Urdadalsryggen (27.07.2015)

Store Urdadalstinden (2116 moh)
Kl. 0900 forlot vi teltet og gikk opp mot Urdadalen. Guri ble satt igjen som teltvakt, mens Aron fikk lov til å bli med de voksne på tur. Urdadalsbekken var lett og forsere og etter en time fra teltet var vi allerede på vei oppover ryggen på Store Urdadalstinden (2116 moh). Her var det en del snøflanker som var fine å gå på, men da ryggen smalnet forsvant snøen og vi gikk videre på tørr og fin steinfjell. Det første utsatte punktet kom tidlig; ca. 1,5 m lang og smal egg. Med hjelp fra Pernille fikk jeg Aron fint over. Men etter denne passeringen var det som om Aron hadde fått skrekken. Steiner og klyving som han fint mestret tidligere ble da mer utfordrende og vi måtte løfte og dytte han oppover hver minste stein omtrent. Dette tok mye tid, men etter tre timer var vi endelig på toppen av Store Urdadalstinden. Her spiste vi mat og hygget oss med nydelig utsikt over Hellstuguryggen som hadde pyntet seg med fersk nysnø.

Vesle Urdadalstinden (2010 moh)
Etter en god pause på Store gikk vi videre mot Vesle Urdadalstinden (2010 moh). Det gikk fint å gå ned fra Store og ned til Vesle. Hvilen på Store hadde gitt Aron ny selvtilliten tilbake og klarte seg fint uten hjelp fra oss andre. Eggen mot toppen var veldig grei å gå for oss mennesker, men Aron trengte mye hjelp og støtte og da var tante Pernille god å ha.

Midtre Urdadalstinden (2060 moh)
Fra Vesle og mot Midtre var det noen morsomme pinakler som stakk opp fra eggen og ba på morsom klyving. En av dem var Raudbergspinakkel og en som vi valgte å døpe Kjell Potetskrell, som i følge sagnet ønsket å gå den klassiske traversen over Urdadalsryggen. Men fordi han var et troll måtte han ta turen om kvelden. Uten hodelykt var det ikke lett for Kjell å se hvor han skulle gå og han gikk feil. Feilen kostet han mye tid og han rakk dessverre ikke å bli ferdig med traversen før solen stod opp igjen. Som alle vet blir troll til stein når sola treffer dem, og slik ente det også med Kjell Potetskrell. Dermed står han der den dag i dag, og selv om mannen har blitt kjent for å falle ned, så står Kjell Potetskrell og ønsker alle forbipasserende en god tur videre.

Urdaldalstinden S1 (2025 moh)
Fra Midtre og videre til S1 skal det visst nok være grønn-gule trekanter med bratt klyving ned til skaret rett sør for Midtre og enda brattere opp til S1 igjen (grad 2+). Jeg opplevde ikke dette som noe verken særlig krevende eller utsatt, kun som morsom klyving. Muligens rundet jeg litt rundt denne på høyresiden med Aron. Hukommelsen er litt vag.

Søre Urdadalstinden (2005 moh)
Plankekjøring fra S1 til Søre, selv Aron kan si seg enig i det. Fra toppen av Søre fortsatte vi litt sørover før vi snudde nesen 150 grader og siktet oss inn på det nordligste Urdadalstjønne. Returen ned til Urdadalen ble stort sett gjort med rompa ned i snøen, skliende nedover i høy hastighet. Dette sparte vi nok minst en time på. Sørvestre Urdadalstindan (totalt 2 topper) ble sløyfet og utsatt til en senere anledning da vi konkluderte med at de egnet seg mer som skitopper og ville trolig være morsommere da, eventuelt være en del av Semelholstindan. Etter 10 timer ute blant snø, stein, sol og tinder var vi endelig tilbake igjen ved teltet hvor Guri ventet. Trolig ville nok turen takk to timer mindre uten hund. Aron var sliten og sovnet med en gang han fikk lagt seg ned.