Fantastisk tinderangling med Morten (20.07.2015)  

En mandag litt utenom det vanlige

Etter noen mislykkede toppturforsøk den siste tiden, sendte Morten meg en melding på søndag kveld å lurte på om jeg ville være med på litt tinderangling. Før jeg i det hele tatt visste hvor turen gikk, takket jeg ja til å være med.

Etter en hyggelig tur over Valdresflya, ned i Ottadalen, opp Bøverdalen og opp til Juvasshytta ble det klart for meg at det ville bli nye topper for mitt vedkommende.

Allerede tidligere i vår hadde jeg stått nede på Svelnosbreen og betraktet Ymmelstinden, Storjuvtinden og ikke minst traversen opp mot Galdhøpiggen. ”Aldri i verden om jeg skal opp den sørvestryggen,” kan jeg huske at jeg tenkte. ”De som går opp der er gale.” Men så hadde Morten andre planer, og når man da allerede har takket ja til å være turfølge og samtidig ønsker seg noen nye topper, blir man mer enn gjerne med. Men med Morten som fjellfører så er det sjelden grunn til å være engstelig.

Jeg tror klokka nærmet seg ett før vi kom oss av gårde fra Juvasshytta. Et godt stykke inn på Styggbreen møtte vi de første taulagene på vei ned fra Galdhøpiggen. Førerne var nok ikke særlig begeistret for at jeg og Morten ruslet oppover autostradaen uten sikring. De hilste i alle fall ikke på oss når vi forsøkte å smile pent og si ”hei!”. Etter å ha passert to taulag og vi var klar til å ta av fra hovedfartsåra, dro vi først fram tau og seler. Da det tredje taulaget passerte og vi var klare for å gå videre, var det en helt annen tone vi ble møtt med. Men nå skulle vi ut å tråkke nye spor bortover breen.

Morten gikk først og tråkket gode spor i retning av Portpiggen. De dype sporene gjorde sitt til at den slakke bakken opp mot skaret ble tung og seig. Heldigvis hadde jeg tråkkene til Morten å gå i ☺.

Været hadde fram til nå vært upåklagelig, men vel oppe i skaret kom både tåka og vinden og forandret landskapet. Etter å ha vært oppom Portpiggen, som ligger midt i mellom Galdøhpiggen og Vesle Galdhøpiggen satte vi oss ned i le og spiste noe mat. Mens jeg hadde gode brødskiver med leverpostei, agurk og tomat ppå skiva, kunne jeg se Morten åpnet en pakke med kalde Gildepølser som gikk ned, én etter én. Det gjaldt tydligvis å få i seg noen proteiner.

Etter en god hvilepause gikk vi ned Portrøysa mot Storjuvbreen. Denne var nå fri for snø, men med mye løs stein som lett kunne komme i bevegelse om vi ikke var forsiktige. Vi tok oss derfor god tid og kom oss omsider trygt ned på breen.

Fjellheimen rundt oss endret seg kontinuerlig ettersom tåka la seg og sola brøyt stedvis i gjennom. Hele landskapet rundt oss var trolsk. Plutselig kunne vi skimte Skardstinden, i det neste åpnet sørvestveggen av Galdhøpiggen seg opp for oss, før vi i neste øyeblikk kunne skimte Storjuvtinden. Bortover breen kunne vi se bresprekkene like under snøen flere steder rundt oss der vi passerte foten av Storjuvtinden. Vi forsøkte å komme opp i skaret nærmest Ymmelstinden. Her møtte vi et litt utsatt punkt, hvor det både var glatt og bratt. Takket være litt god akrobatikk, kom vi helskinnet opp dette ubehagelige punktet. Uten sikring ble det hele litt mer spennende enn det jeg hadde håpet på. Sett i ettertid var dette turens definitivt mest utfordrende parti. Det hadde nok vært adskillig lettere å komme opp i skaret litt lenger nord.

Det utsatte punktet i sørflanken opp mot Ymelstinden gikk som en lek etter opplevelsen på vei opp i skaret. Et lite bratt parti med noe snø, som endte i et stup måtte forseres litt lengre opp, ellers var turen til toppen rimelig komfortabel. Det samme vil jeg også si om traversen rett opp mot Storjuvtinden. Etter å ha vært på Ymelstinden dukket sola mer og mer fram og gjorde turen etterhvert mer spektakulær.
På toppen av Storjuvtinden fikk vi oss en litt lengre pause, med sjokolade, fotografering og litt drikke. Etter dette bar det videre bortover eggen mot Austre Storjuvtind.

Vi hadde ikke med oss nok tau til rappellen ned videre og måtte derfor rote litt i sørflanken for å finne trygg vei rundt østveggen i skaret bortenfor Storjuvtind. Men ganske uproblematisk.
Da vi kom opp i skaret på østsiden av Storjuvtind kunne vi se den majestetiske eggen opp mot Galdhøpiggen. Morten hadde tidlig sagt at det første utsatte punktet vi kløyv opp ved hjelp av akrobatikk bare var barnematen i forhold til det som ventet oss der oppe. Med indre uro og lettere angst bestemte jeg meg for å ta ett skritt av gangen. Helt oppe i skaret, før vi begynte opp det bratteste partiet, tok vi oss en god hvilepause. Hjertet slo litt raskere enn normalt. Jeg forsøkte å skylde på at det var tynn luft her oppe, men jeg er redd Morten gjennomskuet meg og kunne lese frykten i mellom linjene.

Omsider bestemte vi oss på å gyve løs på det bratte og litt utsatte partiet videre opp i skaret. Det var visstnok 300 meter rett ned i vestflanken, men hylla som skrånet oppover og ga plass for hele kroppen, hadde mange gode tak og opplevdes på langt nær så utfordrende som jeg syntes turfølge hadde gitt utrykk for. Men nå skal det også sies at det var tørt og fint vær denne kvelden.

Etter noen flotte traverser og litt klyving så var vi omsider oppe på Galdhøpiggen. Klokken hadde blitt over ni på kvelden. Av vertskapet der oppe ble tilbudt en boks Cola, nylig innflydd med helikopter, men takket høflig nei da vi oppdaget at prisen var nesten like høy som toppen vi var på.

Etter en kort pause og en liten matbit gikk vi ned autostradaen tilbake til Juvasshytta. I følge Morten brukte vi bare litt i overkant av en time. Svært fornøyd etter en lang dag oppe i fjellet, danset vi oss raskt ned i solnedgangen.

Takk for en fantastisk tur i fjellet, Morten. Dette var herlig og forfriskende ☺

NB! De råeste bildene finner du her på bloggen til Morten. Dette må du se.