Styrkeprøven Rett Vest - Mestring og lykke (30.08.2015)

Psyken blir satt på prøve

Det var klart for et av årets store mål. Styrkeprøven Rett Vest. Dette er et 50 km langt fjelløp som arrangeres årlig i Bergen. Turen starter i Gullbotn og avsluttes i Kjøkkelvik. Løypen går altså på tvers av hele Bergenshalvøyen. Turen har en samlet oppstigning på 3053 høydemeter, går over åtte fjell og siden det er en konkurranse med en distanse over 44 km, kvalifiseres det til å være et ultramaraton. Dette ble min lengste dagsdistanse til fots noen sinne.

Jeg dro fra Bodø på fredag den 28.08 og etter å ha samlet inn så mye hurtig karbo, sukker og fett som jeg klarte på butikken, var det egentlig bare til å gå hjem, få i seg en god middag, snakke litt med mor og far, pakke sekken og krype til sengs.

Værmeldingen for kommende dag så slett ikke bra ut. Jeg var til tider litt småbekymret. Det var meldt sterk vind og MYE regn. Jeg hadde satt meg nøye inn i både sikkerhetsinnstruks og regler for arrangementet og hadde forberedt meg på at turen kunne bli utsatt til reservedagen som var søndag. Jeg hadde derfor bestilt fly tilbake til Bodø på mandag morgen. Lørdag morgen stod jeg opp når alarmen ringte klokken 05.30. På telefonen hadde jeg fått melding fra arrangøren om at turen måtte utsettes til søndag. Det regnet kraftig ute, så jeg tror dette var like greit. Jeg klaget heller ikke da jeg kunne krype til sengs igjen og sove ordentlig ut. Selv om jeg var klar til å ta turen denne dagen. Jeg brukte dagen til å sjekke værvarselet jevnlig, spise og besøke besteforeldrene mine.

Søndag ringte alarmen igjen klokken 05.30. Det var opplett ute og heldigvis var det ingen melding om avlysning fra arrangøren. Jeg spiste en god frokost og drakk en god kopp kaffe før jeg satt meg i bilen og kjørte til Nesttun. Her satte jeg fra meg bilen og gikk ombord på en av de innleide bussene som skulle frakte alle deltakerne til Gullbotn. Her møtte jeg en drøss med spreke folk i tights og drikkesekk. Kjente jeg ble giret med en gang jeg så dem. Da jeg kom inn på bussen fikk jeg i oppgave å hjelpe en kar med å notere ned deltakerne på et ark samt gi dem startnummer notert på et armbånd. Dette holdt vi på med til vi var kommet litt forbi Espeland.

Været var ikke særlig mye å skryte av denne dagen heller. Det regnet nå, og da vi ankom Gullbotn, høljet det skikkelig ned. Det var likevel ingen sure miner fra noen. Klokken 07.30 møtte vi opp til starten, gjorde siste justeringer på sekken, før arrangørene ønsket oss lykke til og god tur vestover. Klokken 07.45 gikk starten og 50 km og 3053 høydemetre ventet meg. Jeg valgte å aldri tenke på hvor langt og krevende det var. Det klarte jeg fint også. Vått var det. Etter ca 200 meter måtte vi krysse en myr og da var samtlige søkk våte på beina.

Jeg startet i et greit tempo. Jeg hadde bestemt meg grundig for ikke la meg friste til å henge meg på noen som gikk hurtig (noe jeg vanligvis gjør). Jeg skulle kjøre mitt eget løp denne gangen. For nå var det utrolig viktig. Oppstigningen mot Gullfjelltoppen gikk bra. Måtte passere en del folk på veien. Mye skit og myr, men dette var det ingen som slapp unna. I dag var det bare å belage seg på å bli kliss våt, enda mer våt og forbli våt gjennom hele turen. Rett før toppen begynte det å regne så kraftig som jeg få ganger tidligere har opplevd. Regndråpene var store som snøfnugg. Elver rand nedover fjellsidene over alt, det blåste kraftig og sikten var ikke god. Strategien min var å gå greit hurtig i alle motbakker og løpe på flater og nedoverbakker. Jeg løp bort og tok i varden. Deretter var det bare å sette fart nedover i elvene som rant på stien. Jeg fisket opp to bananer og presset de i meg mens jeg løp nedover. Første meldepost var på redningshytten. Her fikk vi også servert saft. Brukte ikke mye tid her inne. Det var bare å kjøre på videre. SRV-stien opp mot Austefjellet er ikke veldig god og kan til tider mistes. Sikten var fremdeles skikkelig dårlig og jeg gikk oppover her sammen med en sprek dame. Det viste seg senere at hun ble raskeste kvinne i løpet. Det blåste noe sinnsykt oppover her. Regnet styrtet ned og jeg merket at det var for tynt med kun en singlett under vindjakken. Opp og ta i varden på Austefjellet. Hoppet så nedover i gjørmeløypen og videre opp på Sletteggen. På toppen der skiftet jeg til ulltrøye. Denne hadde jeg selvsagt ikke vantettpakket og det sier vel seg selv at den da var langt i fra tørr. Brukte vel over et minutt på å trenge den på. Våt eller tørr, ull er uansett varmt. Tok på en lue og noen hansker også, fant fram to pizzastykker og trykket de i meg mens jeg gikk nedover.

Nå gikk jeg helt alene og jeg kunne ikke se folk bak meg. Kun noen langt fremme. Det gikk radig ned til skaret før oppstigningen til Livarden. Fort opp til Livarden, ta på varden og løpe videre ned mot Unneland. Stien nedover her under disse forholdene er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg plumpet i flere vannhull, skled på gjørme og måtte bruke trærene aktivt for ikke å falle på det bratteste partiet. Det er rart hvordan man kan gi blaffen i ting som ellers ville oppleves som irriterende og demotiverende. Jeg gav fullstendig blaffen i om jeg sank til knærne i gjørmen. Det spillte liksom ingen rolle. Jeg måtte bare finne meg i det.

Det var deilig å kunne småjogge da jeg omsider kom ned på asfalten ved Unneland. Her ventet neste meldepost. Det var deilig å ta en kopp med cola. Her slo jeg følge med en mann som hadde gjennomført løpet tidligere. Han sa vi kom til å gjennomføre på mellom 8 og 9 timer om vi holdt dette tempoet. Det var skikkelig motiverende å høre. Jeg hadde satt meg mål om makstid på 10 timer. Nå ventet selvsagt neste motbakke. Opp til Ulriken, eller nærmere Huggjelsvarden (673 moh) Byfjellenes høyeste punkt. Oppover her begynte jeg å merke at det allerede begynte å bli litt lengde på denne turen, men tempoet var bra og beina kjentes fremdeles fine ut. Regnet kom og gikk og det blåste fremdeles kraftig. Tett tåke på topplatået bortover mot Turnerhytten. Vi gikk opp til 653 moh på dette platået. På Turnerhytten var siste meldepost. Her gikk jeg inn for å ta meg nok en matbit. Så var det ut i regnet igjen og sette avgårde nedover mot Lægdene. Nedover her klarnet det opp og solen fikk endelig slippe til. Dette var ubeskrivelig deilig og gav meg ny kraft. På vei ned fikk jeg flere heiarop og spørsmål fra folk som lurte på om jeg deltok i Rett Vest.

Ved grusveien ned mot Montana kunne jeg ta av regnjakken. En befrielse. Nå løp jeg nedover Lægdene og forbi Haukeland Sykehus og ned til Kronstad. Jeg blir alltid giret av å motivere andre. Å motivere er en egenskap jeg selv synes at jeg mestrer. Jeg synes det er givende å kunne hjelpe andre fremover. I tillegg blir jeg selv giret av det. "Sykt bra jobbet" sa jeg til en kar som nå løp på siden av meg. "I lige så" svarte han. Neste topp var Løvstakken. Gikk hurtig opp gjennom alle gatene før stien startet. Vi ble litt bedre kjent oppover, og det viste seg at han var med i arrangørteamet. Han sa det så ut som jeg hadde mye mer å gi enn dette tempoet vi nå holdt. "Du kan klare dette på under 8 timer om du vil, men da må du gi gass" Dette var motivasjon på høyt nivå og jeg skrudde opp tempoet med en gang. Vi gikk sammen opp til toppen av Løvstakken. Her tok vi i varden og klippet i armbåndet. Nedover kjørte jeg mitt eget løp. Jeg ville prøve å komme i mål på rundt 7.50 timer.

Høyre kne verket en del nedover her. Det gjorde vondt å løpe nedover. Jeg bet tennene sammen og tenkte fremover. Det gav seg etterhvert. Nede på Melkeplassen måtte jeg få i meg mer mat. Jeg Presset i meg det siste pizzastykket og tok flere håndfuller med snop før jeg skyldte ned alt med en halvliter cola. Ville tilstander, men jeg fikk ny energi og sekken ble betydelig lettere. Mannen jeg hadde truffet før Løvstakken tok meg igjen og sa jeg måtte få opp farten. Jeg begynte å tvile litt. Jeg hadde nå en knapp time på meg til å komme meg over to topper og ned til Kjøkkelvik skole. Jeg startet på oppstigningen til Damsgårdsfjellet og holdt et bra tempo ned til Laksevåg idrettshall. Så var det å løpe på asfalt forbi Lyngbø før jeg tok fatt på siste motbakke som var opp til Lyderhorn. Nå var beina blytunge. Oppover her passerte jeg flere folk. Det var tydelig at jeg hadde mer krefter enn mange andre. En mann gav en saftflaske til en gutt som var helt i ørsken. Han var sløv og det gikk omtrent ikke fremover. Instruksen på løpet sier at vi skal passe på hverandre så dette er godt tenkt av mannen. Det så ut som at det gikk bra med gutten.

Jeg satte opp tempoet ytterligere. Det gikk ikke fort, men det var så fort jeg klarte å gå akkurat nå. Beina var helt møre. Jeg er jammen glad jeg var streng med meg selv og tok en siste energibit og drakk cola før de to siste toppene. Det er kanskje grunnen til at jeg passerte så mange akkurat her. Utrolig å se hvordan folk presser seg. Det så ut som en gjeng som skulle hjem etter en fuktig kveld på byen. En mann sa "Jeg klarer ikke å gå nedover". "Bit tennen sammen" svarte jeg.

Endelig på toppen. Nå var det bare å ta seg ned den bratte stien ned til mål på Kjøkkelvik skole. I starten er det ganske bratte sva, men gode tak. Nå verket kneet såpass mye at jeg måtte bruke armene aktivt nedover her. Jeg hadde gitt slipp på målet om under 8 timer. Da måtte jeg ha startet i et høyere tempo. Nå fokuserte jeg bare på å ikke slurve med stegene og falle. Kneet ble litt bedre siste halvdel av nedstigningen. Nå var det hurtig tempo gjennom skogen og ut på veien. Her begynte jeg å spurte. Så kom jeg ut på fotballbanen ved skolen. De siste 50 meterne inn mot Kjøkkelvik Skole hadde de satt opp flere små norske flagg som markerte de siste gyllende stegene inn til mål. Så var det gjort. FERDIG! Jeg kom i mål på tiden 8t og 14 min. Noe jeg er strålende fornøyd med. Langt bedre enn det jeg hadde forutsett. Under disse forholdene vil jeg selv si at dette er en sterk prestasjon. En mann som hadde deltatt over 10 ganger, fortalte at årets forhold var det verste han noensinne hadde opplevd under løpet. Da gleder jeg meg bare til neste år. Nå kjenner jeg løypen, vet hva jeg kan gjøre bedre, og er det tørt i fjellet kan denne tiden pushes ned en goood del. I mål ble jeg servert hamburgere, sjokolade og mer cola.

Jeg kjøpte årets t-skjorte og en lue fra løpet. Min far kom og hentet meg og gratulerte. Nå satt jeg igjen med en stor mestringsfølelse. Det er ikke det at jeg tvilte på om jeg ville gjennomføre. Det visste jeg at jeg kom til å klare, men med alt regnet, vinden, gjørmen og glatte steiner, er det for meg en større prestasjon at jeg klarte å tenke positivt hele veien samt gjøre de nødvendige tiltakene under et løp som er krevende i utgangspunktet. Det viser hvor mye erfaring jeg har fått opp igjennom årene. Det viser at jeg kan klare store ting. Det skaper et utgangspunkt og noe jeg kan se tilbake på når jeg skal gjennomføre krevende turer i samme forhold i fremtiden.

Ekte mestring er ekte lykke

Et godt stykke ut i løpet, når regnet bøttet ned, vinden blåste kraftig, jeg var kald og sliten, måtte jeg spørre meg selv hvorfor i helvete jeg gidder dette. Det er jo ikke gøy. Ikke akkurat nå nei, men det blir faen så digg når jeg kommer i mål. Det visste jeg. Det falt meg aldri inn å bryte løpet. Jeg var så fokusert og målbevisst hele veien. Evnen til å klare å snu det negative om til noe positivt, blir avgjørende i en slik situasjon. Så hvorfor gjøre noe slikt som dette? det er nok mange som lurer på. Et kort svar vil være å si at det handler om ekte lykke. Man må ikke tro at noen liker å være våt, kald og sliten. Det er ubehag som de fleste mennesker ikke liker, men følelsen man får når man er ferdig, kommer i mål, DET er ekte mestring. Ekte mestring er ekte lykke. Tusen takk for en aldeles strålende og rå tur. Arrangørene fortjener også en stor takk. Glimrende gjennomført av dem også. Vi ses til neste år SRV.

GPS