Castor aklimatisering (25.07.2015)  

Dag tre i alpene

Forrige kapittel

Første del av alpeturen - Breithorn

Total fatigue and race against the clock

Vind og sludd på utsiden gjorde oss litt sendrektige denne morgenen. Planen var bra: Stå opp tidlig og kjøre på, men det ble med planen. Jørn og Arne følte seg ikke videre fristet av tur i dag. Geir Arne var alltid klar og Øyvind var revansjesugen, så det ble oss tre som dro i vegen, noe forsinket.
På Testa Grigia skulle Øyvind legge igjen noe bagasje (jeg og Gair Arne hadde sendt litt med Arne og Jørn). Dette tok ytterligere tid, men om det var en god eller dårlig ting er litt usikkert som leserne snart vil se.
Forsinket som bare det tuslet vi oppover breen via alpintraséen, for andre gang på to dager. Oppe på Breithornplatået dro vinden noe voldsomt på med horisontalt ufyselig snødrev. Nesten litt som en norsk vinterkuling. Vi bestemte oss for å gå litt til på meldt oppklarning, og snu om ting ikke så bedre ut borte på Breithornpasset.
Akkurat der vi stod og vurderte snu/fortsette, begynte været å klarne opp. Vinden løyet, solen tittet såvidt gjennom. Vi går!

Kokende brebasseng

Det er nesten rart det ligger en bre i det sørvendte bassenget her, for det koker virkelig nede på Vernabreen når sola steiker. Vi svettet og gikk og holdt bra fart (trolig for bra) og nærmet oss raskt Pollux. Det var forsåvidt nødvendig også, for vi hadde ikke lyst til å gå ned til Cervinia, men heller rekke gondolen ned fra Grigia.
For et herlig landskap og nå klarnet det ordentlig opp rundt Castor sin nydelige breflanke, og bak i skaret, der tårnet Liskammryggen. Både jeg og Geir Arne ble rimelig oppglødde og Øyvind var nok ikke helt ubegeistret han heller.
Jeg prøvde å late som om formen var ok og hjulpet av toppiveren trasket jeg foran oppover mot Castor. En fin flanke, passe bratt, men det var greit å ha stegjern, for det var nokså hardt under den øverste drevsnøen. Et par enkle sprekker ble krysset før vi var oppe i det øverste brebassenget.

Smal snøeggnytelse

Jeg merket høyden for alvor nå, og det ble en del småstopp den siste bakken opp til ryggen. Vi fulgte et gammelt spor som dro til venstre ut på nord-nordvestryggen og fulgte denne til topps. Den var herlig smal og luftig, og Geir Arne som ikke er noen fan av luftige snøkammer så litt skeptisk ut, men taklet det som en drøm. Og nå var været blitt aldeles nydelig. Bare så dumt med denne klokka da som hadde gått litt for fort. Ikke allverdens med tid igjen nå. Så etter et kvarter med foto og toppjubel og utsiktsglede, vendte vi snuten om og ruslet nedover igjen.

Complete fatigue og kløning

Skaden var vel allerede skjedd. Utslitt, dehydrert og sånn, men man merker det jo ikke så godt i nedoverbakker, men på et eller annet tidspunkt oppdaget jeg at det ene stegjernet var borte. Jeg hadde ikke merket det en gang. Øyvind og Geir Arne var allerede et stykke nedenfor og de hørte meg ikke så godt når jeg ropte, men jeg måtte bare ta av sekken og gå på stegjernjakt. Har ikke råd til å strø om meg med slikt overalt. Visste klokka tikket og gasset på. Måtte et ganske godt stykke opp før jeg omsider så jernet ligge i snøen og sole seg. Så var det bare å vende om og gasse på nedover.
Nede i skaret hos de to andre ble det en slurk og en håndfull med et eller annet salt før vi gikk videre, men nå var jeg nesten ubrukelig. Det gikk sånn noenlunder på flatene, men bare det skrådde såvidt oppover begynte synet å bli uklart, hode å svimle og pusten å gå som hos bikkja i baksetet en het sommerdag. Det ble mye stakkarslig oppførsel, mens klokka tikket. Til slutt måtte Geir Arne og Øyvind ta en del av sekkeinnholdet mitt. Det hjalp nå litt.
Oppe på Breithornpasset var det bare en drøy halvtime eller noe slikt igjen. Jeg sjanglet i forveien mens de andre pakket bretauet. Nede i slalomtraséen tok de meg igjen. Drøyt ti minutter igjen! Å så lang den flata mot Grigia var. 2-3 minutter igjen. Geir Arne var sprunget i forveien og kom for å skynde på meg og Øyvind. Vi presterte en slags spurt opp bakken til banestasjonen, men for utenforstående så det nok mer ut som to hundreåringer i aksjon. Vi rakk banen med 1 minutts margin. De andre turistene måtte glise av meg og Øyvind. Vi satt med hodet i fanget og hev etter pusten nesten hele turen ned det første strekket.

Deilig med lavland

Det var digg å ha rukket det. Herlig varmt på parkeringen ved bilen. Cola. Bare føtter i sola og ansiktsvask i elva, og for meg og Øyvind en serie armhevinger. Vi tok inn på hotell i byen og hadde en fin kveld i tykk luft.

Fortsettelse

Neste kapittel i alpeturen - bomtur Mt. Blanc