Island - Fra Landmannalaugar til Skógar (13.08.2015)

Geschrieben von angjerd (Angjerd Amb) GSM

Startpunkt Landmannalaugar (604m)
Endpunkt Skógar (31m)
Tourcharakter Bergtour
Tourlänge 144h 24min
Entfernung 116,0km
Höhenmeter 5.000m
GPS
Besteigungen Brennisteinsalda (881m) 13.08.2015
Bláhnúkur (945m) 14.08.2015
Hámundur (1.666m) 19.08.2015
Besuche anderer PBE Landmannalaugar (600m) 13.08.2015
Höskuldsskáli (1.027m) 15.08.2015
Álftavatn (545m) 15.08.2015
Emstrur (480m) 16.08.2015
Hvanngil (560m) 16.08.2015
Básar (240m) 17.08.2015
Skagfjordsskáli (225m) 17.08.2015
Baldvinsskáli (920m) 18.08.2015
Skógafoss (110m) 19.08.2015
Skógar camping (30m) 19.08.2015
angjerd_20150904_55e9a4f9c9e22.jpg

Jeg dro på fottur til Island med en vennegjeng. Vi hadde et ønske om å komme oss opp på Hvannadalshnúkur i løpet av oppholdet, men da vi ankom landet ble det fort klart at vi ikke skulle prøve oss på det med det første. Værmeldingen sa mengder med vind og regn i dagene framover og da vi prøvde å fiske fram litt informasjon om forholdene på breen fra et par av guidefirmaene, fikk vi høre at det hadde ikke vært turer opp dit på et par uker nettopp på grunn været. Pytt, sann. Vi kunne gå Laugavegur først, vi, mens vi ventet på bedre tider. Laugavegur er en veldig fin og lang sti (tydelig og godt merket hele veien) som går gjennom et variert, pent, spennende og spektakulært landskap hele veien fra Landmannalaugar til Þórsmörk. Þórsmörk markerer slutten på Laugavegur, men det er mulig å fortsette ferden videre over Fimmvörðuháls hvis man vil, også her på god sti. Fra Fimmvörðuháls er det mulig å ta en avstikker opp på toppen av Eyjafjallajökull (uten sti og over bre) før man fortsetter på sti ned til Skógar. Vi tenkte at dersom det skulle åpne seg et værvindu til oss når vi kom til Þórsmörk så kunne vi busse bort til Skaftafell og prøve Hvannadalshnúkurbestigning, og hvis ikke kunne vi fortsette opp over Fimmvörðuháls og holde muligheten åpen for Eyjafjallajökullsavstikker når vi nå først bar på alt det her breutstyret. Vi baserte oss på å sove i telt i tilknytning til hyttene langs ruta. I naturreservatene Fjallabak og Þórsmörk er det uansett forbudt å telte utenom campingplassene, og på grunn av økende mengde fotturister og sårbar natur oppfordres man til å telte i tilknytning til campingplasser også utenom reservatene. Prisen for teltplass og tilgang til toalett lå på mellom 1100 og 1600 ISK per pers (70-100 norske kroner med dagens kurs) og et par av hyttene tok imot søppel (Álftavatn, Emstrur og Baldvinsskáli gjorde det ikke). På Landmannalaugar og i Þórsmörk hadde de butikk med et lite assortert utvalg mat- og drikkevarer, men vi bar uansett med oss frokost, lunsj og middag for 6-7 dager.

Dag 1: Ankomst Landmannalaugar

angjerd_20150904_55e98361ed207.jpg

Vi tok altså først bussen fra Reykjavik (BSI-terminalen) til Landmannalaugar. Det tok rundt fire timer. I Hella måtte vi bytte buss til en som tålte terreng og elver bedre, for den siste veistrekningen inn til Landmannalaugar var preget av røft terreng med digre steiner og hull i veien, og elver som måtte krysses. Det var en spennende busstur med mye fin natur å se på gjennom vinduet. Vel framme på Landmannalaugar var det værbitt og vi så oss nødt til å bære masse masse tunge steiner til å legge oppå teltpluggene sånn at de ikke skulle bli røsket opp av vinden. Etter at vi hadde kommet oss mer eller mindre i orden bestemte vi oss for å la ruskevær være ruskevær og teste ut den varme kilden de hadde der. Til tross for et skilt med advarsel om at det hadde vært et utbrudd av «swimmers itch» (en slags parasitt) i 2003 tok vi sjansen på å senke legemet nedi elva og ingen av oss fikk parasittproblemer etterpå. Vannet var veldig varmt noen steder og det skiftet litt hvor det var varmt og hvor det var kaldt. Jeg var frøsen først, men ble varm nok etter hvert. Det gjaldt bare å plassere kroppen riktig i forhold til varmtvannet. Det var neimen ikke så verst og duppe rundt nedi der, bare litt kaldt når man skulle opp igjen.

Dag 2: Bláhnúkur og Brennisteinsalda.

Morgenen etter var det fortsatt vær i omløp, og våte og forkomne turister stod tettpakket inne i det relativt store do/dusj-huset på campingplassen og holdt på med alt fra matlaging til apatisk stilleståing. I informasjonsbua frarådet de folk fra å gå videre over fjellet til Hrafntinnusker på grunn av sterk vind, dårlig sikt og snøbyger. Det gjorde ikke oss noe, for vi måtte uansett vente der en dag på at sistemann i følget skulle ankomme åstedet. Men tur skulle det bli læll. Vi plukket oss ut Bláhnúkur – en topp på 945 moh i nabolaget. Vi spiste godt før vi dro, og satset på å være tilbake innen vi ble altfor sultne – altså lot vi sekkene være igjen i teltet. Deilig. Det var en regnfylt dag og selv nyimpregnerte goretexklær måtte snart gi tapt for regnmassene som øste ned og blåste inn. Morten og jeg mente at det var innafor å gå med speilreflekskameraene rundt halsen – de var tross alt værtette – men det regnet så mye at det var vanskelig å få noen vettuge bilder gjennom alle dråpene som kontinuerlig rant over linsa. Regnværet til tross – det var en flott tur opp på svart grusfjell. Stien var ikke merket, men likevel ikke til å ta feil av. På toppen var det utsikt og uvanlig mye farger til å være såpass grå en dag i et såpass vegetasjonsløst landskap. Ned fra toppen fortsatte stien videre, men hei, der nede i dalbunnen var en elv med høy vannføring. Vadeelv så det ut til, i allefall nå for tiden. Vi hadde latt vadeskoene ligge igjen i leiren. Jeg var først litt motvillig innstilt til barbeintvading, evt at fjellstøvlene skulle bli klissvåte på dag én, men tanken på å få en fin runde på GPS-sporet ble tilslutt den avgjørende faktoren som fikk meg til å endre innstilling. Med litt kartlegging først og påfølgende løpefart og hopping kom vi oss over uten å ta av fjellstøvlene og uten å bli altfor våte på beina. Storfornøyd! Vi fant igjen stien på andre siden av elva. Vi så noe røyk oppi dalen og ville sjekke det ut. Geotermisk varmekilde av noe slag. Derfra hadde vi utsikt opp til Brennisteinsalda, og Morten og jeg og alle (tror jeg) ville opp dit, i allefall etter litt betenkningstid. Det var sti opp til den toppen også, og nå var fjellet plutselig oransje og rødt. Kult. Etter toppen gikk vi tilbake til teltene og moste seks personer inn i ett telt for å ha en sosial middag i påvente av sjuende far i huset.

angjerd_20150904_55e98679c90f5.jpg
angjerd_20150904_55e98780368b3.jpg
angjerd_20150904_55e9893194c66.jpg

Dag 3: Landmannalaugar – Álftavatn

Det var fortsatt en regndag, men ikke like ille som dagen i forveien. Nå som vi var fulltallige kunne vi begynne den lange vandringen på Laugavegur, og det gjorde vi. Vi hadde stått opp tidlig sånn at vi skulle kunne rekke å gå de to første etappene i ett, altså hoppe over overnatting oppe ved Hrafntinnusker og heller gå straka veien til Álftavatn (ca 23 km). Det lå en del snø i fjellet dette året og kombinasjonen av digre snøflak og store dampsøyler fra jordvarme med bare noen meters mellomrom var ganske spesiell å se på. Stien vi fulgte var godt merket og oppe i høyden var steinvardene solide som bare det, med knallgule pinner stikkende opp fra toppen. Selv med sludd- og snøbyger hadde vi grei nok sikt, men landskapet var ganske ensformig med få holdepunkter, så jeg kan se for meg at navigeringen kan være en utfordring i dårlig sikt dersom man ikke har GPS. Da vi kom til hytta på Hrafntinnusker endte vi etter litt diskusjon opp med innelunsj, for det var nemlig lov selv om pågangen var stor. Det var ikke noe å si på prisen i allefall – det kostet bare 3500 islandske kroner for alle oss (ca 30 kr per pers). Jeg var skjelvekald hele tiden der inne, men til tross for det syntes en av de andre turistene at det var på sin plass å sitte i bar overkropp. Det er visst forskjell på folk. De islandske hyttevaktene gav oss mange kanner varm te med fersk ingefær og fersk peppermynte oppi. Stor stas for istapp-individet! Etter Hrafntinnuskerlunsj gikk vi videre mot Álftavatn. På veien dit måtte vi blant annet løpe etter- og fange inn store plastflak som blåste løs fra regnponchoen til en idiotturist noen hundre meter foran oss, men det gjorde ikke så mye for da ble jeg varm(ere). Plutselig var vi over fjellet og kunne stirre ned i en grønn, grønn dal som det var veldig lett å forestille seg at det vanket dinosaurer i. Åååå, så fint det var, og ååå så mye kondens det var i kameraet. Det gikk ikke an å ta bilde av dinosaurdalen, men det var skikkelig høy wææv-faktor der. Vi begynte nedstigningen til dalen og de rundt 300 jevnt småbratte høydemeterne kjentes godt for dem med plagsomme knær. Så kom dagens vadeelv som jeg hadde sett ganske mørkt på da jeg var som kaldest, men haha, jammen fant vi et sted litt lenger øst enn der stien er tegnet inn på kartet hvor det gikk an å steingå elva uten å kle av seg og uten å bli spesielt våt på beina. Seier! Vi kom til Álftavatn ikke altfor sent på kveld – faktisk var kvelden enda veldig, veldig ung. Vi slo oss ned og hadde innemiddag i ett telt igjen.

angjerd_20150904_55e98f099a845.jpg

Dag 4: Álftavatn – Emstrur

Dette var den morgenen jeg var desidert kaldest, for gåklærne var gjennomvåte fra gårsdagen, og jeg hadde ikke hatt et fnugg av overskuddsvarme til å tørke dem på kroppen kvelden før. Vading var derfor ikke høyest på ønskelista, men her var det bare å stålsette seg, for denne etappen hadde vading bare etter en drøy kilometer fra Álftavatn. Her var det ingen bønn – fjellstøvlene måtte av og vadeskoene på (crocks funka kjempe bra – fin friksjon i sålen og veier nesten ingen ting). Heldigvis var det tilstrekkelig å heise stilongs og goretexbukse et stykke opp på midten av låret, for vannet gikk ikke mer enn sånn ca opp til knærne. Marg og bein kaldt vann, men fort overstått. Det var enda mere forhistorisk-aktig dinosaurlandskap, fortsatt veldig grønt. Ved hytta på Hvanngil spiste vi litt mat. Etter det gikk vi gjennom et lite lavasteinområde før Laugavegur fortsatte et stykke langs bilvei (grusvei). Ny vading som ble gjennomført på samme måte som sist, med en regnskur som syntes det var nødvendig å slå seg løs akkurat i det vi skulle få på sko og brette ned klær igjen på den andre siden av elva. Mer grusvei og så videre på sti over svarte, svarte grussletter med grønne fjell som stakk opp litt på måfå her og der. Fryktelig fint her også! Det var masse masse svart og løs grus vi skulle forsere før vi stod på Emstrur, omtrent som å gå i snø noen steder, men etappen var ikke så lang i kilometer og da tok det ikke så lang tid før vi var framme på Emstrur. Vi var med andre ord framme på formiddagen. Da rakk vi å ta oss en liten utflukt uten sekker, så etter at teltene var satt opp og leiren i orden, gjorde vi nettopp det. Vi gikk til Markafljótsglufur og beundret canyonen der. Det ble oppholdsvær til oss, så etter drøssevis med tåkebilder og tenners gnissel, lyktes det meg omsider å få luftet/tørket bort dugg og kondens fra objektivets indre og ytre og fotograferingens gleder kunne gjenopptas. Det var ikke så verst sikt, og Mýrdalsjökull tok seg godt ut der borte i øst. På vei tilbake mot teltene igjen fant Morten, Vegard og jeg en liten minitopp vi ville opp på, og der gikk vi rett på et par islandske ryper som av en eller annen grunn ikke fløy opp. Det ble litt listing og sniking for å komme seg nær innpå dem og jeg var storfornøyd over at kameraet var i drift igjen. Etter denne ettermiddagsturen i rolig ganglag, uten sekk og med bare en liten regnbyge underveis, inntraff under over alle under: jeg hadde greid å gå meg tørr! Det begynte å regne igjen akkurat da folket insisterte på utemiddag, så tradisjonen tro trøkket vi oss sammen i teltet i midten.

angjerd_20150904_55e993e65626e.jpg

Dag 5: Emstrur – Básar

Det tok ikke lange tiden fra vi startet å gå til det hadde vært oppholdsvær lenge nok til at vi våget oss av med goretexklærne. Det var rett og slett litt varmt og klamt å ha dem på. Nytt under over alle under: oppholdsværet beholdt overtaket! En av de nesten første tingene som stod på programmet var å krysse Emstruá, men her skulle det være bro. Ned til brua var det bratt nok til at det var hengt ut kjetting, men det var ikke noe vanskelig å komme seg ned der. Så var det litt bratt opp igjen noen meter og så var det stort sett flatt, men med en del oppover- og nedoverbakker med jevne mellomrom. Vi hadde utsikt til et fjell som lignet på en nesehornbille, men som heller het Einhyrningur (enhjørning). Vi krysset elva Ljosa over bro, og ikke langt unna på andre siden av den bestemte vi oss for at det var et fint sted for lunsj. Super utsikt på kanten av halvbred canyon der Markarfljót rant i bunn. Siden sola var litt framme og det fortsatt var opphold, strødde vi alt tredagersvått utstyr utover marken i håp om å få tørket saker og ting. Det krevde naturligvis litt areal, og vi ble en turistattraksjon for forbipasserende. Haha. Etter enda mer fin natur og fjellutsikt kom vi til elva Þroengá. Den måtte vades, men det var varmt i været og jeg var svett, så denne gangen var det nesten bare behagelig. Dessuten virket vannet mye varmere her enn i de andre elvene, for selv om det fortsatt var kaldt så rakk det aldri å gjøre vondt i skjelettet. På den andre siden av Þroengá var det plutselig frodig vegetasjon. Bjørketrær og skogsblomster. Det føltes nesten litt innestengt for en stakkars sjel som hadde vært vant til å se kilometervis av horisont rundt seg i mange mange dager. Vi kom oss ned til Þórsmörk og på Skagfjordsskáli solgte de øl og Egils Appelsin (god islandsk brus). Da passet det bra med en pitstop der før vi gikk videre til Básar. Her ble det endelig utemiddag! Etter maten gikk vi på impulstur til en markert fjellknaus som stakk opp av dalen, i crocks, for det var visst trapper opp dit. Trappene ble unnagjort i en fei, men heisann, det var visst noen meter med klyving etter trappeslutt for å komme seg helt opp. Klyving i crocks var interessant, men det fungerte fint. Utsikten over Básar, Þórsmörk og landet i solnedgangslys var super. Skikkelig stemningsfullt, var det.

Dag 6: Básar – Baldvinsskáli

Selv om Laugavegur var slutt, fortsatte stien og turen vår videre. Neste eventyr var stien som gikk opp fra Þórsmörk over Fimmvörðuháls og ned til Skógar. Etter litt morgenregn klarnet det opp og vips presset sola seg gjennom blygrå skyhauger og gjorde det mulig å gå uten goretex og stilongs. Herlig! Det var en fryktelig fotogen sti som gikk et lite stykke opp i fjellsiden på østsiden av den spektakulære ravinen Strákagil. Etter en stund kom vi opp på et stort flatt platå og brått var vinden intens som bare det. På med stilongs og vindtett. Ved Heljarkambur, en rygg mellom platået og bakkene opp mot Fimmvörðuháls, var vinden så ivrig at vannet fra bekkene som rant ned fjellveggen på østsiden blåste oppover. Etter ryggen bar det oppover og oppover på noen snøfelt og der var det ikke bare lett å holde balansen på grunn av vindkastene. Så kom vi til Fimmvörðuháls og de to nye lavakratrene fra utbruddet i 2010. Vi gikk opp på et av dem, Móði, noe som heller ikke bare var lett siden lavasteinen var løs og det føltes ut som om man blåste to skritt bakover for hvert man tok framover. Da vi skulle ned langs kraterkanten blåste jeg overende og rullet et stykke nedover lavasteinene før jeg greide å bremse farten. Skarpe lavastein er ikke bare fryd og gammen og rulle på, men kamerahuset fikk et par tøffe riper uten å bli ødelagt og det var bare armen som fikk blåmerker. Kult minne! På grunn av vinden og litt surt vær kom vi fram til hytta på Baldvinsskáli allerede litt over to på formiddagen. Hytta var trekantformet og vi hadde reservert sengeplasser i hemsen i andre etasje. Det var litt tidlig på dagen til å legge seg, og litt vindfullt til å henge ute, så det ble til at vi slo oss ned i første etasje og spilte kort og ventet på at det skulle bli middagstid. Hyttevakten var en særs trivelig dame som kunne fortelle at turen opp til toppen av Eyjafjallajökull (vi hadde tenkt oss dit) tok en times tid-halvannen, og at folk hadde vært der oppe tidligere denne sesongen. Det var ikke bare jeg som stusset over dette tidsestimatet – det var tross alt nærmere åtte kilometer én vei over snødekt bre og rundt 700 høydemeter. Men, men, i første omgang måtte vi bare krysse fingrene for at vinden skulle løye og sikten bedres, skulle vi i det hele tatt skulle gjøre et forsøk på å komme oss opp dit. Da det omsider ble natt lå vi til sammen 11 mennesker og pustet i tett luft oppå hemsen i Baldvinsskáli. Jeg savnet teltet.

angjerd_20150904_55e99c01d233d.jpg
angjerd_20150904_55e99d8ef095d.jpg
angjerd_20150904_55e99e1d4c6ce.jpg

Dag 7: Baldvinsskáli – Eyjafjallajökull – Skógar

Vi stod opp tidlig til en stille og flott morgen. Nå kunne vi se ned til havet og opp til toppen av jøkulen. Her skulle det bli toppstøt! Stas! Det var behagelig stigning oppover breen med tiltagende sprekker etter hvert som vi nærmet oss toppen. Det føltes fint å få brukt breutstyret som vi hadde båret på i mange dager allerede. Det var nok snø til at vi kunne gå uten stegjern og det var i grunn deilig. Vi kom oss greit forbi sprekkene uten å dette nedi, og videre opp på et lite platå før selve toppen. Der var det en liten minitopp vi måtte forbi, og vi valgte å passere denne på nordsiden. Det skrånet halvbratt nedover der, og plutselig var det litt isete under snøen. Jeg skled, men stoppet før jeg dro med meg noen. Litt ekkelt likevel, særlig med tanke på at vi var bundet inn i samme tauet alle mann. Da vi hadde rundet fortoppen tok vi oss klokelig en stegjernpause, for det så ut til at det var miligheter for litt mer ising under snøen den siste bratte kneika opp mot toppen. Det føltes bedre. Så kom vi oss på toppen, som heter Hámundur på islandske kart, og der var det en av de mest minneverdige utsiktene jeg har hatt fra en bre noen gang. Sørover så vi Vestmannaeyar og Surtsey og hav så langt øyet kunne se. I nordøst kunne vi skimte Hvannadalshnúkur og nordover var det masse fjell. «Wæææv» for sikkert hundrede gang denne turen! Vi hadde lunsj på toppen før vi gikk ned igjen til Baldvinsskáli og pakket om sekkene for å fortsette ned til Skógar. Tur/retur Baldvinsskáli-Hámundur hadde vi brukt 6 timer. Enten var vi vanvittig treige (hadde jo litt fotopauser og lunsj på toppen), ellers må hyttevakten ha tenkt på en annen topp på breen. Det tok definitivt mer enn halvannen time å komme seg opp til Hámundur uansett hvordan man snudde og vendte på det. Jaja. Fin avstikker var det åkkesom. Stien ned mot Skógar gikk tett på elva Skógá og langs den var det enormt mange fotogene fossefall og stilige juv. En del av oss hadde utviklet en spesiell form for operasangkommunikasjon, som denne dagen slo ut i full blomst – noe man bare kan få til når man er såpass lenge på tur sammen. Det var gøy, og jeg skrattlo en hel haug. Tilslutt rant hele Skógá ned i den 60 meter lange frittfallende Skógafoss, og nedenfor der igjen så vi Skógar. Da vi kom ned dit sa GPS en at vi hadde gått 33 km, og det var slettes ikke verst, syntes vi. Vi unnet oss middag på restaurant/bistro med øl og is til dessert. Av en eller annen grunn ble det kranglestemning da teltene skulle settes opp, men alle ble venner igjen etterpå. Så da var det vel ikke så farlig. Uansett hadde det vært en skikkelig, skikkelig vakker og bra tur – en tur jeg gjerne går igjen! Skaftafell neste stopp.

angjerd_20150904_55e9a161814fc.jpg
angjerd_20150904_55e9a23c7add0.jpg
angjerd_20150904_55e9a2d7a50bf.jpg

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.