Leirungstind-Knutsholstind (07.07.2001)

Første helgen i juli var satt av til topptur. Det var tre av oss som med tung opp-pakning gikk inn til den såkalte tyskerplassen ved foten av Munken i Leirungsdalen.
Lørdag morgen våknet vi til et lettskyet vær. Toppene innover i Leirungsdalen var innhyllet i et skydekke, men innimellom skinte sola, og det så ikke så værst ut. I tillegg hadde vi værmeldingen på vår side denne dagen så vi var ganske optimistiske da vi la i vei innover langs sydsiden av Leirungsåi med kurs mot Vestre Leirungstind.

Vestre Leirungstind:

Det hadde vært mer snø enn normalt i denne delan av Jotunheimen og etter å ha krysset Leirungsåe på ei snøbru rett nedenfor den første (og største) av Leirungsbreane gikk vi nesten sammenhengende på snø inn til foten av Vestre Leirungstind. Snøen var stort sett fin å gå på, men en og annen gang forsvant "grunnen" under føttene og vi stod til ankels i sørpevann.
Ved foten av sydryggen tok vi en liten drikke og spisepause mens vi betraktet Leirungskampen (2079 moh) og den imponerende nordveggen på Vestre Kalvehøgdi (2208 moh). Isen lå ennå tjukt på det øvste Leirungstjernet og det hele minnet mer om vinter enn om sommer.
Oppe på ryggen ble var det imidlertid bart og det gikk raskt unna oppover denne, etterhvert med lett klyving.
To ravner svevde i harmoniske sirkler rett utenfor sydveggen, høyt, høyt over oss, og det var ikke fritt for at jeg ble litt misunnelig på disse flotte fuglene.
En i følge hadde vært her før, men husket ikke helt hvordan han hadde gått, i tillegg hadde vi lest oss til at en anbefalt adkomst var å skrå nordover i fjellsiden og opp mot nordvestryggen i det man møter noen bratte hamre på sydryggen. Ryggen smalnet etterhvert mer til før vi nådde et lite, snøfylt skard. Det var tydelig at her begynte hyggen for noen og "uhyggen" for undertegnede. På andre siden av snørenna så det forholdsvis greit ut å gå ut til venstre, mens de siste anslagsvis 30 meternet rett opp til toppen så værre ut, de siste 10 var en loddrett, glatt fjellvegg.
Mitt følge som er glade i litt småklatring og ikke spesielt høyderedde insisterte på at vi skulle gå litt lenger til høyre enn den letteste veien. Vi snirklet oss videre oppover sydryggen, tidvis med meg sikret i en taustump.
Det værste var da vi svingte ut på ei hylle dekket av mose. Nedenfor hylla var et ca. 15 meter langt, sterkt hellende sva og nedenfor det igjen visste jeg at den fryktinngytende sydveggen på Vestre Leirungstinden befant seg. Trinnene var enkle, og med en improvisert sikring var jeg forbi dette gyselige partiet. (det er absolutt ikke nødvendig å gå så langt ut til høyre og da blir det en betydelig mindre "nærkontakt-med-avgrunnen-opplevelse"). Det siste stykket gikk vi opp en smal renne, full av kaldt, rennende smeltevann rett til venstre for den øverste glatte og bratte topphammeren.
Få skritt senere kunne jeg sliten og fornøyd puste ut ved toppvarden og nyte utsikten. Og hvilken utsikt!
"Alt" av Gjendealper kunne vi skue utover. Skarvflytinder og Tjørnholstind i øst. Kalvehøgdi og Torfinnstindane i syd, Kvitskardstind, Mesmogtind, Langedalstind, Slettmarksmassivet og Svartdalspiggan i vest og mest fasinerende: Ryggen mot Store Knutsholstind i nord. Spesielt Vesle Knutsholstind tok seg godt ut.
Og været? Ja det hadde rukket å bli helt perfekt i løpet av oppstigningen vår.

Søre og Vesle Knutsholstind:

Etter et kvarters tid på vestre begynte vi nedstigningen mot Søre Knutsholstind i bløt, til dels råtten snø. Gamasjene var gode å ha ned her. Etter noen minutter var vi nede ad nordvestryggen som for øvrig var meget enkel og ubetinget den letteste veien det siste stykket opp mot toppen på Vestre Leirungstind.
Lett klyving tok oss over Søre Knutsholstind, men vi ble ikke lenge for sydryggen på Vesle Knutsholstind var slikt et majestetisk syn i forhold til denne ubetydelige sekundærtoppen.
Jeg sa "selvsagt" at her kommer vi aldri opp. Sydryggen på Vesle Knutsholstind ser ganske skremmende ut forfra med en vannrett vegg i ordets rette betydning på høyre kant (øst) og en nesten like bratt vegg på venstre side. Jeg tenkte kanskje vi kunne prøve å gå rundt, men det så heller ikke helt godt ut, på steile snøflak under en potensielt rasfarlig vegg.
De to andre la i vei oppover og kom seg nokså fort greit opp. Jeg satte meg imidlertid tålmodig i sola og betraktet en gruppe på 7 personer som kom gående opp nordvestryggen mot Vestre Leirungstind, mens jeg ventet på at de andre skulle kaste ned et tau til meg.
Tauet kom omsider, og festet i dette gikk det veldig greit opp på det tørre fjellet, men bratt var det de første 20-25 meterne, og uten å ha spesielt greie på det vil jeg våge å påstå at man her beveget seg over fra klyving til lett klatring (grad 2 til 3) over noen punkter.
Det siste stykket mot toppen gikk over et svakt hellende sva før jeg fornøyd kunne plante føttene på toppen av Vesle Knutsholstind.

Sørryggen på Store Knutsholstind:

Været ble bare bedre og bedre og det var t-skjortevær videre ned den adskillig enklere nordryggen. Nedet på det laveste punktet så det ut som om det gikk noen varder vest til nordvestover ned mot Svartdalen. Det skal visstnok være greit å ta seg opp på skrå fra Svartdalen opp hit, og da får man en noe mindre bratt tur til toppen enn den vi hadde.
Vi fant noe smeltevann nesten oppe på ryggen og det gjorde utrolig godt for tørre struper. Et par tuer med rødsildrer og massevis av issoleier trosset de tøffe forholdene her oppe og blomstret i all sin prakt, det "samme" gjorde en snøspurv som kvitret fornøyd i det flotte været.
Om Store Knutsholstind er det bare en ting å si: Den er majestetisk. Det var en vanvittig sterk opplevelse å gå her opp i ettermiddagssola med Svartdalen langt nede på venstre side og Knutsholet på høyre side. Ryggen var fin og lettgått til det gjensto drøyt 50 høydemetre. Da tiltok brattheten og det ble skikkelig klyving. Den nest siste bratten før toppen er noe luftig, ca. 2 meter bred og med stup i varierende høyde på begge sider. Takene er imidlertid veldig gode, så å gå opp er greit. Ned kan være litt eklere. Jeg var sliten og begynte å føle høyden litt, så jeg lot meg sikre opp dette partiet. De siste 2 minuttene opp til toppen herfra var planke!
For en utsikt! For et vær! Ikke et vindpust. Bare så utrolig synd at klokka var så mange og at veien tilbake til teltet var så lang.

Vi gikk tilbake samme vei som vi kom ned til det laveste punktet mellom Vesle og Store Knutsholstind (her virket det for øvrig meget enkelt å ta seg opp fra Knutsholet for brevandrere). Herfra skrådde vi ned bratte snøflakt, ur og over rygger sydover ned til et basseng sydvest for Vestre Leirungstind. Flere steder vitnet store skraper og riper i snøen at svære steinblokker hadde reist ned fjellsiden fra tindene ovenfor med jevne mellomrom. Vi kikket ofte oppover, men hadde ikke uhellet med oss i dag heller.
Fra syd trakk det opp stadig mørkere skyer, og de første tordenskrallene kunne allerede godt høres. Fra bassenget under Vestre Leirungstind tok vi oss opp på den nedre delen av ryggen igjen og ned i Leirungsdalen. På vei ned Leirungsdalen begynte et kraftig uvær. Det lynte og tordnet i ett sett, og himmelen hadde alle nyanser fra mørk lilla i syd og øst via rosa og blålilla i nord til lysblå i nordvest.
Nesten 13 timer etter avmarsj kunne vi innta horisontalen ved stormkjøkkenet.