Sagi mm (03.08.2004)

Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin.

Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien.

Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort.

Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langeskavltindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst.

Ryggen ned mot Uraknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant.

Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen.

Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt.
Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått.
Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4-feltsvei, så 2-felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han...

Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!!

Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profilen på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på.

Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først.

Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot.

For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje å overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger).

Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert.

Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven

Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt.
Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det jeg holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt.
Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut.
I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt).

Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring