Hurra, hurra - Uranostinden i utsiktsvær! (17.07.2015)

Etter gårsdagens reprise av Uranos uten utsikt, følte jeg meg litt oppgitt over å våkne halv sju til strålende sol og vindstille vær. Er det ikke typisk? Jeg sendte en mld til han i naboteltet og sa jeg ville på tur. Siden det var Vinjerock og vi hadde lagt oss halv fire natta i forveien hadde jeg ikke trua på å få noen respons, men en time senere «banket» det på teltdøra og turplanleggingen var i gang. Det var noen små hindringer som måtte overvinnes. For det første var ingen av oss kjørbare, men det fantes visst tre venninner fra Sunnmøre som ville være med og som var i litt bedre stand enn oss. For det andre måtte vi ha bomnøkkelen for å få bilen ut av hytteparkeringen overfor Eidsbugarden. Den fikk vi omsider lånt av en trøtt eier i et av de andre teltene. Vi pakket så effektivt det bare lot seg gjøre og konkluderte med at ingen av oss var i en sånn form at traversen var en god idé, men at vi ville gå på Uranostinden via Uranosbreen. Som sagt så gjort – halv elleve trasket vi innover Koldedalsveien etter å ha parkert rett før gjørmehullet.

Vi gikk samme ruta som dagen i forveien og nå hadde det blitt en tydelig sti av fotspor i snøen. Et stykke før utløpet av Uradalsvannet fant vi en snøbro over elva som syntes det var verd å sjekke ut. Den viste seg å være skikkelig solid, så vi krysset elva der og slapp unna vading. Det var noe vi var godt fornøyd med. I den siste bratte bakken opp mot brevannet var dagen-derpå-formen til å ta å føle på og sekken med tauet var megatung. Hjelpes for en idé å dra på Uranostur i bakrus, men det ble bedre da vi fikk bundet oss inn i tauet og vekten av det forsvant fra ryggen. Uranosbreen var kjempesnødekt og det var bare et lite felt hvor det var mulig å se framsmeltede sprekker. Det var såpass mye myk slushsnø på breen at stegjern var unødvendig og vi trasket oppover breen etterhverandre i et passelig greit tempo. Omsider kom vi oss opp i skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Av med breutstyret. Vi så at det ene guidede turlaget (det ble kjørt to guidete turer i forbindelse med Vinjerock som startet henholdsvis åtte og ni) var på vei opp den siste bakken mot eggen, og da syntes vi ikke at vi hadde hatt så aller verst framgang tross sen start. Hele flanken fra skaret opp mot toppen var snødekt og snøen var stort sett myk, så det var ikke vanskelig å gå oppover. Da vi holdt på med den siste bratte kneika kom guide-flokken nedover igjen – de hadde ikke vært lenge på toppen, men desto bedre for oss for da ble det ikke så folksomt oppå der. Jeg var litt spent på hvordan jeg ville oppleve toppeggen. Forrige gang jeg var her hadde vi jo allerede traversen bak oss, pluss at det var null sikt, så jeg kunne ikke huske at jeg hadde syntes det var spesielt luftig. Nå var det derimot knallutsikt og vi kom fra motsatt retning. Vi gikk ut på eggen og den føltes ikke spesielt luftig ut nå heller. Det kan ha vært fordi det lå en ca meters høy snøskavl langs hele østsiden av eggen som fungerte som et slags gjerde mot stupet ned mot breen. Vi satte oss på eggen med skavlen i ryggen, spiste brødskive og nøt utsikten. Den var fabelaktig fin. Særlig fordi det ikke var utsikt sist. Toppen tømtes for andre folk og snart hadde vi den for oss selv. Selv om vi hadde startet litt sent unnet vi oss en time på toppen – det gjelder å benytte sjansen. Skavlen tok av for vinden og det var lunt og godt der vi satt og glante utover. Etter mat fulgte vi eggen et lite stykke sørover slik at vi hadde utsikt over hele eggen bortover til S2. Det var gøy å se hvordan det egentlig så ut der.

Det ble etter hvert på tide å komme seg nedover. Turens mannlige innslag hadde ikke vært på Slingsbytinden, så vi ventet på ham i skaret mens han løp oppom. Selv kjente jeg at formen syntes det var unødvendig å gå opp der en gang til. Etter at han kom tilbake fortsatte vi ferden hjemover. Det gikk radig nedover breen – nedoversnø er jammen glimrende for både knær og tempo. Vi fulgte samme veien som vi kom og vips var vi tilbake på veien. De siste par kilometerne langs veien var slitsomme, for vi var tomme for mat alle sammen og begynte å føle oss rimelig sultne. Gleden var derfor enorm da bileieren fant to pølser i bilen sin og ofret den ene til meg. Rå grillpølse har aldri smakt bedre!