Snøhetta rundt (10.09.2015)

På slutten av en flott tur til Dovre for et år siden, satt Angjerd og lagde planer for neste tur til området. Om det fortsatt var samme plan vi nå hadde husker jeg ikke, men ny tur til Dovre ble det hvertfall. En annen deltaker fra sist tur var med, og to nye. Planen var å gå fra Snøheim til Åmotsdalen og telte der på torsdag. Fredag skulle vi gå opp på Storskrymten, og så flytte leiren litt videre rundt Snøhetta. Lørdag var det Svånåtindene og Langvasstindene som skulle få besøk. Søndag håpet vi å rekke en tur opp på Bruri før vi gikk tilbake til Snøheim. De fire andre tok morgentoget, mens jeg måtte dra senere og skulle gå inn til leiren alene om kvelden. Det var godvær på torsdag, og fredag var også meldt bra. Deretter skulle skydekket sette seg og kulingen innta fjellheimen. Angjerd fant ut at det var lurere om vi reverserte planen litt, og gikk Svånå-Langvass-traversen i godvær på fredag, så fikk vi heller tåle litt kuling på Storskrymten - der trengte vi jo ikke være så lenge i høyden. Det var jeg helt med på! Som bonus for meg ble det da bare halve distansen å gå alene, og jeg fikk være med på rundtur rundt hele Snøhetta i stedet for å gå fram og tilbake samme vei.

Så for min del startet turen på Snøheim, etter å ha tatt bussen inn på kvelden. Det var en haug med folk på jobbtur som også skulle inn, så det var bare så vidt alle fikk plass i bussen. Det var ikke dekning der de andre hadde slått leir, men jeg hadde fått beskjed om omtrent hvor de hadde tenkt seg. Gikk avgårde i høyt tempo så fort bussen var framme, langs stien til Åmotdalshytta på vestsiden av Snøhetta. Etter litt over en time begynte det å mørkne. Jeg var kommet så langt at jeg tenkte jeg fikk begynne å se etter telt, og gikk litt av fra stien. Jeg hadde ikke gått mange meterne før jeg så at jeg gikk rett mot to telt, så der traff jeg blink. Han ene hadde bursdag, så jeg fikk kake! Videre utover kvelden ble det mer fest, når det ikke bare var superstjerneklart, men også dukket opp nordlys i horisonten! Første gang jeg var på Dovrefjell var det også nordlys, faktisk. Veldig gøy, bare irriterte meg litt over at jeg ikke hadde tatt med fotostativ, for det hadde jeg vurdert siden sekken ellers var ganske lett. I stedet ble det litt kravling på bakken for å prøve å få et godt bilde av lysende telt foran grønn himmel.

Neste morgen var været nydelig, akkurat som meldt. Vi startet dagen med å gå rett opp til Storstygge-Svånåtinden. Ryggen blir etter hvert ganske skarp, med stup ned på nordsiden, så det er en flott tur. Om man vil ha det litt mindre spennende er det bare å gå litt ut i sydsiden. I alle fall må man bruke henda litt, men med mindre man jobber for å holde seg på selve eggen er det knapt nok noe klyving, og ikke noe utsatt. Dagens første topplaban ble fortært, og vi gikk videre nordover. Det lå en del snø oppå her, så det var lett å gå. Snart kom vi til Nørdre Svånåtinden. Den er jo bare en hump på den brede ryggen, men laban ble det lell. Så stod Langvasstindene for tur. Vi gikk langs kanten mot stupet i øst, og tittet på de store fjellveggene som stuper ned på den lille breen. Flere hundre meter med ganske vertikale vegger. Lurer på om de klatres. Vi var oppom Søre Langvasstinden, videre opp til Langvasstinden V2, og så opp til Vestre Langvasstinden.

Her ventet dagens lille klatreutfordring, på vei ut mot Store Langvasstinden. Et par meter øst for toppen på Vestre er det en vertikal hammer nedover, rundt fire meter høy. Det er veldig gode fottak nedover, og forsåvidt masse å holde i også. Det hadde kommet litt nysnø i det siste, så for sikkerhets skyld hadde vi tatt med en øks så vi kunne fjerne is om det var noe der. Men alt hadde smeltet bort, så det trengte vi ikke. I tillegg hadde jeg med syv meter tau og et par små kiler, og det var det stemning for at jeg skulle henge opp - ingen grunn til å la være når jeg først hadde det med. Det var en blokk jeg kunne bundet tauet rundt, men den stod og balanserte på høykant, så var litt usikker på om det ville være mulig å dra den overende, selv om jeg ikke klarte å rikke den ved å dytte på den. Det var et passende kile-riss rett ved siden av, så brukte like godt det. Jeg var førstemann ned, og ville prøve meg uten å bruke tauet. Det gikk greit, tross stor sekk på ryggen og kamera på magen. Superenkelt var det ikke, for håndtakene var stort sett vendt en sånn vei at de ble litt keitete å bruke, men er man vant med klatring er det ikke noe problem. Jeg lagde noen knuter på tauet der jeg tenkte det ville være godt med et håndtak, og kom meg ned. Tre av de andre fulgte greit etter. Sistemann gjorde et forsøk, men etter litt nøling valgte han å vente på toppen. Vi skulle jo samme vei tilbake.

Så gikk vi ryggen ut til Store Langvasstinden. Vi skjønte nå navnet, for den ser ganske lang og kvass ut, men er noen meter bred. I syd stuper det loddett ned, i nord var det også bratt. Skal man gå ryggen videre ned i dalen, blir det en del rappeller i starten, så det ut som. Vi spiste Laban, og gikk samme vei tilbake. Opp hammeren var det litt lettere enn ned.

Så gikk vi tilbake til Søre Langvasstinden, og ned sydøst-ryggen til dalen. Her er det bratt og løst noen steder, og svært grov ur andre steder. Det gikk fint. Lenger ned er det noen sva/stup som man enten må gå rundt på en av sidene, eller gjøre som oss og følge en rute som snirklet seg gjennom dem. Vi hadde egentlig tenkt å gå på vestsiden, men fant noen små varder og fulgte dem. Så var det bare å rusle langs vannene og opp til stien og tilbake til teltene.

Men dagen var ikke over, for vi skulle videre i retning Åmotdalshytta. Vi pakket leiren, og gikk avgårde. Etter hvert mørknet det, og stien ble ur, så det gikk litt saktere. Jeg var glad vi hadde endret planene så jeg ikke måtte ha gått her alene dagen før. Når vi kom til sørenden av Åmotsvatnet sa vi oss fornøyde med dagen, og slo opp teltene igjen. Det hadde skyet til en del, så vi var spente på om det ble noe nordlys i dag også. Men det ble det! Hele horisonten var svakt grønn, og i korte perioder var det skikkelig dansende lys i grønt og rødt. Veldig gøy!

Om natten blåste det en del mer, og på lørdag var det tydelig at været hadde slått om. Vind og skyet. Men nå skulle vi jo bare en snartur opp til Sør-Trøndelags tak, så det burde gå fint. Vi fulgte DNT-stien vestover, og i første veikryss tok vi av fra stien og gikk opp mot sørenden av 1420-vannet. Det er lett å krysse elva der, og så gikk vi oppover til Storskrymten. Det er en vardet rute viste det seg, og vi fulgte den når det passet seg sånn. Jeg ble overrasket over hvor mye fast fjell og lett terreng det var oppover her, for jeg hadde sett for meg mer ur. Kun siste kneika opp mot toppen var skikkelig ur, men det var jo ikke så langt. Det blåste mer jo høyere vi kom, og på 1800-1900 meter tok tåka oss også. Da fulgte vi vardene for enkelhets skyld, og endelig stod vi på toppvarden og kunne spise fylkestopplaban! Hurra! Men det var dessverre ikke noe blivende sted denne dagen, for kulingen rev godt i kroppen. Vi snudde, og gikk radig nedover. Nå hadde vi oversikt og gikk en veldig lettgått rute, helt ned til DNT-stien.

Vel tilbake i leiren blåste det godt der også. Tror leirplassen var litt dumt plassert, for vinden vekslet mellom nesten stille og kraftige kulingkast, og fra flere retninger. Jeg og Angjerd valgte å rotere teltet litt så det fikk de kraftigste kastene i riktig retning. Ikke bare lett, for det måtte times så vi rakk det innimellom to vindkast. De andre hvilte middag, så når de litt senere innså at de også måtte ut og rotere litt, hadde det starta å regne. Resten av natta var det mye vær, og noe nordlys var ikke å se.

Søndagen skulle vi gå tilbake til Snøheim, og siden vi ikke helt visste hvor lang tid det ville ta, og vi måtte rekke bussen, gikk vi klokka åtte. Det var grått og mye vind, så vi gikk fort. Stoppet og tittet litt på Åmotdalshytta, som var full av jegere. Virka ikke som de likte folk. Når vi var rett øst for Snøhetta var vi i tåkegrensen, og plutselig fikk vi øye på noen digre dyr et par hundre meter foran oss, rett på stien. Moskus! På grunn av tåka var det ikke så lett å se hvor mange de var, men det var hvertfall tre voksne og en kalv. Vi likte det ikke helt, for med vindretningen ville de ikke lukte oss, og med tåke og vind ville de neppe høre eller se oss heller før de var veldig nære. Siden de hadde en kalv så vi for oss at de kunne være litt ampre om vi plutselig kom tett på. Vi stod og venta litt, gikk litt nærmere, og så etter hvert at de fortsatte på tvers av oss. Men hadde alle gått? Vi venta litt til, før vi forsiktig gikk videre og lagde litt lyd. Vi så ingen, og fortsatte, fortsatt litt på vakt. Men vi så ikke flere dyr, og snart var vi under tåka igjen. Vi møtte to jegere som bar på et regnsdyr, de var mer glade i folk. Litt før ett var vi nede på Snøheim. Dermed hadde vi veldig god tid til bussen, og kunne kose oss med vafler, kanelboller, Solo og Moskusøl.

Takk for fin tur - da blir det kanskje Larstinden, Bruri og Store Skredahøe neste høst?