Toppturer fra Leirvassbu (01.08.2015)

Paal hadde en ekstra ferieuke vi ikke visste om før sommerferien begynte, og den bestemte vi oss for å tilbringe sammen. Til fjells. Ingen av oss hadde vært noe særlig på Leirvassbu og toppene rundt, så etter noen fine turer på hytta hans i Valdres dro vi mot Jotunheimen og Leirdalen. Etter diverse tidligere sommerturer til Smørstabbsbreen, Glittertind, Uranostind og Koldedalen hadde jeg begynt å danne meg et bilde av denne fjellsommeren som relativt snø-omfangsrik, men siden det tross alt var august hadde jeg nok likevel trodd at snøsmeltingen skulle ha kommet LITT lenger enn det det viste seg at den hadde da vi ankom Leirvassbu. Men ingen grunn til panikk – snøpluggene var med og sommersoveposen har komforttemperatur på minus 9’C – så dette skulle gå fint. Dessuten hadde ryggene på fjelltoppene vi hadde tenkt oss til stort sett smeltet fram. Etter litt rekognosering fant vi fram til en flat plass mellom steinene, på barmark, om lag 500 meter fra Leirvassbu. Der var det akkurat plass til ett telt – teltet vårt. Snøpluggene kunne dermed legges til side, men det var sannelig ikke langt unna at vi hadde fått bruk for dem.

Kyrkja

Siden det ble relativt sent innen vi kom oss i soveposen kvelden i forveien, tenkte vi å varme opp med en av de kortere dagstoppturene man kan ta fra Leirvassbu – Kyrkja. Passende søndagsturmål. Det hadde vært en kjølig natt og det lå nysnø på toppene og et ferskt islag på råkene i Leirvatnet. Ikke rart snøsmeltingen har gått treigt. Vi lot Jotunheimen varme seg opp litt før vi gikk på tur i den, og var derfor ikke spesielt raske i avtrekkeren denne søndagsmorgenen. Klokka hadde passert 12 innen vi kom oss avgårde. Allerede i snøbakken opp mot Høgvaglen møtte vi folk på vei mot Leirvassbu. Fint å få folket ned fra toppen før vi kommer opp på toppen, tenkte vi og trasket lystig videre. Vi fulgte ryggen opp mot Kyrkjeoksle og den var stort sett smeltet fram fra snøen. Fint å kunne gå litt i steinur også. På rundt 1740 moh dreide vi oss nordover og kom inn på nordryggen av Kyrkja. Der var det først ur et godt stykke oppover og så kom vi til det jeg antok måtte være det første klyvepunktet. Lett og fint opp der. Da vi kom til det andre litt brattere klyvepartiet kom det en hel bande med dansker nedover. Da ble det litt venting på oss, for det var ikke plass til alle der på en gang. Selv om vi hadde hatt god sikt på vei opp og periodevis sol (samt et par små regnbyger) ble sikten med ett borte. Da danskene hadde kommet seg ned klyvinga og forbi oss kunne vi fortsette oppover til topps i tåke. Klyvinga var lett og fin, om enn noe luftigere i følelsen enn det første partiet hadde vært. Da vi kom på toppen var det bare ett par igjen der oppe og det gjorde ingen ting for de var veldig hyggelige. Vi hadde allerede hilst på dem en gang, for de hadde gått forbi oss da vi satt i ura nedenfor Kyrkjeoksle og spiste lunsj. Vi tok noen bilder av dem for dem da de gikk bort på nabotoppen – en litt lavere, rustrød, vardsatt og luftigere sak. Så stakk de nedover og lovte å sende opp sola til oss. Det begynte å snø, men snøen kom stillferdig dalende for det var omtrent ikke vind, og nå som vi hadde toppen av Kyrkja helt for oss selv så vi ingen grunn til å haste ned igjen helt med deg første. Det ble tåkefotografering og topplaban og plutselig helt ute av det blå trakk skyene seg bort og vi så utsikten. Fantastisk bra timing! Vi gikk på nabotoppen vi også, og tok enda flere bilder av utsikten. Vi var nok oppå der en drøy time før vi fant ut at det var på tide å komme seg ned. Et lite stykke nedenfor siste klyvepunkt var det et snøfelt som vi kunne ake på helt ned til bandet mellom Kyrkja og Kyrkjeoksle. Det gikk unna, gitt! Fra bandet og videre ned fulgte vi en snøbakkesnarvei som gikk litt mer straka vegen ned til Leirvatnet. Så gikk vi siste biten langs vannet bort til teltet og det var den turen.

Stetinden

Etter en kjølig natt våknet vi til en morgen så strålende fin at jeg lurte på om dette var dagen for langtur. Vi bestemte oss likevel for å gå på korttur og heller spare langturen litt. Stetinden ble dagens utvalgte. Først fulgte vi anleggsveien fra Leirvassbu og innover i Gravdalen. Den lå under snø her og der. Da vi hadde passert Gravdalsfonni satte vi kursen mer eller mindre rett mot 1744-punktet på bandet mellom Stetinden og Stehøe. Fra ca. 1500 meters høyde var det sammenhengende snøfelt. Vi hadde sluppet forbi oss en gruppe nederlendere og siden de hadde vett til å gå den veien vi hadde tenkt til å gå, hadde vi spor å tråkke i oppover, noe som gjorde oppstigningen betraktelig mye lettere for oss. Da vi begynte å nærme oss bandet og jeg ble spent på hvilken utsikt vi skulle få på den andre siden, ble jeg plutselig oppmerksom på at det føltes merkelig løst og ledig rundt nakken min. KAMERAET! Panisk kunne jeg konstatere at nakken min manglet kameraet. Heldigvis kom jeg fort på at jeg hadde hatt det forrige gang vi pauset og at det ikke var lenger ned enn ca. hundre høydemeter. Paal fikk lov til å rusle videre mens jeg la fra meg sekken på snøen og tok den sure joggeturen nedover i lendet. Jogging på snø går fort, og jeg brukte ikke mer enn fem minutter ned. Heldigvis lå kameraet pent plassert på en stor stein som stakk opp av snøen. Det gikk ikke like fort opp igjen, men da jeg tok igjen Paal var det slutt på snøen og vi kunne gå videre på ur. Vi så at det var en dyp spor-grøft i snøflanken på østsiden av fortoppen, så det var tydelig at mange hadde valgt å gå utenom Søre Stetinden. Vi ville gå via den søre vi, så vi fortsatte videre oppover dit. Tørr og fin stein hele veien. Like etter at vi nådde toppen av Søre Stetinden begynte det å komme noen snøbyger sigende. Moderat vind. Fra Søre Stetinden gikk det en morsom egg bortover med en liten fortopp rett før det begynte å gå oppover til selve hovedtoppen. Det var gøy å følge eggen og Stetinden tok seg jammen godt ut fra den vinkelen. Paal var småstressa over at jeg gikk for nære stupkanten, enda jeg prøvde å overbevise han om at jeg gikk med en kroppslengdes avstand til kanten og at hvis jeg i verstefall skulle snuble og dette så ville jeg ikke få noe særlig mer enn hodet utenfor. Vi var ikke alltid helt enige i hvor langt unna kanten en Angjerd-kroppslengde var, men vi kom oss nå bortover likevel. Først så det siste stykket opp mot toppen litt bratt ut, men da vi kom nærmere viste det seg at det ikke var så ille. Fjellet var fast og fint og klyvingen var skjermet og enkel.

Toppen var romslig med mange forskjellige varder på, men vi hang ikke like lenge der denne gangen på tross at vi hadde den helt for oss selv. Det var nemlig litt friskt oppå der med all snøen og vinden som hadde tatt seg opp i omfang og styrke. På vei ned igjen benyttet vi oss av snarveien øst for Søre Ste, hvor ura var helt dekket av et snøfelt. Vi gikk glipp av overgangen mellom snøfelt og snødekt bre, og vips så skrådde vi jammen litt ut på breen uten å tenke over det før etterpå. Det var først da jeg så på gps-sporet etterpå at jeg oppdaget at vi hadde vært en liten svipptur over. Nå var det riktignok mange som hadde gått der før oss, og det lå mye snø på fonna der, og selv om det ikke er sprekker helt der oppe i kanten er det tross alt blåis under (selv om vi ikke så snurten av den nå) og jeg likte ikke helt at vi bare hadde valset utpå uten å tenke først. Men gjort er gjort. Man lærer så lenge man lever osv. Resten av returen gikk radig – sommerens rikelige snømengde har sine fordeler også. Langs Gravdalsveien skrålte vi på diverse viser vi kom på, for det var ingen andre der uansett, og da gikk meterne unna som bare det. Måtte en tur innom og spane litt på steinbua ved siden av veien – den var veldig fin utenpå og litt mindre fin innienn utenpå, men bra likevel. Vi kom fram til Leirvassbu og tok en øl der før vi ruslet tilbake til leiren. Kvelden bestemte seg for å sette seg i oppklaringsmodus og ta fram litt solnedgangfarger. Da kunne vi ha utemiddag ved leirplassen vår. Riktig så fin en kveld etter riktig så fin en dag.

‹

›

Hviledag på Leirvassbu

Vi skulle gjennomføre et konsept det er lenge siden jeg bedrevet, nemlig hviledag. Det skulle være en hyggelig tur for begge to, og siden Paal ikke har helt den samme maniske opptattheten av topper som sin samboer, så skulle vi passe på at det ikke ble for mye av det gode. Det passet uansett ganske bra med en hviledag denne dagen, for jeg er lite vant med å beregne gassforbruk til primus når man lager annen middagsmat enn real turmat. Ergo kunne det være greit med litt mer gass. Dessuten hadde yr spådd massemasse regn – opptil 45 mm nedbør i løpet av dagen. Vi dro til Lom for å kjøpe gass, flere linser til øynene til Paal og støvelimpregnering, og for å spise kanelboller på bakeriet. Bakeriet i Lom er stas! Etterpå kjørte vi tilbake og satt oss inn i stua på Leirvassbu og kjøpte øl for å berettige vår eksistens der inne. Vi spiste også middag der siden vi først var der. Siden vi først var der hadde vi også tilgang til oppdatert værmelding. Oppdatert værmelding sa regn, regn, regn, og mer regn hele natta lang, men «noe regnbyger» og «noe sol» dagen etter. Vi var optimistiske og innstilte oss på langtur til Visbreatinden.

Visbreatinden via Langvasshøe og retur over nordeggen

Da klokka ringte halv seks regnet det fortsatt på teltduken. Det var ikke så lett å fremdeles være innstilt på langtur til Visbreatinden, men vi kom i gang med frokosten likevel. Etter hvert som vi våknet til roet regnet seg og etter hvert ble det stilt på duken. Da vi var klare til å gå begynte det til og med å komme noen slags hull i tåkehavet. Haha! Dette gikk rette veien.

Kyrkjeoksla og Vestre Kyrkjeoksle
Vi la i vei langs snøgrøftene som var tråkket oppå der det finnes merket sti under. Med kursen mot Kyrkjeoksle. Det var vardet oppover og lett og se hvor folk hadde til vane å gå. Litt oppi bakkene hadde vi dagens første kaffepause og kunne nyte perioder med blå himmel og fantastisk utsikt i tidsrommene mellom tåkebankene som drev over oss. Skarddalsegge + tind og Høgevaglene kom og gikk. Akkurat sånn det skal være når morgentåka driver og gir tapt. Og det virket som om vi var mutters alene om å gå mot Visbreatinden. Vi frydet oss stort over det. Litt trist var det derfor da vi like oppunder Kyrkjeoksle oppdaget folk i ura under oss, men siden de bare var to fant vi ut at vi fikk tåle dem. Det virket ikke som om paret bak oss måtte belemres med en fotoentusiast som måtte stoppe annenhver meter for å forevige den fantastiske kampen mellom sol og tåke, for de spiste seg stadig nærmere innpå oss. På ryggen mellom Kyrkjeoksle og Austre Kyrkjeoksle var det et digert snøfelt som var forlokkende å følge, men det hang en lang langsgående skavl utover kanten ned mot Kyrkjetjønne så da holdt vi oss heller nærme ura. Nå så vi hele Visbreatinden framme fra tåka for første gang. Den så bratt ut, gitt. Opp til Austre Kyrkjeoksle var det like før vi ble tatt igjen, men bare nesten. Vi «spurtet» over toppen og fant en fin snøbakke ned til bandet mellom Austre Kyrkjeoksle og Langvasshøe.

Langvasshøe
Med snøbakke-sklifart var vi nede på bandet i løpet av et blunk og kunne begynne oppstigningen i brattura opp mot Langvasshøe. Vi så at de andre tok pause på toppen av Austre Kyrkjeoksle, så da roet vi ned tempoet litt. Det koster å være folkesky, og Paal mente at vi kunne spandere på oss et mer bærekraftig tempo nå. Det var et snøfelt i ura der som gjorde det mulig å omgå noe av den bratteste klyvinga og selv om det var litt bratt var det absolutt intet problem å komme seg opp på Langvasshøe. Vi var fornøyd med å være for oss selv oppå Langvasshøe med utsikten som på dette tidspunktet hadde sett ut til å stabilisere seg som en mer permanent tilstand. Sola vant over tåka, haha! Vi følte at vi hadde vunnet litt over Yr /værmeldingen, for her var vi på tur i skikkelig finvær. Ikke verst. Vi fant oss en lun steinvegg litt nedenunder toppvarden og hadde sittelunsj med utdeling av inntjente topplabaner. Stas. De bak oss passerte oss uten å gjøre så mye ut av seg – vi så dem først da de var langt forbi der vi satt.

Vi begynte å snakke litt om returen igjen. Egentlig hadde vi slått fra oss å gå nordeggen da vi så den fra Kyrkja noen dager før. Jeg så for meg at fjellet umulig kunne ha greid å tørke opp etter nattas regnkalas, og det så definitivt ut som om det kunne være en luftig affære. Men der vi satt i sola på Langvasshøe og tittet opp på de siste 300 høydemetrene til Visbreatindens topp ble vi grepet av en ny trang til å gi det hele et forsøk og siden Paal var ivrig i kraft av seg selv og ikke bare fordi jeg var ivrig, ble jeg enda ivrigere. Vi ble enige om å prøve. Så kunne vi heller bare snu hvis det ble for guffent.

Visbreatinden
Selv om Visbreatinden hadde sett bratt ut fra avstand, så den siste oppstigningen særdeles overkommelig ut fra Langvasshøe. Vi begynte å gå nedover til bandet mellom Langvasshøe og Visbreatinden og plutselig kom det en løpemann forbi. Han hadde nesten ikke tid til å si hei, var leddkledd, lettoppakket og lett til beins. Litt annet tempo enn oss. Jaja, tenkte vi. Han er vel fort ute av øye ute av sinn. Så snudde vi oss tilfeldigvis og så bakover mot Langvasshøe og da møtte det oss et syn jeg ikke kommer til å glemme på en stund. Plutselig tøt Langvasshøe over av løpefolk på vei mot oss. Mange av dem var det, og jeg syntes ikke det så ut som om noen av dem hadde vært i stand til å tåle væromslag/uvær eller forulykking, men folk er vel forskjellige når det gjelder hva de velger å drasse med seg på tur. Først tenkte vi at vi bare skulle la løpeflokken løpe forbi oss, men da de passerte oss og det og det viste seg at de bare var en fortropp (for lenger bak rant det på av flere løpefolk), ombestemte vi oss og begynte å sige oppover. I et bærekraftig tempo. De fikk heller ta oss igjen når de måtte ønske, tenkte vi. Det bærekraftige tempoet Paal la opp til var ikke mer enn akkurat så vidt bærekraftig for meg, så pusten gikk og svetten rant. Det var et tydelig spor i fjellsiden som viste hvor vi skulle gå – på avstand så det ut som en sti, og på nært hold fant vi en god del varder opp igjennom. Veldig lett å finne veien opp. Til vår store forbauselse ble vi ikke tatt igjen. Enda løpefolka hadde sekker så små at de sikkert ikke var tyngre enn kameraet mitt alene (satt litt på spissen, selvfølgelig). Vi ble ovenpå av slikt og fortsatte det bærekraftige tempoet de siste 300 høydemetrene opp til toppen. Uten å bli forbiløpt. Haha, 1-0 til pakk-eslene. Selve toppen bestod av toppvarden og en lang rygg på hver side av toppvarden og stup rett ned i Visbrean nordpå. Løpefolka flokket seg rundt toppvarden som et aldri så lite fuglefjell, så vi evakuerte oss selv til 100 meter lenger vest til der hvor toppeggen gikk nedover til nordeggen. Nå ville vi i iallfall gå nordeggen, for DER kunne vel ikke løpefolka følge etter, tenkte vi. La oss gjenerobre Visbreatinden og beholde noe av den for oss selv!

Nordeggen på Visbreatinden, N1 og N2
Vi prøvegikk nedover så langt det var lett. Det var ikke mange meterne. Vi kom til et litt bratt punkt hvor det ble litt mer kinkig, og det var ikke så lett å se ovenifra om det kom til å gå fint eller om vi kom til å gå oss fast. Det så ut som om det var en mulighet til høyre for oss, men da kom vi ubehagelig nære kanten på stupet, og dessuten var det noen meter som var ute av synsfeltet for oss, så vi greide ikke å se hele veien ned til den «hylla» lenger nedi der hvor det så ut til å fungere greit videre. Da endte det med at vi ikke turte å ta sjansen på å prøve oss ned der, men jeg tipper det er mye lettere å finne en god rute om man kommer nedenifra og skal opp. Det endte med at vi omgikk eggen litt, og snek oss ned på sørsiden av den bratte hammeren før vi rundet tilbake mot eggen i steinura på undersiden av denne. Der var det for det første veldig mye mose på steinblokkene. For det andre var mosen veldig sleip og glatt. For det tredje var det mye løs ur der. For det fjerde kom tåka sigende tilbake akkurat i det vi drev og kåla oss nedover tilbake mot eggen. Disse fire ting førte til en viss følelse av å være utenfor komfortsonen, og det gikk i sneglefart nedover. Vi kom til en bratt, bratt snørenne som lå helt opptil eggen og siden det ikke var fristende å passere på den smale steinstrimelen som lå mellom snørenna og stupet, ble det til at vi krysset snørenna. Det så for øvrig ut til at noen fotgjengere hadde gått der før oss, men det så ut til at de hadde fulgt renna ned og vekk fra eggen. Av en eller annen grunn føltes ikke den snørenna så grei ut å krysse, men det var sikkert fordi den virket så bratt og ble slukt av tåka noen meter nedenfor oss, så det var ikke godt å se hva den endte i. Vi passet nøye på å ikke skli ut der. Vi kom oss tilbake på stein igjen og etter å ha tråklet oss enda litt nedover i ur som fortsatt var løs, men ikke så løs som før snørenna, var vi omsider nede ved punktet der eggen dreier litt og fortsetter litt mer nord enn nordvest. Dermed hadde vi kommet oss omtrent 300 meter fra der vi startet på omgåelsen av hammeren, noe vi nå oppdaget at vi hadde brukt om lag en time på. Bra vi hadde kommet oss avgårde relativt tidlig denne morgenen.

Nå stod de tre humpene på eggen for tur – N1, N2 og en til som ikke finner det for godt å være over 2000 moh. Her møtte vi folk i tåka! Ikke løpefolka, altså, men to gutter/karer på vei oppover eggen. De var hyggelige og vi utvekslet informasjon om ruta videre for begge parter. De hadde også brukt en del tid, og mente at det nok at var lettere å få øye på gode rutevalg oppover enn nedover, noe vi egentlig hadde funnet litt ut av allerede. På den annen side – alle de tre humpene hadde en oppover og en nedoverside, så noen fordeler ville jo vi få også. Uansett var det trivelig å møte folk som allerede hadde kommet seg fint forbi de hindringene vi hadde igjen. Når jeg prøver å huske humpene nå i ettertid merker jeg at de glir litt over i hverandre og jeg husker ikke helt hvilken rekkefølge de kom i. De var litt like i tåka. Og det var dessuten en fjerde miniklump som blandet seg inn og lagde ytterligere krøll. Men det jeg er sikker på er at det stort sett var fint og fast fjell (iallfall opplevdes det sånn etter alt det løse vi hadde vært igjennom før humpene begynte) og noen steder var det den innmari fine røde steinen som har god friksjon åkkesom. Det var stas. På en av humpene (tror det var den første) var det bygget en varde. På en annen av humpene (mener å huske at det var den midterste) oppdaget vi at det hang ned et oransje slyngebånd fra toppen. Jeg fikk umiddelbart litt vondt i magen av synet, for da tenkte jeg at den humpen sikkert var vanskelig og ekkel siden det hang et slyngebånd på den. Da vi kom borttil viste det seg å være luftig. Det var to ruter opp som utpekte seg som mulige alternativer, den veien lengst mot stupet på østsiden av eggen hadde nok lettest klyving, men var til gjengjeld mest eksponert. Den ruta som var litt mindre eksponert var en 3-4 meter bratt «vegg» i rød stein, som jeg kanskje mener heller mer mot klatring enn klyving (akkurat hvor den grensa går er jeg ikke så god på), men hvor det til gjengjeld så ut til å være veldig gode tak til både hender og føtter hele veien opp. På undersiden av denne var det en hylle og under hylla fortsatte ura ikke fullt så bratt. Så selv om man fint kunne slå seg godt om man datt ned på vei opp der tror jeg nok likevel ikke man ville ha dødd, og siden det var så gode tak syntes vi begge to at det var det beste alternativet tross alt. Slyngebåndet kunne vi ikke helt se hvordan var festet eller kjenne tilstanden til, så det unngikk vi å holde i. Det gikk greit opp, men Paal likte seg ikke i det hele tatt. Han funderte på hva i all verden det var han utsatte seg for her i livet. Jeg likte meg middels over mot litt ukomfortabelt og litt spennende på samme tid, men jeg har tross alt vært mer eksponert for høyder og luftigheter det siste året enn han har vært det siste ti-året. Jeg var uansett glad og lettet da begge stod på toppen av slyngebånd-humpen og vi var ferdige med den saken.

For å oppsummere resten av denne nordeggen: det var et par steder til som vi synes var litt ekle å forsere, blant annet en steinblokk vi måtte smyge oss under og så runde et hjørne som også krevde litt smyging, og liggeunderlaget på sekken ville gjerne henge seg opp i steinen under smygeblokken og da ble det litt mer klønete å smyge. Når det er sagt er det ikke sikkert det var lureste veien, men i tåka var det ikke så lett å holde oversikten alltid. Jeg husker ikke helt hvor på eggen det var heller. Men det var etter den humpen med slyngebåndet. Etter hump nummer to var det i alle fall mulig å følge ura greit vekk fra eggen og ned, men Paal syntes han hadde vært igjennom så mye luftigheter og angst at han likegjerne ville fortsette med hele eggen og gå den skikkelig - en holdning etter mitt hjerte. Vi fortsatte videre. Jeg mente å huske at jeg hadde lest i en peakbookrapport at nedsiden av den siste humpen/toppen kanskje var den «hardeste» så jeg grudde meg litt til den fortsettelsen. Det viste seg imidlertid at det fantes en fin sprekk mellom to blokker der som man kunne klemme seg ned i med hele kroppen og slik unngå et litt mer eksponert alternativ. Da syntes jeg det hadde vært verre borti den slyngebånd-humpen. Antar at hva som oppleves som luftig, vanskelig, eksponert og slikt handler mye om den subjektive opplevelsen og øvrige forhold (tørt vs. vått fjell, sol vs. tåke, hvem man er sammen med osv.), men helt sikkert også vel så mye om rutevalg. Nå kan man kanskje si at det er begrenset hvor mye variasjon man får til i rutevalget på en smal egg, men jeg er sikker på at noen av de stedene vi valgte å sette føttene kunne ha vært byttet ut med mer fordelaktige alternativer (særlig fordi Paal insisterte på at vi ikke skulle gå for nære kanten av stupet på østsiden men heller holde oss litt i underkant av eggen (vest) der det lot seg gjennomføre). Tror likevel ikke rutevalget var så helt gærent alt i alt. Etter siste hump ble ryggen bredere og sikten kom tilbake. Erketypisk! Menmen. Vi var gjennom den luftige delen og herfra var det mer eller mindre fryd og gammen resten av veien ned til Kyrkjetjønnet. Vi greide riktignok å komme oss borti noen skrenter her og der som måtte klyves ned, men disse tror jeg man lett kan unngå hvis man går litt mer inn for det. Fra Kyrkjetjønne gikk vi over snømasser under flittig nedsmelting – nedbøren og temperaturøkningen det siste døgnet hadde nok gjort sitt til å sette fart på sakene for det var vann, slush, snø og småbekker overalt. Inn på DNT-stien mellom Spiterstulen og Leirvassbu og videre vassing over våte snøflak langs Panna og Troget til vi kom til Leirvatnet, teltet vårt og middagsmatlaging i liggende stilling fra soveposene. For en fabelaktig flott dag!

Bomtur til Storbreahøe

Vi sov til vi våknet og da verken somlet eller stresset vi med å komme i gang. Sola skinte, og hadde det vært noen fugler i nærheten hadde de helt sikkert sunget, for det var en fin morgen. Planen var å gå på Storbreahøe og siden det ikke er verdens lengste tur følte vi ikke at vi hadde det travelt. Det var derfor rukket å bli formiddag da vi kjørte ned til parkeringen ved Storbreagrove. Brua over Leira så ved første øyekast litt ugjestmild ut for det var en kjetting som var surret litt i et kryss i den ene enden. Vi inspiserte brua nærmere og selv om den så litt skeiv ut var det ingen ting i veien med den så vidt vi kunne se. Vi ressonnerte oss fram til at kjettingen sikkert var der for å holde sauene unna, og så skrittet vi over hindringen og krysset Leira. Storbreagrove var diger som et vondt år her nede, så vi bestemte oss for å følge stien helt opp til Storbrean for å krysse elva der oppe i stedenfor. Vi fulgte stien innover. Underveis var det satt opp litt informasjonstavler med fakta om isbreer og brelandskap og det føltes litt natursti-aktig ut.

Vi hadde av en eller annen grunn sett for oss at turen opp til Storbreahø skulle være litt kjedelig, men ble positivt overrasket/begeistret over det fine landskapet oppover. Her var det mye fin natur å beglo. I tillegg gikk det for første gang på seks dager an å gå i bare ullundertøyet uten skall. Stemningen var god – Storbreahø her kommer vi. Trodde vi. Inntil vi kom opp til brekanten og fortsatt ikke hadde funnet noe egnet sted å krysse. Jeg hadde fått med meg at Storbreagrove kunne være en nøtt å krysse uten å bli våt på beina, men var det virkelig meningen at det skulle være SÅ mye vann i elva OVERALT? Tenkeboks: 1) Det er MYE snø i fjellet i sommer. 2) Det pøsregnet 15 timer i strekk natt til gårsdagen. 3) Med regnværets ankomst ble det et mildere klima i fjellheimen – det sluttet det å være kuldegrader om natta, og det var definitivt mye varmere i lufta på dagtid. Konklusjon: Det er kanskje litt større vannføring i Storbreagrove enn vanlig? Alternativ konklusjon: Vi er for konservative. Tåler vi ikke å få litt vann på beina? Selv om vi merket gårsdagens tur på kroppen hadde ikke lyst til å kalle slaget for tapt helt med en gang. Vi ble enige om å se på elva med nye øyne. Hvor kan vi komme over dersom vi tåler å bli våte? Fortrinnsvis ikke til over knehøyde. Vi så og så, men selv om vi fant noen passasjer der man kunne komme et par meter uti, var det alltid noen meter med elv i veien hvor strømmen var så stri at den sikkert kunne ha dratt oss halvveis ned til Leira før vi fikk sukk for oss. Og hoppe kan jeg, men ikke over to meter frådende vannmasser. Vi gav opp Storbreatinden. Kunne ha prøvd oss på Geita i stedenfor, men vi så at hele nordryggen var dekket av massemasse snø og siden den er bratt det siste stykket og vi ikke visste hvordan snøtilstanden var, orket vi ikke å gå opp for så å finne ut at vi burde ha hatt stegjern og isøks.

Før vi gikk tilbake til bilen lekte vi oss med å hive stein i elva. Paal lempet et par digre kampesteiner uti – i ekte NSL-ånd (Noregs SteinkastarLaug) – og det var nesten skremmende å se hvordan disse svære kjempene ble slukt av vannet og rumlingen som fulgte da de ble slept laangt nedover elva før de slo seg til ro. Kunne fort ha vært livsfarlig å krysse denne Storbreagrove på en dag som denne – for ikke å snakke om at vi måtte ha krysset den en gang til senere på dagen hvor vannstanden sannsynligvis ville være enda høyere. Nei, det var lurt å være fornuftig, var vi enige om. Får prøve igjen en annen gang, og se om ikke Storbreagrove kan oppføre seg litt annerledes da. Det var litt sent på dagen til å gi seg i kast med en annen 2000-metersplan, samtidig var det litt for tidlig på dagen til å gi seg til å henge ved teltet. Derfor bestemte vi oss for rett og slett å dra tilbake til Leirvatnet og pakke ned leiren, begynne på bilturen hjem til Oslo, men stoppe ved Gjende for natta og gå på trøstetopptur til Gjendehøe.