Spekedalen (02.10.2015)

Angjerd inviterte til hyttetur på den sagnomsuste hytta i Spekedalen, og det var det klart vi ville være med på. Jeg, Stina, Angjerd og en til kjørte opp på fredag ettermiddag, og satte i gang med å åpne, starte og fyre opp hyttas mange finesser, mens vi ventet på fire venner til i en annen bil. Hytta har ikke innlagt vann eller strøm, men med 12-volt, vannhullstein, gasskjøleskap, badestamp, badstu og øltappekran var det nok knapper og spaker å sette i riktig posisjon. Når alt var i mål kunne vi teste ølbrygget, mens badestampen var i gang med å bli varmere enn fire grader - til neste dag.

Neste dag tok vi først en tur opp på Raudsjøpiggen, eller "Røssjepiggen" på lokalmål i følge Angjerd. Fin liten topptur på formiddagen, med flotte høstfarger. Det går sti opp fra DNT-hytta Raudsjødalen hvor vi startet. Der ligger også Norges første meieri, som er stedets kulturhistoriske severdighet. Det blåste greit på toppen, men vi fant et ganske vindstille sted å ta en matbit likevel. Ingen topplaban, men ingen krise, for toppdjupur er jammen godt det også!

Vel nede på hytta slang vi lam i ovnen, før vi tappet øl i glasset og kokte oss selv i badestampen, dampet oss litt i badstua, spiste lammet, namnam, mer øl, namnam, og hadde en veldig fin kveld!

På søndagen ryddet vi ut av hytta, oppdaget at ovnen i badestampen fortsatt var varm, jobbet med å finne en løsning på det, fant en løsning på det, og forlot Spekedalen. Første stopp var Tynset, hvor vi besteg verdens største spark. Wæv, stor stas for store barn. Vi lagde kø, for noen gamlinger ville også ta bilde sammen med verdens største spark (uten å klatre oppå den, skjønner ikke).

Så gikk vi for en bil-bestgning av Tynsets kommunetopp. Fjellet Tron har nemlig bilvei helt opp, siden det er en real mastetopp. Nydelige høstfarger på veien opp, som etter hvert ble til grått og goldt månelandskap når vi kom høyt nok. Veien ble ganske bratt og hullete, og rett oppunder toppen tok jeg ikke sjansen på å fortsette etter at det ble litt mye skrapelyder. Den andre bilen derimot, nølte ikke et sekund når jeg stoppet, raste forbi og spratt opp, godt akkompagnert av lyden av bil som skraper nedi grus. Dem om det, vi lot bilen stå og gikk de siste meterne til fots. Først opp på toppen, selve Tron. Her var det faktisk litt klyving, og noen hadde hengt opp et tau, av en eller annen grunn. Så vanskelig var det da ikke. Utsikten var så som så, for det hadde starta å snø her oppe. I stedet gikk vi videre til østtoppen. Alvdals kommuneoppmålere har nemlig snytt Tynset kommune for å ha Tron som kommunetopp. Selv om Alvdal har et annet fjell som er to hundre meter høyere. Kommunegrensen går på den litt lavere østtoppen, som dermed blir kommunetopp i Tynset tross ganske stusselig primærfaktor. Stakkars folk. Men de har i hvert fall verdens største spark.

Hurra for fin høsthelg, dette må gjentas!