Knutshø med Dagny og Gunnar :) (23.08.2015)  

På tur over Knutshøe

Søndagsmorgen, sola hadde ikke helt kommet seg opp over åskammen, og Tingnesodden lå enda litt kjølig i skyggen. Gresset kjentes duggfrisk og kadlt under føttene mine da jeg tuslet ned i vika der kajakkene lå ventet på å komme ut på vannet.
Det var så stille, deilig stille, Fagernes hadde ikke helt våknet til liv enda.
Det ble bare en kjapp morgentur, utnyttet da muligheten var der. Tvers over fjorden for å finne varmen i fra sola, innom Nes, rundt øya, under brua ved Fagernes Hotell og tilbake til Øddin. En så fin start på dagen!
Sola hadde klatret seg høyere opp på himmelen mens jeg var ute å padlet og ga nå mer varme, helt perfekt for en frokost utendørs, -på «Mauritius», ja helt sant, Mauritius!! (antagelig mest kjent for de helt nære) Smiler, forklaringen er at den lille koselige uteplassen i hellinga der engang ble angrepet av hundrevis av maur, egentlig litt morsomt oppfinnsomt av navn i ettertid. Tenk å ha en sin egen lille bit av Mauritius :D
Igjen kjentes den deilige stillheten, kun avbrutt av litt summing fra humler og bier i blomsterpryden, det er så fint å ta seg tiden, la alle sanseinntrykkene få virke.

Vi pakket om sekkene for en litt lettere tur enn den som var planlagt dagen før og la ivei mot Knutshøe. Da vi gjorde om turplanene var det også mulig for Gunnar å slenge seg med, da ble vi altså tre som skulle på tur, Gunnar, Dagny og jeg. Heldige var vi også, fant èn ledig plass på Vargebakken parkering med en gang, det var alt helt fult av biler, og folk. Ikke bare på parkeringsplassen men langs etter veien i lange rekker også. Folk som hadde stoppet for å se på utsikten inn over i Leirungsdalen, litt av Besseggen og fjella rundt. Det ble knipset mange bilder i fra rampa rundt parkeringa, jeg tenkte så nære de er en enda finere utsikt og større opplevelse uten kanskje å vite om den. Likevell så fint å se hvilken glede fjella og den vidstrakte naturen gir menneskene som har tatt turen over Valdresflya.

Vel, vi hadde hele turopplevelsen i tankene og begynte turen mot Knutshøe, -fjellet som ligner på en «lakrisbåt» snudd oppned om du ser den fra Beseggen :)
Knutshøe er på mange måter en finere tur enn Besseggen syntes jeg, kanskje fordi naturen er mere frodig langsetter, den har to utfordrende klyvepunkter for den som har litt høydeskrekk, kanskje det som syntes mest.. her kan man gå litt alene på tur :)
Det er fint at mange bruker naturen, fjella og er aktive med friluftsliv, men å gå slik i kø.. nei, det gir ikke den rette turopplevelsen syntes jeg.

Jeg kjente litt på høydeskrekken (igjen) da vi kom til første klyvepunkt helt nede ved foten av Knutshøe. Er egentlig ikke så store utfordringa, men jeg har hatt en tendens til å ha syke meg selv ned når jeg kjenner det knytter seg i magen. Men Dagny var tålmodig, ventet og vi kom oss opp og en følelsen er like god hver gang. )
Å gå over Knutshøe er litt som en miniatyr tur av Besseggen. Vi går over ryggen av fjellet hele veien. Noen steder litt smalere, men mest bare en fin tur som byr på masse utsikt, fine farger i hardføre blomster som klamerer seg til knauser du ikke trodde var mulig.
Du er nær den frodige Leirungsdalen, som gir så mye mer en masse steinur som mange av turene i Jotunheimen byr på, klart det har jo noe med høydemeterne å gjøre også, Knutshøe, et fint turvalg på en søndag med strålende sol, varmt og noen ganger nesten helt vindstille.

Vi tok oss en liten nistepause sånn ca halvveis over ryggen, der det er litt nedstigning før siste klyvepunkt mot høyeste punkt på turen. Det kom et forslag om å gå samme veien tilbake igjen, altså opp på toppen og snu.. Det er mange som gjør det på denne turen, men.. Nei, det fristet mest å gå hele «runden».
Og heldigvis.. så ble det slik. Nedstigninga med utsikt innover Jotunheimen, de smaragdgrønne vakre breevannene, snøen på fjelltoppene, fargespillet av litt sommer og litt høst når vi møtte den fjellvridde bjørkeskogen og igjen vandret på sti mellom torv og jord. Lukta av fjellmyr når vi kom enda litt lenger ned.. hm.. nesten så jeg er der igjen nå :)
Men først må vi oppom høyeste punkt.

Dagny først, lekende lett.. så jeg litt tøffere nå som jeg har fått gått meg litt inn, og så kom Gunnar tett etter. Litt overrasket ble jeg da jeg fikk vite han også kjente litt på det å være i høyden, det hadde ikke syntes ved forrige klyvepunkt..? Om det var bevisst å ikke si noe om det for å ikke stresse meg noe mer enn nødvendig, eller om han bare var stille å kjente på sine egne utfordringer vet jeg ikke, men med ett føltes det litt tryggere, vi var to sammen om å kjenne på denne høydeskrekken.. og Gunnars ro, ga meg ro også. Dette gikk jo veldig greit, og jeg oppdaget at utfordringene av bratta ikke var så uoverkommelige likevell.

Nå var det nesten bare rett bortover mot toppen, litt slak stigning.
«Akkurat nå på Knutshøe» sa Dagny til dette bilde
Fotograf: Ukjent fotturist :)

Å gå videre å komme ned i Leirungsdalen gjorde nok turen, også at vi fikk muligheten til et forfriskende (kaldt) bad i elva.. en egen liten sandstrand, det smaragdgrønne vannet, herlig utsikt innover i dalen, som omkranses av lett snøkledde fjelltopper..

Den utsikten var der kanskje ikke for alle.. for denne utenlandske fjellelvsfiskeren holdt blikket ganske stivt rett fremfor seg når han gikk forbi.. ler, og vi var gjeng nr to som badet... som han vandret forbi, smiiiler..

Takk for turen Dagny og Gunnar :)