Trogfjell via ferrata - og farvel til gps-en min :( (09.07.2015)

Fullføringa av kommunetoppene på Sørlandet ble fullført med en stopp i Åmli, hvor jeg hadde lest at det skulle være en via ferrata ved Trogfjell. Var innom kommunehuset og spurte om informasjon, men sommervikaren der hadde ikke hørt om dette, og visste ikke hva via ferrata var for noe (enda den viste seg å gå 900 m vest for bygget hun satt i!!!!). En brosjyre der om Trogfjell nevnte dette i en setning, og det var nok for meg.

Jeg kjørte over broa (mot vest, obs; man må inn i sentrum i Åmli, for å komme over denne brua) og parkerte ved museet. Været var flott, så parkeringa her var egentlig full, men jeg fikk skvist meg inn. Det går nemlig en flott tilrettelagt sti (tegnet inn på kartet) opp til Trogfjell (430 moh), og denne fulgte jeg først. Mange infoplakater underveis om kultur og natur, men jeg tok meg ikke tid til å lese i dag, da jeg var veldig spent på via ferrataen.

Oppe på Timmeråsen var det laget til grillplass og flere flotte gapahuker:

Kort etter denne var det skiltet "Via ferrata" og en advarsel om at man måtte bruke godkjent sikringsutstyr; hjelm, via ferrata sikringsutstyr samt sele. Yes, da var stedet funnet!

En liten sti bragte meg inn mot innsteget, og jeg tok et bilde mens jeg fortsatt hadde oversikt over en del av ruta oppover. Joda, dette så ut til å bli tøft nok:

Helt inne ved fjellveggen tok jeg på meg sele, hjelm og nevnte VF-kit. Jeg vurderte å legge gps-en trygt inni en lomme med glidelås, men glemte det så i ekstasen og iveren etter å komme i gang med klatringa. Å, hvor jeg angrer på dette...
Her er innsteget:

Jeg gikk i fjellstøvler, men burde hatt med svasko! Spesielt de første tre meterne var utfordrende, og kanskje lagd slik med hensikt? Det var langt opp til det første trinnet...

Jeg har gått mange via ferrataer i utlandet, og vil kort oppsummere denne med å si at den absolutt var blant de mer krevende. Her er få - om ingen - hvileplasser. Det var faktisk ingen steder jeg fant det naturlig å ta av sekken og finne fram kameraet og ta bilder. Skulle jeg gjort det, måtte jeg ha sikret sekken på en eller annen måte. Fjellstøvlene ga ikke nok feste på de små listene som fantes der det ikke var stigetrinn, så det ble mye haling i wiren. Følgelig var jeg sjeleglad for at jeg hadde tatt med meg hansker. Jeg vil ikke anbefale denne ruta på vått føre!

Gps-en min forsvunnet!
De siste 20 meterne var noe mindre bratte og uten stigetrinn, og nå ble jeg med ett klar over at gps-en manglet i lomma si på hoftebeltet! Jeg gikk først helt opp og gjennomsøkte sekken; det kunne jo hende jeg hadde lagt den i sekken likevel i ørska, men nei! Så gikk jeg armgang ned de 20 m igjen til en stor hylle med noe gress og et par trær, da det lå noe som skinte her, men det var bare en ølboks. Jeg gikk opp igjen, og nå tenkte jeg verken på bilder av utsikten eller noe annet enn å komme meg ned til innsteget: Det var opplagt at gps-en måtte ha falt helt ned, for det fantes ingen større hyller i hele veggen!

Jeg fulgte den godt merka og tilrettelagte stien ned og tilbake til innsteget, hvor en fortvilet leteaksjon ble satt i gang: Krattet ble gjennomsøkt, jeg krabbet, krøp, ramla, blei møkkete og skrubbet meg opp, og utrolig nok fant jeg min kjære gps bare 10 meter unna innsteget! Men den var så lett...??? Skjermen var like hel, men batteriene var borte, skjønt batterilokket fortsatt satt på. Hvordan kunne det gå til? Men enheten bar stygt preg av noen knallharde støt, og med skjelvende fingre la jeg i nye batterier mens en sverm av fluer surret rundt meg. Død! Jeg prøvde to andre batterier. Lys i skjermen! Men heller ikke noe mer. Den ville ikke starte opp, og det var noe småtteri som skramlet inni den.

Det var sørgelig, men sant: 7-8 år har jeg hatt den, men et fall fra så stor høyde kunne jeg ikke forvente at den tålte. Så nå blir det ny gps, og jeg har lært en lekse - tror jeg: Ved klatring skal gps-en legges ned i sekken!