Tett på dronninga i Andebu, samt prinsessa (12.07.2015)

Etter å ha ligget hele formiddagen i sola på hytta og lest Arne Larsens utmerkede nye bok om "Storen", ble jeg desperat etter å komme meg ut på en eller annen form for tur. Når man befinner seg i Vestfold, og har tre timer til disposisjon, er utvalget begrenset med tanke på høyfjell og tinderangling, så et passende substitutt måtte være en pf100-topp i nærheten. Gårsdagens tur til Stokkes Storås var nærmest, men "brukt" opp. Så med peakbook fant jeg jammen en Storås til, ikke langt unna; i Andebu, så jeg heiv meg i bilen og kjørte dit.

På med tynn langbukse og mega-tynn genser med lange ermer etter gårsdagens hissige klegg-angrep. Et tegn på intelligens, det at man lærer... Fant en urgammel oppbygd sti opp i krattet, som etter hvert gikk over i en liten kløft som var grei å følge oppover et stykke. Uten gps skjente jeg opp i en skråning, og kom innunder en bratt vegg. Her fant jeg en fin klyveklatre-passasje opp, som i høyfjellet nok ville kvalifisert til gul trekant, og fikk tilfredsstilt litt av klyvetrangen min. Den største "gule trekanten" - les utfordringen - ventet imidlertid oppe på ryggen; en elgkolle med en svært liten kalv! De lå ikke mer enn 15-20 m unna, og så aldeles ikke meg. At de heller ikke hadde hørt meg komme pesende og klatrende opp brattveggen, tar jeg som et kompliment og tegn på at kondisjonen ikke er så verst likevel. Jeg turte ikke ta av sekken og fomle med kamera, i tilfelle de ble skremt og gikk til angrep, og jeg ble nødt til å foreta en rask retrett ned brattveggen.

Problemet nå var at jeg måtte forbi dem, tett innpå, for å komme videre. Eller jeg måtte returnere ned klyvepunktet, og det fristet ikke. Jeg har respekt for slike skogens dronninger, og særlig når prinsessa ligger like ved siden av, så jeg klapret med stavene og hostet høyt, samtidig som jeg trakk meg forsiktig litt tilbake. De kom seg på beina, identifiserte meg, og ... tok flukten, puh. Så kunne jeg gå videre, og fant etter hvert toppunktet:

Jeg syntes to trær litt lenger inn på høyden sto på et punkt som virket høyere, og ruslet bort dit også. Da hørte jeg det vrinsket og prustet nedi skogen som om det var en hest som var der. Det var nok kongefamilien Elg igjen, og kanskje Hans Majestet Kongen også var kommet hjem? Jeg trakk meg derfor unna, og fant en greiere vei ned og tilbake til bilen, som sto parkert på en ørliten p-lomme ved veien.

PS! Blåbærene er modne i Vestfold nå, og søte og saftige!

Sporet er tracket med mobilen. Høydedataene er ikke pålitelige. Toppunktet er på pb kan ikke være helt korrekt.