Sydpillaren på Mongegjura (10.08.2015)

Et av sommerens store mål for min del var å få klatret storveggsruta opp sydpillaren på Mongegjura (24 taulengder, grad 6) i Romsdalen. Etter å ha måttet baile fra bilen i fjor pga omgangssjuke hos Daniel var vi nå endelig tilbake for et nytt forsøk. Ankom Romsdalen sent på natta kvelden før start, så det ble ikke mange timene med søvn før vekkerklokka ringte. Vi ble derfor litt overoptimistiske og slumret noen timer til. Takket være dette ble det ikke avmarsj fra Kors Kirke før klokka var 06:15.

Dette er en lang tur som krever effektivitet i taulaget dersom vi skulle rekke til toppen før mørket kom sigende. En kilometer med kvalitetsklatring ventet oss hadde vi hørt, og for min del innfridde selve klatringen så absolutt til forventningene. Kanskje ikke for Daniel som har vært bortskjemt med bohusgranitt den siste tida…

Men først var det denne innmarsjen. Den begynte lovende på diverse stier gjennom skogen og spredte varder. Dette kunne da ikke være så ille, tross en tung og i overkant fullpakket dagstursekk på deling med blant annet 6 liter med vann totalt. Etter en halvtimes marsj ble det dog mye verre. Bakken opp mot innsteget ble brattere, krattet ble tettere og underlaget ble etter hvert rullende og løs ur dekket av stikkende brennesle. Jeg følte nesten ikke at jeg kom framover og bannet og steiket! Håpet virkelig at klatringen måtte være fin dersom det skulle veie opp for dette her!

Så hvor var dette innsteget? Tenkte at det måtte være åpenbart hvor folk hadde startet, men det var det altså ikke. Vi gikk nemlig for langt, i enda tettere kratt, og jeg hadde ikke lyst til å gå ned samme vei da vi omsider innså at vi var på ville veier. Daniel ringte en kompis som hadde gått samme ruta for en tid tilbake, og vi sendte ham en snap for å høre om vi var i nærheten.

Etter å ha sløst bort nærmere tre kvarter, i tillegg til de tre kvarterene som innmarsjen vanligvis tar, fant vi til slutt innsteget. Jeg murte opp en liten varde, slik at det kanskje vil bli lettere å se for folk som kommer etter.

Nå skulle vi bruke irritasjonen vi hadde bygd oss opp under innmarsjen til å virkelig støte på klatringa. Vi racket opp til å klatre med løpende mellomforankringer for de fem første taulengdene som stort sett er relativt enkle, med kun korte tekniske passasjer. Gikk greit å gjøre dette i anmarsjsko. Startet fra innsteget så sent som kl. 08.00. Jeg førte an taulaget. Først rett oppover et digert dieder, forbi noen trær og etter hvert skrått ut til høyre til en liten hylle som går rundt et hjørne og opp et 5+ opptak. Allerede bort her merket jeg kvaliteten på klatringa. Det var jo som skapt for å klatres! Det vonde var glemt, og kun det gode satt igjen!

Etter 5+ opptaket bar det litt ut til høyre og opp et nytt laybackriss av omtrent samme vanskelighetsgrad. Deretter ventet det mye hei og hå klatring med klyving gjennom den reneste jungelen. Viktig å følge med på hvor folk har gått. Lett å gå feil allerede her. Etter hvert traverserer ”stien” en del ut til høyre. Pass på å ikke begynne å klatre opp i fjellet for tidlig før du ser den åpenbare 6er lengden. Vi gjorde dette, og måtte knote oss ned igjen. Siste delen før man komme opp til denne lengden kan være litt ekkel. Dårlig sikret svaklatring som for så vidt ikke er veldig vanskelig, men utsatt, ja!

Det var et taulag foran oss som nettopp hadde kommet opp syvende taulengde. Han ene i taulaget hadde klatret ruta før, så kjekt å ha en kjentmann foran i løypa. Rutefinning kan være litt krevende oppi her har jeg hørt. Vi tok oss god tid før vi startet å klatre for alvor i denne sjette taulengden (grad 6), klassikerlengden der alle tar bilde. Etter mye surring, dobesøk osv fikk jeg starte showet og lede an. Flott klatring i stort sett godt sikret fjell. Litt svatravers her og der, og et parti med en noe seriøs runout før et avsluttende off-width riss. Ikke la deg skremme av off-widthen. Det er gode sikringsmuligheter ut til høyre for risset. Generelt fin klatring med noen tunge flytt her og der. Så forbi noen gamle rappellslyngebånd og opp til standplasshylle etter 50 meter med klatring.

Daniel fulgte fint etter, men tungt å følge med denne tunge sekken. Leding var kun en lek i forhold til å gå som andremann. Været var ellers perfekt. Det hadde vært oppholdsvær en del dager, så både fjell og vegetasjon var tørt og fint. Temperaturen var også optimal for klatring selv om sola ikke hadde dukket opp enda. Daniel tok seg av sjette taulengden som har et markant crux (6-) i et overheng etter noen få meter. Videre greit oppover i riss til en stor lunsjhylle. Generelt mange fine standplasshyller der man mange steder kan sikre i bjørketrær som for øvrig også er fine snuankere dersom man må baile. Takoverhenget var blytungt med sekk, men jeg karret meg opp uten å falle.

Så langt hadde vi klatret effektivt og bra, så vi håpet å toppe ut i god margin før mørket kom. Daniel hadde som vanlig ”glemt” hodelykt, så det stod ikke på motivasjonen for å si det sånn. Åttende taulengde (4) var rimelig grei klatring skrått ut til venstre til man omsider havner på en stor gresshylle før et markant dieder som går videre oppover. Deretter en kort niende taulengde (5) hvor man nok kan velge å klatre i selve diederet (god sikret, men ekkel klatring) eller litt ut til venstre (dårlig sikret, finere klatring). Deretter videre opp og til høyre. Standplass i en eller annen grop/nisje mener jeg huske.

Så var det jeg som skulle lede opp tiende taulengde (6). En ganske lang taulengde med en del utfordrende partier. Først opp dieder før travers til høyre inn i off-widht. Er man god til å jamme, slik Daniel er så er nok denne taulengden ikke så ille. Jeg løste dette annerledes og klatret en del utenfor off-widthen. Funker det også, men det hadde vært tungt med sekk. Det ligger en klemblokk inne i sprekken som kan være grei å bruke som sikring for å unngå en lang runout. Karret meg opp til toppen gjennom en gressete renne og opp på en fin hylle med en del taudrag.

De neste fire taulengdene kunne vi nok med fordel ha klatret på løpende mellomforankringer. Kun kortere tekniske partier avbrutt av gresshyller. Litt utfordrende med rutefinning her. Det første femmerrisset i 11. Taulengde burde nok heller stått i 6-… En plass etter et lenger parti med gresshyllebaksing tar man ut til venstre på en liten hylle før man svinger opp i et dieder før det bratner til like før 6er lengden i 16. Taulengde.

Før denne ventet et greit 5er dieder. Nå ble det så varmt at selv skjorta ble kastet av. Herlig! Vi hadde tatt igjen laget foran oss, så vi ventet på at de skulle gjøre seg ferdig med 16. Taulengde. Ifølge dem burde denne taulengden stått i minst 6+, men romsdalingene er vel ikke kjent for å sette softe graderinger. Etter en lunsjpause var det Daniel som fikk lede opp denne lengden. Litt merkelig klatring opp et slags riss/dieder. Krever godt fotarbeid på små bulker. Tror i alle fall jeg hadde fordel av å være lang. Ganske vedvarende helt opp til en hylle etter å ha gått ut så mye som 50 meter tau.

Videre ventet fire taulengder mellom grad 4+ og 5+ i litt sikksakk opp til der det bratnet til i øverste del av veggen fra og med 20de taulengde. Herfra var det fin og eksponert klatring opp i et dieder som man etter hvert skulle forlate ut til venstre og opp til en liten og luftig hylle under et skrått takoverheng/dieder. Delte denne standplassen med Håvard og Per som var det andre taulaget. Vi hang oss etter dem i 21. Taulengden for å finne denne ”skjulte renna” som i grunn ikke var så vanskelig å finne om man holdt litt ut til høyre. Er vel mer en slags kamin enn renne, med en del løsgods.

Videre herfra var det nok mange veier man kunne velge. Vi klatret opp til en hylle, skrådde ut til høyre til en diger grotte, og herfra fortsatte vi på løpende ut til venstre for grotta og oppover i bakkene. Nå innså vi at vi var kommet på toppen av ruta! :) 12,5 timer brukte vi i veggen, noe vi er godt fornøyd med. Skiftet etter hvert over til anmarsjsko og pakket utstyret i sekken før vi fortsatte og traske skrått til høyre. Fortsatt en del kneiker før vi stod på selve toppen av Mongegjura som overraskende nok ikke hadde noen toppvarde?

Herfra trasket vi nedover lia mot Mongevatnet for å finne T-stien ned Mongehamrane til dalen. Her møtte vi på Per og Håvard som hadde bært med seg to små paraglidere i sekken opp ruta, og nå kunne de rett og slett bare fly ned igjen til bilen. Hvilken opplevelse!

Returen jeg og Daniel hadde med den bratte og gressete stien ned Mongehamrane i mørket var søknad nok i seg selv til at jeg en gang i fremtiden skal skaffe meg speedridersertifikatet! Sikkert et helvete ned her dersom gresset er vått. Godt å komme ned til bilveien og rusle tilbake til bilen ved kirken som vi nådde etter å ha vært på tur i 17,5 timer. Nå ventet en burger på Dombås før vi sluknet i posene på en eller annen rasteplass.

Takk til Daniel for en super tur! :)