Eventyrlig tur til topps på Gran Paradiso (28.07.2015)  

Gran Paradiso har de siste åra vært mer enn en fjern drøm for meg. Teknisk enkel som den er har jeg sett på det som et kort tidsspørsmål før den skulle bli min. Lite visste jeg at jeg skulle få den som en "redde stumpene-tur" etter at hovedmålet med "Alpeturen 2015", Mont Blanc, ble en bomtur. Det siste regna jeg egentlig med gitt de håpløse forholdene med stengt rute pga livsfarlig dødsrenne.

Etter å ha tatt tramwayen ned til lavlandet igjen og stressa i bil gjennom Mont Blanc-tunnelen og endelig endt opp innerst i idylliske Valsavarenche som vi forlot drøye 2 døgn tidligere var optimismen og revansjelysten stor. Været var knall, noe det bruker å være i lavlandet på toppturstart, skjønt lavland, dalbunnen ligger her på 1900 moh. Og det hadde allerede rukket å bli tidlig ettermiddag.

Gran Paradiso er en voksen tur med drøyt 2100 høydemetre å forsere, så vi måtte henge i og gå radig. Dessverre var ikke Jørn helt i slag og syntes opplegget ble litt vel stressende. Synd, jeg hadde håpet å feire med Jørn på toppen...

Været var enn så lenge slående vakkert, som det ofte er mens man befinner seg i den grønne sonen. Jeg tenkte på at man får glede seg over det man får uansett, og det var god stemning i gruppa oppover den velbrukte stien. Formen var på topp, og jeg hadde overskudd til å fantasere om hvor bra jeg skal spille vintersatsen til "De fire årstider" av Vivaldi når jeg skal holde foredrag om de italienske Alpene for avdelinga jeg jobber på. Fikk rikelig med assosiasjoner her...

Vittorio Emanuelle-hytta viet vi ikke lange oppholdet, det var nok bare Jørn som tok seg god tid der denne dagen. Oppover skråninga videre så jeg noen vakre blomster, kan det ha vært alpefiol mon tro. Geir-Arne fotograferte ivrigere enn meg. Men verre var det å se en feit og hvit flygende tallerken på himmelen i retning Mont Blanc-området, men litt for nære oss. "Den der er skummel!" kunne Arne bekrefte. Jeg visste det inderlig godt sjøl, men hadde behov for en oppmuntrende kommentar som jeg altså ikke fikk...

Vi gikk på blant steinur og rislende bekker, men plutselig sa Arne at nå ville han ikke mer. Tempoet var for høyt, og "bare gå dere, og nei de æ itte no å diskutere!" Morten lot seg ikke overbevise og sa "skjerp deg, og vi ses på toppen!".

Om litt var vi tre stykker som la i vei oppover bratte snøfonner, og da stegjerna måtte til pers kunne vi se etter pausen de hadde krevd at Arne kom ruslende etter. Seigingen kom nok ikke til å gi seg likevel...

Omsider var vi oppe på breen med spektakulære omgivelser i form av noen aldri så lite sunnmørslignende tårn og vid utsikt, her følte man seg høyt oppe. Skyene hadde dessverre nådd fram til Gran Paradisos topp og drev over den som demoner som ikke akkurat hadde hastverk. Men vinden kom fra vinduer med blå himmel, så jeg ga ikke opp håpet med det første.

Etter hvert trakk vi ut i ura og la inn ei gedigen treningsøkt oppover bratta. Det var bare å henge i, det verste var å holde beina rett i munn, hadde jeg nær sagt. Trå over her var et ikke-tema!

Da vi kom oss ut på øvre delen av breplatået skjønte vi at Arne selvsagt ikke kom til å gi seg. Han tok innpå hver gang vi tok stegjerna av eller på. Moro!

Vi gikk uten tau fordi breen virka harmløs og det var gode spor. Brevandring i ekte peakbook-ånd, fjernt fra DNT-fatalismetankegang. Beina var blytunge og pusten likeså, men det var på en måte rein rutine, det var bare å gyve løs, spesielt siden jeg gledelig nok oppfattet at skydemonene på toppen ikke var av det permanente slaget.

Jammen var det ikke noen Himalaya-installasjoner her også, en bratt stige over den store bregleppa. Gyselig gøy å forsere den, bokstavelig talt! Og så var det bare å gå på som om det gjaldt livet fordi jeg var så motivert til å nå fast fjell fortere enn svint. Og vi var jo alle ganske godt akklimatisert nå, i motsetning til på Castor tre dager tidligere.

At folk flest ikke bestiger hovedtoppen her var for oss en gåte. Jeg var forberedt på litt av hvert, men det var kun småbustete, og egentlig en smal sak for rutinerte 2k-samlere. Toppen var en herlig berusende triumf, jeg trengte virkelig følelsen av å ha besteget et stort fjell, et fjell man ikke kan jukse på som flere av Monte Rosa-tindene. Utsikten var delvis skjemmet av skysystemer, men himmelen var blå også, og sola sluttet aldri å skinne. Så her kunne jeg fortsette å tenke på Vivaldi mens jeg fotograferte i hytt og pine og Geir Arne lot sin første italienske topp få smake på seigmenn. Morten var litt skuffa over La Grivolas tørre tilstand, men det var bare å snu seg, så kunne man se en tøff snøkam. Og Arne greide selvsagt toppen, så vi gledet oss alle med han!

Etter litt toppdram var det på tide å utforske den beryktede og småvriene Madonna-toppen. Og den var nettopp det. Litt eksponert klyving i starten, men med gode tak til tross for at man følte at man ble litt skjøvet utfor. Siste biten var det greit å ha tauhjelp fra oven etter at Arne og Morten hadde kommet seg opp uten. Jeg og Geir Arne var ikke like dristige.

Omsider var vi oppe ved statuen, og snart var det klart for armbøyninger på meg og Morten, 31 måtte det være siden det var uke 31. Første gang noen av oss har gjort dette i over 4000-meters høyde. Morten tok 35 reps uten at jeg visste det...

Ned igjen fikk vi oss en støkk i det vi merka at en steinblokk vi hadde støttet oss på under oppstigninga var løs så det holdt. Men bare vi lot den i fred så var den ufarlig. Vi kom oss greit ned alle mann. Så bar det snart ut på snøen. Jeg havna på etterskudd siden jeg somla med å få på stegjerna, alt ved det normale altså.

Litt bilder måtte jeg ta, så avstanden økte ytterligere. Denne stigen var litt morsom. Og bregleppa da, grøss og dyphavsmarulk i haikjeften!

På veien nedover fikk jeg et mikroskopisk gjennomtråkk som ga meg litt fysisk ubehag. Sånt hører med, det vet jeg. Skyene til tross og det faktum at Øyvindværet var langt unna, denne nedturen var minneverdig, det skjønte jeg på lik linje med de andre der og da. Kveldssola som lyser opp snøen og breene med svarte fjell i bakgrunnen er alltid småmagisk og trolsk. "Trolsk stemning" skriver mange på grå bilder, men trolsk er det jo først når det lyser gjennom skylaget. Terningkast 6 var berettiget, så får det være at treningkast 7 ikke var aktuelt.

Selvsagt var det småutfordringer på veien ned som gjorde at mørket innhenta oss. Og ferdighetene nedover sørget for at Morten fikk ei luke. Og etter at Vittorio Emanuelle-hytta var passert i mørke så var jeg på desidert sisteplass. Geir Arne rykket i fra, men jeg tok igjen Arne, og vi skravla og snubla oss framover og nedover mens vi nøt den magiske nattstemninga. Noen dyreøyne så vi også lyse mot oss. Poetisk vil jeg si...

Det ble øl på 3 av oss og feiring ut i de små nattetimer på hotellrommet. Jørn og Morten gikk glipp av dette siden de lå i telt. Minneverdig var det uansett, og det toppet seg med deilig og usunn frokost dagen derpå.

Takk til alle for et flott Alpeeventyr!