Over Romsdalseggen med familie og bikkje (12.07.2015)

Modern og mannen gav Paal og meg en tur over Romsdalseggen i bursdagsgave, og denne helgen var den eneste som passet for alle sammen denne sommeren. Så av sted bar det. Værmeldingen var i utgangspunktet ganske begredelig, men vi bestemte oss for at den fikk slå feil. Etter en litt turistpreget biltur fra Oslo med fire voksne og en hund, kom vi omsider fram til Romsdalseggen Camping i Isfjorden hvor vi skulle overnatte. Vi avtalte med eieren av campingplassen at han skulle kjøre oss inn i Venjesdalen klokka sju neste morgen, for vi hadde hørt om folkemassene (går visst buss fra Åndalsnes klokka 9.30) og ville av gårde før den gjorde sitt inntog. Kvelden gikk med til å psyke opp moderen – jeg mente å huske et par turer hvor hun ikke hadde en spesielt høydesterk fremtoning – men hun var fast bestemt på at vi skulle gå den ordentlige eggen og ikke bare familieversjonen. Det var jeg veldig glad for. Vi konkluderte med at det kom til å gå helt bra og at vi skulle ta oss god tid over eggen.

Tidlig neste morgen så det jammen ut til at værmeldingen hadde ombestemt seg – selv om det var overskyet var det fin sikt og det spådde regnværet var tatt bort. Hurra! Vi ble sluppet av på parkeringen i Venjesdalen og derfra var det ekstremt godt merket og skiltet hele veien. Først var stien steinet – litt i samme gate som de har gjort ved Prekestolen. Så fortsatte den opp til krysset hvor man kan velge en mer familievennlig variant om Høgnosa, eller fortsette normalveien opp til man møtte på eggen rett sør for Mjølvafjellet. En firerbande tok oss igjen i bakkene opp mot eggen, men de store folkemengdene var ennå ikke i sikte. Utmerket. Det siste stykket før vi kom opp på eggen var det snøfelt, men de passerte vi greit. Så var vi oppe og wææææv! For en utsikt! Jeg ble målløs. De andre ble også det. Vi tok en hel gjeng med bilder og hadde hele herligheten for oss selv. Moro! Jeg ville gjerne oppom Blånebba selv om det var i «feil» retning, og Paal var også gira. Moderen og mannen var ikke helt i den modusen, og ville heller bruke ventetiden på å gå langsomt bortover eggen mot Mjølvafjellet. Vi skilte lag for en stund og avtalte å møtes til lunsj på Mjølvafjellet. Turen bortom eggen mot Blånebba var superflott og vel verdt å ta seg tid til. Vi skrev oss inn i boka på toppen som dagens første folk, og gikk den siste lille avstikkeren ut til Blånebba øst. Det var tråkket spor i snøbakken opp, men vi valgte å heller klyve litt i ura den siste bratta, for snøen var bare halvmyk og det var ikke særlig fristende med en utglidning ned østflanken. Vi tok oss en minilunsj på denne lille Blånebbatoppen og innen vi var ferdige var det nesten blitt litt folksomt på nabotoppen. Straka veien bortover eggen til der hvor vi hadde skilt lag med de andre og videre bort til Mjølvafjellet. Opp eggen her var det hengt ut kjetting et par steder. Den første kjettingplassen føltes litt unødvendig, men den andre var grei nok. Det VAR litt luftig enkelte steder selv om det var helt uproblematisk å komme seg fram. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvordan mor mi og mannen hadde håndtert bikkja over der – hun er en jämthund og sikkert ikke av det netteste slaget å løfte på. Det hadde visst gått greit, fikk vi vite på toppen av Mjølvafjellet, for når gubben kløv opp først og dro litt i nakkeskinnet samtidig som moderen dyttet bak, hadde de fått henne opp tilslutt. Alle i god behold så langt og moderen var superfornøyd med egen innsats. Dette var ikke så ille som hun hadde fryktet. Fra Mjølvafjellet var det en parti med mer fjell på hver side av oss, før vi kom til litt mer egg. Hele tiden med superduperutsikt til fjellene rundt og dalbunnen med masse grønnfarge og elv. Vakkert som bare det.

Omsider kom vi oss til Ottarbu og derfra var det massemasse nedoverbakker helt ned til Åndalsnes. På veien var det et utsiktspunkt som stakk langt uti lufta. Rampestreken kaltes den visst. Vi sjekket den ut og gikk videre nedover. Det var masse steintrapper der som var lagt opp veldig pent. 700 bratte nedoverhøydemeter begynte å kjennes i knærne, så da vi hadde kommet ned til Åndalsnesnivå gikk vi på restaurant og spiste middag med øl attåt. Knallfin tur i knallfine omgivelser. Jeg vil nok tilbake til Romsdalen, gitt. Her likte jeg meg bra.