Over Vidden, fra Ulriken til Fløyen - Bergen (14.07.2015)  

I løpet av vinteren hadde Julie flere ganger sett program på barne-TV med innslag fra Akvariet i Bergen. Hun hadde derfor et sterkt ønske om å besøke akvariet i sommerferien. Vi booket derfor 4 netter på hotell nokså midt i sentrum, så vi fikk noen dager når vi først kjørte den lange veien. Det er jo så mye mer å se og gjøre i denne flotte byen. Fløyen og Ulriken er to andre opplevelser som vi måtte ta med barna på, og det beste ville selvfølgelig være å gå Vidden oppå fjellet mellom disse to attraksjonene. Det måtte være en fullkommen dag, med gondolbanen til Ulriken, fin fjelltur på rundt 15 km, og avslutning med praktfull utsikt fra Fløyen og så Fløibanen ned til byen igjen.

Første hele dag i Bergen var værvarslet sånn noenlunde bra, så tirsdag morgen tok vi Ulrikenbussen fra sentrum til starten på gondolbanen. Selvfølgelig litt kø for å ta gondolbanen, men 15 min greide vi fint å vente. Spennende med banen opp på Ulriken, og barna storkoste seg. Vi nøt den spektakulære utsikten en liten stund, før vi begynte å gå.

Det var ikke langt til dagens første topp, selve Ulriken-toppen på 643 moh. Delvis skyet med korte solgløtt da vi nådde toppen. Morsomt og noe kupert klyvefjell opp til toppen, og det likte Frida og Julie selvsagt.

Etter Ulriken (643) ble det mer vidde. For meg var det obligatorisk å gå bortom Byfjellenes høyeste punkt (674), men dette er en ekstra sving i forhold til hovedstien. Frida på 8 år var ikke like ivrig på å forlate stien, så for ikke å gjøre turen lengre enn nødvendig for henne, valgte Grete og Frida å fortsette på stien. Julie derimot, hadde veldig lyst til å være med bort på høyeste punkt, og det var jo ekstra gøy for min del. Vi avtalte å møtes lengre framme et sted, at Julie og jeg skulle ta igjen Frida og Grete etter hvert. Julie og jeg langet ut vekk fra stien, og jeg merker at det nå er vrient å gå fra Julie (10 år). Hun sa hun hadde lyst til å gå fort, og det gjorde vi. Vi hoppet over gresstuer og stein, fløy over små myrfelter som var mer enn gjennomvåte, og nådde etter få minutter varden som markerer Byfjellenes høyeste punkt (674). Vi kunne se at denne varden så vidt sto høyere enn Hauggjelsvarden (673), få meter lenger mot nordøst. Dessverre var det nå overskyet over vårt område, og tunge skyer hang over og rundt oss, men ingen nedbør i sikte heldigvis. Før vi dreide nordover med kurs for hovedstien igjen, tok vi turen bortom Hauggjelsvarden (673) for å få utsikt ned mot Espeland og Indre Arna. På Hauggjelsvarden var det også en postkasse med ei fillete bok, som vi skrev oss inn i.

Julie og jeg strenet nå nordover og kom inn på hovedstien ved et vann på 645 moh. Hvor var nå kona og yngste dattera, Frida? Var de bak oss eller foran oss? Vi skulle jo gå fort for å ta de igjen, men hva hvis de var bak oss? Det ville jo være dumt… Julie foreslo å gå opp på den markerte Storhaugen (662), på Storfjellet, som ruvet ganske godt foran til venstre for stien. Hun mente vi ville få bedre oversikt der, og jeg var ikke vond å be da gitt! Det betød en ekstra topp det! Og topp er topp! Vi forlot stien og fulgte en annen sti opp til Storhaugen (662). Der ble vi møtt av en gigantisk toppvarde, en «Menneskerettighetsvarde». Dette var en fin topp, så jeg var glad vi stakk oppom den. Vi studerte stien både nordover og sørover, men klarte ikke å finne igjen Frida og Grete. Da måtte siste utvei benyttes – mobiltelefonen. De svarte etter hvert, og det viste seg at de var foran oss og hadde akkurat passert Borgaskaret, og var på vei opp mot Vardegga (637).

Grete så ikke ut, da Julie og jeg tok de igjen. På strekningen hvor Frida og Grete hadde fulgt stien mens Julie og jeg var på Byfjellenes høyeste punkt (674), hadde Grete tråkket ned i en gjørmedam. Hun tråkket på en gresstue i noe som så ut som en gjørmepytt i stien. Det var det ikke! Hun sank ned til over hofta i gjørme, og hadde kastet seg fram for ikke å synke dypere. Hun slo det venstre kneet i fallet, og fikk karret seg opp igjen. Hele buksa og deler av jakka var brun av gjørme. Det verste var selvsagt det vonde kneet, som hun slet med resten av turen, særlig nedover.

Men nå var vi alle samlet igjen, og tok en matpause på toppen av Vardegga. Der blåste det litt surt, mens vi tømte sekken for det meste som var spiselig. Vi sparte igjen noen godsaker til siste topp på runden, Rundemanen (568).

Fra Vardegga (637) gikk det mye nedover til Øvre Jordalsvatnet. Stien følger vestsiden av vannet, før den etter hvert svinger mot Vest/Sørvest. Nå ble det lunere igjen, men sola var fremdeles fraværende. Dagens lengste motbakke kom opp mot Rundemanen (568), men her var til gjengjeld stien meget fin. En slags grusveisti, som gikk i slynger oppover. Frida og Julie løp opp de siste meterne til masta på toppen, og fikk sin velfortjente Smil.

Nå trodde alle jentene at Fløyen var like bak det de kunne se sørvest for Rundemanen (568), men de ble nok noe skuffet da jeg fortalte at det fremdeles var igjen drøyt 3 km. Heldigvis var disse kilometerne på grusvei, så de gikk lett unna. Vi skravlet og holdt motet oppe, og snart dukket Fløyen opp inne i skogen. Rett før Fløyen går grusveien gjennom stor og trolsk granskog. Den ene grana var virkelig mektig, ja faktisk en av de grøvste jeg har sett på lang tid.

Da vi ankom Fløyen var visst ikke Frida og Julie helt tomme for energi… De sprintet bort til den store lekeplassen og tok et kvarter både høyt og lavt der. Etterpå ble det is mens vi nøt den flotte utsikten over Bergen fra Fløyen. Klokken var blitt halv sju da vi tok Fløibanen ned til byen igjen. Nå var det veldig deilig å ha hotell sentralt i byen, bare 10 minutters vandring fra Fløibanens nedre startsted.

Flere bilder: