Galdhøpiggen (04.07.2015)

Jeg er nå en drøy uke inn i ferien, og min venninne Carina og jeg har i lengre tid snakket om at vi skulle ta en liten ferie sammen i sommer. Mamma har nylig vært på Galdhøpiggen, og denne turen har hun snakket mye (!) om, både før og etter. Ettersom jeg trives ute i naturen og på fjellet, tenkte jeg at det var på tide at jeg burde ta turen opp til Galdhøpiggen. Morten (samboer) ville ikke bli med meg, «been there, done that». Jeg hadde ikke troen på at jeg skulle få med meg Carina på en slik tur, ettersom hun aldri har vært på fjelltur før, men jeg tenkte at jeg måtte spørre henne. Det å bestige Norges og Nord-Europas høyeste fjell kunne nok friste henne også. Da jeg foreslo at vi skulle dra til Galdhøpiggen, fikk jeg til svar at hun hadde kondis som en 50-årig alkoholisert røyker, og at hun trolig kom til å dø en plass oppe i fjellet- og da kom det til å være min skyld. Da måtte jeg i alle fall sørge for å få henne fraktet ned igjen. Og tur ble det!

Ferden startet fredag formiddag. Jeg, Carina og Varg (1 år) var klar for road-trip. Denne gang var det BMW`n til Carina som skulle få æren av å frakte oss til Jotunheimen. Teltcampen ble på Lom camping.

Lørdag morgen kjørte vi opp til Juvasshytta (bomvei, 100,-), og meldte oss på tur med føring over breen (200,-). Vi gikk fra hytta ca. 10.20, i følge med ca. 275 andre, i et rolig og behagelig tempo en times tid- opp til Styggebreen.

Deretter gikk vi i tau-lag over breen, før vi koblet oss av tauet på «piggura». Nå begynte den bratteste delen av turen opp mot toppen. Det var mye folk, store steiner, og bratt terreng, noe som gjorde det vanskelig å la Varg gå med langt bånd. Jeg bestemte meg for å koble om båndet, slik at det ble kortere- for å klare å holde god nok avstand til de foran. Da jeg skulle koble om, glapp jeg båndet, og Varg begynte å gå. Jeg kastet meg etter båndet så lang jeg var, og slo leggen mot en stein. Båndet fikk jeg ikke tak i, men det kilte seg heldigvis fast mellom to steiner litt lengre opp, så Varg ble stående der. Jeg kjente ikke mye smerte i leggen med det samme, men etter kort tid merket jeg at det begynte å verke, og jeg hadde fått en heftig kul. Vi måtte derfor ta en liten pause for å bandasjere og komprimere. Carina var vel godt fornøyd med å få seg en liten pust i bakken, rødlett og andpusten som hun var.

Vi fortsatte etter litt, men et par hundre meter fra toppen (vi kunne se hytta på toppen), var Carina veldig sliten. Jeg måtte da ta i bruk bestefars gamle motivasjons- triks, sjokolade! Etter en stund fikk hun samlet seg og vi kom oss opp til toppen. Carina fant seg en stein å hvile på, mens jeg sørget for å skrive oss inn i boka, og kjøpe t-skjorter og brus i kiosken (kun kontanter).

Naturligvis var det mye folk på toppen, og det var knapt med tid før vi måtte begynne å gå ned, jeg fikk derfor lite tid til å nyte utsikten. Tidspresset og folkemengden gjorde følelsen av å nå toppen litt annerledes enn forventet, men det skal sies at det i ettertid har føltes godt endelig å ha vært på Galdhøpiggen.

Jeg og Varg løp ned den første delen av ned- turen som var snødekt, og det endte i et skikkelig magaplask- godt å få avkjølt seg! Og jeg var langt i fra den eneste som basket i snøen. Jeg så ikke frem til å gå ned det bratte partiet med steinene, men det gikk veldig bra, da Varg var flink og gikk bak.

Vi festet oss igjen til tauet og spaserte over breen. Varg fant ut at dette var et passende tidspunkt å legge en kabel, men jeg hadde heldigvis bæsjposen klar. Resten av turen gikk fint, i rolig tempo tilbake til Juvasshytta.

Jeg må si det var veldig uvant å gå i «kø» på fjelltur, jeg trives helt klart bedre på turer med færre folk og ikke noe «tidspress». Været var helt fantastisk, sol fra nesten skyfri himmel, og lite vind. Til tross for iherdig solkrem- smøring, hadde både jeg og Carina klart å få ulike grader av solbrenthet et par steder. Vi var på plass på parkeringen ved Juvasshytta i 16.30-tiden, og returnerte til campen i Lom (kjøretur på ca. 45 min).

Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt på avslapning og god mat og drikke.

Søndag hadde vi tenkt å ta zip-line over Prestfoss Traversen, men den var dessverre stengt, pga. for høy vannstand. Lillebror Eskil (som har vært på ferie rundt omkring i landet), hadde kommet til Lom, og fikk presset seg og bagen sin inn i BMW`n, og vi vente snuten mot Trøndelag. Vi stoppet på en badeplass i Vågå, hvor vi fikk avkjølt oss, (og Varg tatt sine første svømmetak), før vi fortsatte hjemturen.

Carina er stolt som en hane over sin første fjelltur, og jeg håper hun blir med på flere turer fremover. Nå skal solbrent hud få pleie, og øm legg få hvile.