Veotinder (18.08.2003)

Veotinder og Styggehøbretinder (18.08.2003)
Etter en rolig helg med huslige og dels sosiale sysler pakket jeg sekken og dro alene til fjells (atter en gang). Jeg somlet en del og var ikke inne i Veodalen før klokka elleve. Med to sekker gikk det tregt innover sykkelveien mot Glitterheim. Den ene sekken balanserte jeg på sykkelstyret mens den andre hang tungt på ryggen. Jeg pakket om og la igjen den ene sekken. Vinteren hadde vært på en kort visitt og Glittertinds sydflanke var kritthvit fra ca. 2000 meter og oppover.

Jeg fulgte stien mot Memurubu / Gjendebu et lite stykke oppover før jeg krysset Hestbekken og skrådde videre oppover mot Styggehøryggen. Med fjelljoggesko ble det en utfordring å ikke tråkke over i all den løse morenemassen. Jeg tok det bevisst med ro, men likevel gikk det fryktelig tungt. Håper at det skyldtes en dårlig dag og at jeg ikke er i fullt så dårlig form, men jeg har en sterk mistanke om nettopp det
Været var vekslende, men tendensielt ble det hele tiden litt værre. Jeg trodde jeg hadde valgt en smart vei, men nei! Neste gang går jeg atter inn Veodalen og rett opp fjellsiden hvis jeg skal opp hit. For det første måtte jeg ganske langt ned fra Styggehøryggen og lendet var mildt sagt småkronglete. De vakre steinene var i alle fall et spennende innslag på den kronglete veien. Geologisk aktivitet har smidd et utall av fargerike og kreative steinkunstverk. Spennende former, stripemønstre og farger fra brunt til grønt. Virkelig noe for seg selv disse morenene her.
Oppstigningen til Nordre Styggehøbreatind via nordøstryggen var ikke spesielt spennende eller utfordrende. Litt nysnø lå innimellom steinene det siste stykket og på det forholdsvis store topplatået var hjemsøkt av en skrekkelig kald vind. Sola glimret arrogant og overlegent med sitt fravær og jeg frøs.
Det hadde tatt 4 timer opp, inkludert pauser - ikke spesielt raskt. Jeg fikk raskt i meg litt drikke og en matbit som var mer tørr enn velsmakende. Over nabotoppene sveipet et og annet solgløtt, men meg og Nordre Styggehøbreatind fikk være i fred.

Neste topp var Store Veotind. Passasjen mot Nordre Styggehøbreatind var isdekt, men kort. Snart er det brefri passasje fra Nordre Styggehøbreatind og helt til Store Veotind hvis breavsmeltingen fortsetter.
Snøen var smeltet bort og jeg søkte ut på isen uten stegjern, men gikk meg raskt fast. Med myke fjellstøvler så er det utrolig hva 30 graders helling med en gapende bregleppe på nedsiden kan gjøre med en når underlaget er glatt is. Stegjernene kom på, til tross for at det bare var 10-20 meter til fast fjell. I praksis er østre (den store) og vestre Styggehøbreen adskilte. Det er ingen isstrøm av betydning som forbinder dem, og isstrømmene i østre Styggehøbreen går uavhengig av den vestre. Ta en titt på bildene fra turen for å se hvor lite is som forbinder disse toppene.
Jeg gikk et stykke oppover breen før jeg kom på fast fjell og fulgte østryggen forholdsvis enkelt til topps selv om det lå nysnø her. Neste mål var Søre Veotind. Veien dit var jeg usikker på. Det så mulig ut å gå nordover, men bratt og glatt så det ut. Med nysnø var ikke terskelen min særlig høy alene uten sikringsmuligheter. Jeg betraktet breen bort mot Styggehøbreskardet og bestemte meg for å prøve til tross for at det lå et lag nysnø oppå.
Det første stykke ned mot det øvre brebassenget var det åpenbart sprekker, men disse avslørte seg selv ganske greit. Mot alle skrevne breregler fortsatte jeg videre med gåstavene som følehorn. På den snaue kilometern over breen ble det sikkert 1000 stikk i snøen. Det tok tid og armene tok til å gå stive. Jeg fant ingen usynlige sprekker uten at det overrasket meg spesielt. I bassenget var isen for det meste trykt sammen, og opp mot sydøstryggen på Søre Veotind var det heller ingen antydninger før ei stor smeltekløft øvst mot berget. Det var ikke lange skrittet som skulle til, men jeg ble stående en stund før jeg torde. Kløften var tross alt en del meter dyp og fjellet på andre siden var glatt, men det gikk bra og jeg kunne andpusten og fornøyd vasse gjennom nysnøen opp til toppen.

Søre Veotind fra Styggehøbreskardet er svært enkel, men utsikten er fantastisk mot en overveldende bre- og tindeverden. Dette området har sammen med Ymelsfjell (Galdhøpiggen med omegn) den største ansamlingen av betydelige breer i Jotunheimen. Spesielt spennende var utsikten mot Memurutindene som jeg aldri hadde opplevd slik før.
Det begynte å bli sent, men jeg måtte gå litt ned mot nordryggen for å undersøke hvordan den var. Den så ikke avskrekkende ut, i alle fall ikke under tørre forhold. Helt bevisstløs i forhold til at flere lett tilgjengelige Blåbreahøtinder lå like ved styrte jeg målbevisst mot Sørvestre Styggehøbreatind. Kveldssola tittet fram mellom skyene og malte mitt kjære Jotunheimen i varme farger. Nysnø, gule og rosa skyer, rødlige steiner. Tindeverdenen er ikke bare kald og karrig, den er også varm og fargerik, på sin måte.
Like før toppen dukket en liten utfordring opp, en ca. 5 meter lang og 30-40 cm. bred egg. På venstre side mot Styggehøbreen var det loddrett og det var bratt på høyre side også. Det er sikkert mulig å krangle seg litt ned i høyresiden, men det så heller ikke noe fristende ut. Løsningen ble å gå på små fremspring ca. en meter ned i siden på høyre hånd mens selve eggen fungerte som håndtak (skikkelig godt håndtak).

På toppen kunne jeg fastslå det jeg egentlig allerede visste. Eggen videre mot Sørøstre Styggehøbreatind var ikke noe for meg i dag, for utsatt og løs, og med et ikke ubetydelig tidspress tilstede. Men kvelden var nå så nydelig at jeg koste meg en god stund på Sørvestre Styggehøbreatind. Den korte smale passasjen var fasinerende og morsom. Jeg tok en tur frem og tilbake gående oppå den. Først litt nølende, senere nesten like naturlig som på Karl Johan (vel kanskje ikke helt men).

Tilbake gikk jeg samme vei, dvs. jeg måtte et stykke opp mot Søre Veotind slik at jeg kunne krysse smeltekløfta mot breen på samme sted og følge fotsporene mine ned til brebassenget. Blåbreatindene fikk jeg ikke med meg, noe jeg ergret meg over da jeg på et senere tidspunkt satt og gikk gjennom turen på kartet - det ville jo bare vært en liten avstikker!

Litt lenger nede på breen hadde den varme sommeren smeltet frem stort sett alle sprekkene og de var det mange av! Jeg var nesten litt overrasket over hvor mange sprekker breen hadde, men de fleste var ikke stort bredere enn at jeg greit kunne skritte over - en meter bred og 10 dyp, eller noe slikt. Noen sprekker var større og de måtte jeg gå forbi. Noen korte snøfelt måtte jeg "pigge" meg over, men stort sett gikk det vedig greit. Jeg fulgte hele brefallet ned, og så bratt ned steinura til Veodalen og tilbake til Glitterheimveien hvor jeg plukket opp sekken og sykkelen i halvmørket. Innen jeg fant en teltplass var det skikkelig mørkt.

Dagen etter opprant med striregn. Alle turplaner ble regnet bort og selv ble jeg "skyllet ned" til parkeringen og tilbake til Valdres

Det var en kjempefin tur, men det var ikke et menneske å se hele dagen, ikke et spor ingen ting, ikke i noen retninger. Akkurat som på de fleste toppturene mine denne sommeren. Hvor er alle toppsamlere? Eller er det ikke så mange av oss? Galdhøpiggen, Glittertind, Kyrkja og Hurrungane, er det der alle samler seg, ja og kanskje på Store Knutsholstind og Torfinnstindane da, ja og ikke minst Falketind - en skikkelg magnet. Men Veotinder og Styggehøbretinder det er kanskje ikke fullt så populært?

Det var flotte topper i et villt og topprikt landskap. Kveldsstemningen på Sørvestre Styggehøbreatind og returen ned brefallet var kanskje det inntrykket som satt sterkest igjen etter turen...