, så blir det en sen vår". Sant nok...