Knutsholsryggen (02.08.2006)

Værmeldingen er ikke altfor trygg, men når "sykkelfanatikeren" Tor Erik omsider har tid et par dager til å la sykkel være sykkel, og bli med til fjells.
Tidlig onsdag 2. august ligger tunge regnskyer ned over fjellsidene i Jotunheimen og veibanen over Valdresflya er gjennombløt. Motivasjonen skranter litt, men vi håper på bedre tider (les vær). En sykkel settes igjen på Gjendeosen før vi kjører 10 km tilbake mot Valdresflya og trasker innover i den regnvåte vegetasjonen.

Det regner stort sett sammenhengende oppover Leirungsdalen. Ikke før vi er oppe ved Leirungstjønne kommer den første solgløtten, men derfra blir det bare bedre og bedre. Vi skrår oppover fjellsiden og kommer opp på det vesle bandet mellom Vestre og Midtre Leirungstinden.

I motsetning til sist har vi nå nok sikringsmidler og fjellet er nesten tørt, eneste ørlille problem er noen sorte vegger som presser på fra sørøst. Først sneier en mørk regnsky oss i det den passerer over Leirungskampen og Torfinnstindane. Vi kan se hvor tett det regner nede i Torfinnsdalen, men den neste ser verre ut. En vegg så mørk at man kan tro dommedag er nær av mindre vokser over Valdresflya og presser seg snart langsomt innover Leirungsdalen. Det blir med en gang litt stress over klatringen.
Tor Erik jobber seg ut på de løse hyllene mens jeg stadig skotter bort på svartveggen som nærmer seg faretruende.
Vi går en kort taulengde ut på hyllegalleriene og så rundt en stor blokk og opp en styggløs kløft. Alt er løst. Storst som smått. Standplassen er en vits, men når nesten selve grunnfjellet er løst får man gjøre det beste ut av det. De første regndråpene kommer i det Tor Erik begynner på andre taulengde. Han dropper første mulige oppgang og forsvinner i stedet videre på ei løs utsatt hylle. Regnet tiltar og jeg har bare en tynn trøye på. Dvs. det er en mellomting mellom regn og sludd. Temmelig kjølig. Det både varer og drøyer, ja det føles som en evighet. Innen standplassropet når rundt bergknausen, sterkt utvannet av vindkulene, er jeg så gjennombløt og frossen at hele kroppen skjelver. Det er en lettelse å komme i gang. Hylla fortsetter bortetter fjellsiden før tauet omsider går ca. 5 meter opp. Fjellet er såpeglatt og med et par dundrende glipptak kan jeg være glad jeg ikke gikk først.

Atter en gang på Vestre Leirungstinden. Vi fortsetter raskt videre, runder Søre Knutsholstinden og tar først pause innunder Vesle Knut. Sola begynner å titte frem igjen og det klarner raskt opp, men fjellet tørker sakte. Alle passasjer hvor friksjonen er av avgjørende betydning blir derfor plutselig mye mer skumle.
Vi velger ytre varianten opp til Vesle nå som sist, i motsetning til den "indre" varianten som vi gikk for en god del år siden.
Hele veien videre opp til Store Knut er det nå kjent terreng.

Nordryggen på Store Knut

Etter en stund med finvær legger tåka seg klamt nedover Store Knut. Det er null tørk i svartmosen og over alt er det skumle, såpeglatte partier. Ned til den markerte hammeren rett nord for toppen er det lett. Hammeren omgås relativt greit litt ned i vestflanken før vi raskt tar oss tilbake til eggen. Eggen følges så det meste av veien, selv om dette er litt småplundrete en del steder.
Hammeren opp mot Midtre Knutsholstinden ser virkelig flott ut på avstand. Slank og steil, ved nærmere øyensyn dog langt mindre truende. Jeg foreslår å lede den øverste biten som vi velger å gå i venstre kant. Det er sent på kvelden og jeg har vel tusen ting å skylde på, men selv med tau psyker jeg ut her. Mindreverdighetskompleksene brer seg som ild i brunt gress. Jeg stoler rett og slett ikke på friksjonen i den dyvåte sortmosen. Og så er det så lett når man har sterkere følge å dra veksler på. Så jeg klatrer ned igjen, og så leder Tor Erik opp den nesten 25 meter lange taulengden som er fulle av brukbare tak. Men det er ganske utsatt, det er et godt stykke nedover mot Svartdalen før man når bunn. På en måte virker det nesten bedre å starte på en hylle lenger ute mot Knutsholet, for her kommer man høyere før klyveklatringen tar til, dessuten er det ikke så langt ned rett under. Det er i alle fall mange varianter fra 2-2+ og oppover til i alle fall 3 (man kan selv variere), og det er sikkert et trivelig lett "buldefrelt" å boltre seg på når det er tørt med friksjon i rikt monn.

Fra Midtre må vi klyve ned to knøttsmå hamre før vi er fremme ved skråplatået mot Nørdre Knutsholstinden. Her råker vi tilfeldigvis på en forseggjort bivuakkplass. Ferdig ryddet og med god plass til to liggeunderlag, så natten blir tilbrakt på 2130 moh. Etter en kort kveldstur til Nørdre Knutsholstinden hopper vi i posen og koser oss hele 10 timer (fryser knapt i det hele tatt), en virkelig kremnatt.

Ny dag og retur via Søre Nål

Den standhaftige tåka gjør at vi ikke har noe hastverk med å stå opp, så vi somler som bare det og får med oss en herlig stund når tåka sprekker opp i Knutsholet. Tor Erik svipper oppom Midtre Nål og så er vi begge en rask tur oppom den vesle nubben rett nordvest for Søre Nål før vi setter standplass på Søre Nål. Fjellet begynner nå å bli såpass tørt at det er trivelig å klyve igjen. Etter rapellen fra Søre Nål går Tor Erik opp ei anne rute på topptau.

Vi har studert en rampe som går på skrå nedover i vestflanken mot Svartdalen og ønsker å prøve denne. Fra skaret sør for Søre Nål er det greit å komme ned til denne rampa, men i vestflanken under Søre Nål er det styggbratt. Vi søker litt frem og tilbake i "veggen" før vi ender opp med en rappell til.

Hylla ned til dalen er egentlig en drøm å gå og både finere og ikke minst raskere enn vår tidligere rute som fulgte nordryggen i brekanten. Det er også tydelig på tråkket her at det er en variant som mange har benyttet.

Båten nås med god margin, og Tor Erik får syklet litt i tillegg i det han må hente bilen opp mot Valdresflye.