Gjensyn med Ranastongi - eller "Hva er det med Valdres?" (03.10.2015)  

Har nesten mista tellinga på antall Valdresturer i år...

Da navnebroren min svikta pga relativt stusselig værmelding ble ikke toppovernattinga i Jotunheimen noe av. Og han har jo for så vidt rett i at det hadde vært en relativt stusselig søndag å våkne opp til. Men Sondre var som vanlig klar for tur, denne gangen for en ren vandretur, så da kunne det jo passe at jeg slang meg med.

Ranastongi hadde jeg vært på før, det var ei flott toppovernatting midt i desember 2007. Men det var så lenge siden, og for det andre hadde jeg ikke besteget den fra den langt mer spennende Vang-sida. Så dette var interessant for meg. Og for første gang siden Raundalsryggen skulle jeg faktisk få oppleve været jeg har oppkalt etter meg sånn stort sett hele veien hvis jeg ser stort på det. Hadde nesten glemt hvordan det opplevdes på et fjell jeg...

Vi var 6 stykker på tur. Kvelden i forveien hadde Morten lattermildt ønsket meg lykke til med å holde følge med Birken-mester Carl Fredrik og Sondre, "det blir sikkert avslappende det Øyvind!" Men det var fritt fram for treningstempo og skravletempo, så jeg sa vel ja takk til begge deler. Og formen er tydeligvis god når det gjelder. Har følt meg blytung i kroppen på bærtur på skauen, da er alt et ork. På store fjell kommer jeg i siget. Er det rett og slett fjellufta jeg trenger? Valdres vet å glede en venn med både synsinntrykk og velværefølelse. Og mystiske Hestebotten som man kjapt kommer til etter start fra Smådalen skuffet ikke. Digre Ranastongi i sør og nesten like store Rankonøse i nord kan nok inspirere den som behersker malekunsten...

I brattene opp mot Kulehola kom jeg altså gradvis i siget, kroppen føltes bare lettere for hvert skritt nesten. Så bra! Og man måtte bare glede seg over fjellet på en dag som dette. Snart med Valdres for våre føtter, og etter hvert kremen av Norge med vinterlige jotner i nord, mest i Gjendealpene faktisk. Av og til er det sånn, glemmer jo aldri Eggi-turen i september 2010 for eksempel...

Turen til topps på Ranastongi er og blir en formalitet. Og toppen var langt fra så spennende på steinurføre pluss at det var folksomt der, de fleste kommer fra Hemsedalsida. Men det var jo bare å trekke mot stupene over Hestebotten. Ingen forstyrrende skavler på barmarksføre, så da fikk jeg endelig fugleperspektivet jeg ikke fikk under vinterbestigninga. Herlig utsikt! Lurer på hvor mange ganger underveis jeg tenkte "hva er det med Valdres?"

Det ble trivelig skravling bortover ryggen i retning Storebottegge. Og jeg og Sondre kunne konstatere at dette faktisk var tredje helga på kort tid at vi var sammen på tur igjen, ikke verst det etter så lange opphold som det har vært.

Men nedover mot Hestebotten skulle vi støte på problemer. Ei knallhard snøfonn breiet seg ut, og skulle vi forsere den til bunns burde vi hatt stegjern. Så forskjellige kan forholda være på fjellet, av og til er snøfonner gode hjelpere, men som her og nå dødelige fiender. Så det ble masse knot og en aldri så liten mini-kjerringpassasje som skremte de av oss som ikke har tyngdepunktet så godt tilpasset utfordringer som dette. Men det ordna seg for alle på et vis. Godt var det, for det frista ikke å gå langt opp for å forsøke å finne en vei rundt og risikere å gå seg fast i mørket.

Nå venta en transportetappe av det småkronglete slaget på grunn av all den evinnelige Valdresvieren pluss våte myrpartier. Men det ble tid til prat om livet både med Gustav og Sondre. Og masse herming som selvsagt hører med. Det ble mørkt innen vi var tilbake ved bilene, men nå ventet en lang og innholdsrik kjøretur fram til Carl Fredriks hytte ved Syndin hvor det ble sein middag.

Takk for en minneverdig tur karer!