2000-metere, høst og nordlys på Dovrefjell (10.09.2015)

Jeg ville til Dovrefjell i september sånn som i fjor, og børstet støv av gamle planer om å ta en tur til noen nye 2000-metere, samt selveste fylkestoppen i Sør-Trøndelag. Fikk med meg en fin blanding av kjente, halvkjente og ukjente folk, fem i tallet inkludert meg selv. Først hadde jeg tenkt at vi skulle ta det som en rundtur: starte fra Snøheim og gå inn til Åmotsvannet torsdag, deretter fredagstur til Storskrymten, flytte leiren inn i Svånådalen, og så gå Svånåtindene og Langvasstindene på lørdag, før retur til Snøheim søndag med muligheter for en kjapp avstikker opp til Bruri på veien. Så ble det avreisemorgenen og jeg satt og funderte på værmeldingen, som spådde knallvær torsdag og fredag, med betraktelig mer tilskyende og vindfullt fra lørdag av. Jeg har ikke for vane å stole blindt på yr, så jeg hadde jo selvfølgelig tenkt til at finværet kom til å smitte over på resten av helgen også. Likevel: det var ingen tvil om at fredagen så ut til å være bedre egnet til å befinne seg over 2000 meter enn lørdagen. Kunne det være mulig å snu på planen? Det ville jo innebære en litt lenger etappe siste dagen, men det burde slett ikke være umulig. De andre var med på det, så da gjorde vi det sånn.

Vi tok tog fra Oslo og korresponderende skyttelbuss fra Hjerkinn med ankomst halv to på Snøheim. Det var varmt, sol og vindstille. Vi fulgte merket sti innover mot Svånådalen og ankom en egnet leirplass et par timer senere. Jeg ymtet forsiktig frempå at det var mulig med en ettermiddagstur til Bruri, men det var ingen åpenbar entusiasme for forslaget. Hadde bare Morten vært her, tenkte jeg, men han skulle komme med et senere tog og ville ikke dukke opp før uti kveldinga. Jeg bestemte meg for å gi oss en myk start, så vi tuslet heller opp på Innaste Svånåkollen som ikke var stort annet enn en en klump i terrenget, men som likevel var overraskende fin å sitte på i ettermiddagssola. Ikke så verst utsikt til å være slik en liten fillehaug. Det mørknet, ble solnedgang, og etter at den siste rosafargen var vekk skulle jeg akkurat til å tenne hodelykta for å gjøre det lettere for Morten å finne oss, men da kom det plutselig en skikkelse vandrende mot oss og det var selvfølgelig Morten. Nå var turfølget komplett. Det ble stjerneklart og jammen kom det litt nordlys til oss også! Jippi! For en start på turen!

Traversen over Svånåtindene og Langvasstindene.
Fredagsmorgenen var fin, akkurat som det var meningen at den skulle være. Utefrokost med flotters utsikt til dagens prosjekt – traversen over Svånåtindene og Langvasstindene. Første post på programmet var å komme seg over elva som renner ut av 1499-vannet. Mens vi ventet på Morten dagen før, hadde vi kartlagt hvor det var mulig å hoppe fra stein til stein, men selv om jeg hadde hoppet hele ruta fram og tilbake over elva uten problemer kvelden før, greide jeg på mystisk vis å skli når vi nå skulle over. Ene fjellstøvelen ble klissvåt og den andre ble bare litt våt, men flaks at det var sol for da tørket i det minste buksa fort. Folk med litt lenger skrittlengde trenger for øvrig ikke å hoppe så fælt, det går helt fint å bare skritte over steinene også.

Den første delen av østryggen opp mot Storstygge-Svånåtinden var bred som bare det i begynnelsen. Sånn rundt 1900 moh begynte det å bli skikkelig bratt ned på nordsiden mot breen, og da var det spennende å gå nære kanten. Det får jeg ikke alltid lov til av samboern, så det gjelder å benytte anledningen. Klyvingen videre oppover var lett og fin og mindre luftig enn jeg hadde trodd siden det bare var luft på den ene siden av ryggen. Man kan selvfølgelig gjøre det vanskeligere for seg selv ved å holde seg ute på kanten av stupet hele veien oppover, men det var null problem å finne lettere alternativer. Ett sted kom vi over en slags overbygd hulesprekk som endte rett ut i lufta. Hadde man vært fredløs kunne det vært god idè å slå seg ned der, mente jeg – godt gjemt for fiender og storslagen utsikt rett ned på breen. Vi kløv videre, kom opp over kanten, og vips var vi oppe på et kjempestort og flatt platå. Der stod toppvarden til Storstygge-Svånåtinden. Videre derfra var det svært lettgått, særlig fordi det lå en del fast og fin snø her, og for hver utstikker på ryggen måtte vi ut og kikke på de steile og ville fjellveggene som stupte rett ned på breen. Det var fascinerende loddrett og majestetisk overalt på østsiden.

Nørdre Svånåtinden, Søre Langvasstinden og Langvasstinden V2 gjorde ikke så mye ut av seg annet enn at utsikten fortsatt var feiende flott, men da vi kom til Vestre Langvasstinden ble det mer action. Vi ville jo videre ut til Store Langvasstinden og da måtte vi ned den hammeren som befinner seg rett øst for toppen av Vestrelangvass. Den hadde jeg vært litt spent på, både for min egen del og resten av gruppa (bortsett fra Morten, selvfølgelig) som jeg aldri hadde hatt med på turer med sånne typer utfordringer før.

Morten og jeg hadde blitt enige om at han skulle ta med en taubit som vi kunne henge opp om det skulle bli behov, og etter mailkorrespondanse med Snøheim (som kunne melde 5 cm nysnø og isete på toppene) hadde jeg til og med tatt med isøksa for å hakke bort potensiell is. Det var ikke isen det skulle stå på i alle fall. Den potensielle isen viste seg imidlertid å være helt fraværende og fjellet var tørt og fint. Det var en sprekk i hammeren som det gikk an å klatre ned, men jeg syntes ikke det var kjempeenkelt å komme meg inn i den sprekken fra toppen, pluss at det var litt vanskelig å se hvor det var plass til beina, og litt knot å finne lure steder til hendene helt øverst. Derfor satt jeg umåtelig stor pris på at vi hadde hatt med tau, og at Morten fant et godt sted å feste det. Med et par tauknuter som ekstrahåndtak gikk det overraskende greit når man først hadde kommet seg over kanten og «inn i» sprekken. Nederst i sprekken var det et langt flytt for beina og så var man på trygg grunn nede på den ryggen som fortsatte opp til Storelangvass. To til fulgte på, så kom femtemann, som gjorde et par forsøk, men ikke var helt komfortabel med hammeren, så han ville heller vente på oss ved varden til Vestre Langvasstinden. Det var sol og fagert, så det var sikkert ikke det dummeste stedet å slappe av litt. Vi andre gikk ryggen opp til Store Langvasstinden, som var lang, men slettes ikke så kvass som den så ut på avstand. Fin og solid ur hele veien til topps uten flere utfordringer. På toppen av Store Langvasstind var utsikten intet mindre enn feiende flott. Det var gøy å se Snøhettamassivet fra en annen vinkel, og det hadde et dryss av melissnø oppå seg. Tenk at der var vi for ganske nøyaktig ett år siden. Dagens siste topplaban ble delt ut. Det hadde vært kjempeartig å gå sørryggen ned fra Store Langvasstinden, men det er en klatretur vi ikke var utstyrt til denne gangen. Derfor tok vi samme veien tilbake, opp hammeren som selvfølgelig var mye lettere opp enn ned, plukket med oss sistemann og gikk heller ned den ryggen som går ned i Svånådalen fra Søre Langvasstind. Den hadde sett bratt ut da vi studerte den fra leirplassen, og den var ganske bratt på nært hold også. Et lite parti nedover var rimelig grov ur, med noen av de større steinblokkene jeg kan huske å ha gått ned. Det ble mye støtte-seg-med-armene-og-heise-ned-rumpe-og-bein-teknikk. Vi havnet litt oppi noen av svaene som befant seg på denne ryggen, men det gikk fint, og mot slutten omgikk vi det siste store svaet på vestsiden. Så var det litt mer ur før vi var nede i dalbunnen.

Tilbake til teltene var det bare å være effektive med å pakke ned leiren, for nå skulle den flyttes til sørvestsiden av Åmotsvannet om lag 8 kilometer unna. Siden været hadde vært så fint, hadde det vært rikelig med fotopauser underveis og derfor hadde det allerede begynt å li mot kveld. Jeg var ivrig med å vente med middagen til Åmotsvannet i og med at det ikke var mange timene med dagslys igjen og det var de andre med på. Det tror jeg var lurt, for det var mye ur og nedoverbakker etter det siste lille vannet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Det begynte så smått å skumre, men vi ble ferdige med mesteparten av ura før det begynte å mørkne for alvor. Da vi kom til Åmotsvannet slo vi opp teltet på første og beste flate plass, og jammen meg ble det nordlys mellom skyene! De i det andre teltet hadde lagt seg og kom ikke ut enda jeg ropte til dem aldri så begeistret, men Morten og jeg fikk med oss hauger av grønt nordlys som tidvis flagret og flakset over himmelen som bare det. Synd jeg manglet stativ, og synd at jeg var kald at jeg måtte evakuere inn i soveposen, men med teltdøra på vidt gap og fjellstøvelen som kameraunderlag fikk jeg tatt et par bilder jeg og, selv om de ikke ble like spektakulære som Morten sine.

Storskrymten – høyest i Sør-Trøndelag
Lørdagsmorgen var vindfull og skyene holdt et godt grep om 2000-meterne. Jeg var storfornøyd med at vi hadde reversert planen og at det var Storskrymten og ikke gårsdagens topper som var dagens plan. Vi begynte med å følge DNT-stien mot Grøvudalshytta. Vi hadde sikt opp til Drugshøi sør for oss, og jeg hadde forhåpninger om at det betydde utsiktsmuligheter på Storskrymten siden den er knapt 30 meter høyere. Terrenget var lettgått og mer eller mindre flatt hele veien bort til stikrysset der det tok av en sti mot Skamdalen. Her kan man med letthet holde et høyt tempo og gjøre unna de første 6 kilometerne ganske kjapt om man vil.

Fra stidelet satte vi kursen mot de to vannene på 1406 og 1420. Mellom vannene var det en liten elv på kartet, men da vi kom dit var det bare stein, så det var null problem å krysse. Vi tok en lunsj bak noen steinblokker hvor det var halvveis ly, for vi regnet med at det ville blåse kraftigere jo lenger opp vi kom. Videre siktet vi oss inn på sørryggen. Den hadde sett ganske steinete ut fra toppen av Langvasstindene dagen før, men det var overraskende lettgått oppover her også og vi kom etterhvert inn på en vardet rute som fortsatte hele veien opp til topps. Et parti med litt løsere ur nære toppen, men bortsett fra det bestod ruta stort sett av en blanding av grus- og moseflater og noe fastere ur. Det var masse vind og tåke på toppen og derfor så vi ikke annet enn den store toppvarden og postkassestativet. Kulingen gjorde sitt beste for å få oss ut av balanse, og det krevde litt samarbeid å få skrevet seg inn i gjesteboka, da boka måtte tviholdes inn mot steinen for å ikke blåse ut av hendene på oss. Denne dagen hadde jeg verken optimisme eller kroppsvarme nok til å vente på at morgentåka blåste bort, så det ble retrett ikke lenge etter at vi kom opp på toppen. Nedover fulgte vi vardene litt mer systematisk enn vi hadde gjort opp, og det gikk radig ned fra fjellet. Vi kom ut av tåka igjen, så det var tydelig at den bare hang rundt toppen. Dagen var enda ganske ung da vi kom tilbake til leiren – vi hadde brukt litt i underkant av 7 timer fra vi gikk ca klokka ni den morgenen. Da ble det masse tid til å henge i campen, ta bilder og ikke minst flytte på teltet. Det var nemlig skikkelig rare vindforhold i leiren. Det kunne være så å si vindstille i mange minutter, og så plutselig tok vinden seg opp og kastet seg over oss med full styrke. Morten og jeg studerte skyene på himmelen og rett over oss så det ut som om skyene beveget seg i sirkel. Det var fascinerende å stirre på, så vi stirret. Og stirret. Jeg fantaserte om hvordan det ville føltes hvis vi plutselig oppdaget at det dannet seg en tornado, men så ille var det tross alt ikke. Kan kanskje ha vært noe med terrenget og fjellene som gjorde at vi lå litt turbulent til? Teltet led litt under de voldsomme vindkastene, så Morten og jeg bestemte oss for å prøve å vri det sånn at det stod gunstigere i forhold til der hovedtyngden av vindkast kom fra. Det var et lite prosjekt, men vi planla prosessen så godt det lot seg gjøre og greide det heldigvis fint uten at teltet blåste fra oss. Uanmeldte regnbyger meldte etter hvert sin ankomst så da ble det systue og henging inne i teltet resten av kvelden.

Åmotdalshytta – Snøheim
Søndag var en skikkelig høstruskedag. Fortsatt masse vind og regnbyger. Jeg hadde ingen anelse om hvor lang tid vi kom til å bruke fra leiren vår via Åmotdalshytta til Snøheim, for selv om det var merket sti hele veien, ante jeg ikke hvor mye ur det skulle være. Det kunne jo liksom være nesten alt eller nesten ingenting. Når jeg ikke aner hvor lang tid ting kommer til å ta, liker jeg å beregne god tid (og vi hadde jo tross alt en skyttelbuss vi var avhengige av å rekke). Derfor stod vekkeklokka på seks, med vedtatt avmarsj klokka åtte. De første par kilometerne bort til Åmotdalshytta gikk radig på slik en flatmark-sti. Vi var nysgjerrige på hvordan det så ut inne på hytta så vi gikk inn for å ta en titt. Jeg sa hei, men folka i gangen der sa ikke hei tilbake. Kanskje fordi de var for opptatte med å være på reinsjakt. De så i allefall jegeraktige ut. Vi gikk videre mot Snøheim. Et digert følge var på vei oppover stien, men de forsvant mot Reinheim og da så vi ingen flere folk på en stund. De første firehundre høydemeterne fra Åmotsdalshytta var ikke så urete som fryktet, og resten av ura vi møtte på veien var ganske snill for steinene satt stort sett fast i hverandre. Det var bare ett sted jeg sklei og da landet jeg i et vannhull med det beinet som ikke hadde plumpet i elva første dagen. Symmetri skal det være! Det var tåke og tidvis ganske sur motvind iblandet piske-regn, men framdriften var det ikke noe å si på. På tross av at vi ble stående i tåka en god stund for å finne beste måten å unngå en moskusflokk med kalv(er), og på tross av at vi (etter å ha overlevd moskusflokken) slo av en prat med en lykkelig jeger med et digert reinsdyr tytende ut av sekken, kom vi fram til Snøheim allerede ti på ett. Et hav av tid før halv fire-bussen skulle ta oss med til Hjerkinn. Rakk å skifte til tørre klær og kjøpe et respektabelt utvalg av kioskvarer vi kunne kose oss med i peisestua før avreise. Septembertur til Dovrefjell er jammen en fin tradisjon! Lenge leve!