Nattjennåsen - høstidyll på fin skogstopp i Sigdal (14.10.2015)  

Tåkeskyene lå tjukt i dalene og over Tyrifjorden mens jeg kjørte mot nordvest i retning Krøderen. Glimtvis så jeg at høyere landskap lå badet i høstsol under en skyfri himmel. Og jeg skulle jo høyere opp i dag, på en liten morgentur denne avspaseringsdagen.

Ved Snarum, hvor det var skiltet mot Korsbøen, svingte jeg av fylkesvei 280. Jeg ville først utforske skogsveiene i åsene øst for Nattjennåsen (643) for å se om de var åpne. Det var veldig lite info om denne toppen på nettet og her på Peakbook, og bare 2 registrerte bestigninger til nå. Nesten litt rart, mtp at denne åsen har hele 425 m i PF, noe som er ganske bra for en skogstopp på Østlandet.

Ved Korsbøen var det betalingsbom. En manuell bom, med 30 kroner i avgift. Det lå igjen en blankett, så neste person slipper vel å betale da…? Et infoskilt ønsket velkommen til marka og veiene der (eller noe i den duren…), og det lovte godt. Det var også beskjed om at gjennomkjøring ikke var mulig, og da mente de sikkert nordover forbi Øgard mot Krøderen. Jeg skulle uansett ikke dit, men ville oppover i retning Nattjennåsen.

Så hvor langt kom jeg? Ingen bommer var inntegnet på kartene, men det behøver så absolutt ikke bety at de ikke er der. Noe spent svingte jeg etter hvert til venstre på Stormyrveien, hvor det ikke var noen bom. Fin vei uten noe særlig med hull, bortsett fra der hvor veien krysset Fillebakkbekken. Der hadde flom ødelagt veien for ikke lenge siden, og jeg måtte liste bilen over noen store ujevnheter i den delvis reparerte veien. Gleden vokste deretter mens jeg rullet oppover. Her fantes ingen bommer. Svært tilfreds kunne jeg parkere helt oppe ved Værtjern, nær grensen mellom Modum og Sigdal. Der var det opparbeidet en slags parkeringsplass hvor mange biler kunne stå. Dette var jo utrolig bra! Veien gikk jo uansett nesten ikke lenger, for etter parkeringsplassen fikk den fort mer traktorveistandard. Siste biten før parkeringen hadde veien smalnet noe inn. Den var jevn og fin, men begynte å få høyt gress i midten. Ikke fryktelig mye trafikk oppover der…

Helt enestående forhold da jeg skulle begynne å gå. Fantastisk høststemning! Minus 1 grad, skyfri himmel, vindstille, nydelige høstfarger og et lite rimlag på gresset i skyggen. Det kunne ikke bli bedre.

Jeg fulgte traktorveien videre et lite stykke. På økonomisk kart så jeg at det skulle gå en sti til venstre oppover i Setermarka mot ei hytte. Det dukket snart opp en traktorvei/sti til venstre, men litt tidligere enn hva kartet viste. Etter først å ha gått forbi for å sjekke ut kartets stistart, fulgte jeg nå denne stien jeg hadde gått forbi. Stien stemte etter hvert med kartet, og gikk opp til hytta og gjennom tunet der. Videre ble stien noe mindre og mer gjengrodd, men da jeg var sør for Høgsetra kom jeg inn på en langt større og bedre sti som kom sørfra. Herfra kort opp til Høgsetra, som var helt øde og forlatt nå. Like ovenfor setra var det fin utsikt østover, hvor en grøt av tåke lå nede i det lavere landskapet. Ganske herlig å være ovenfor denne tåka i sånt vær.

Litt etter Høgsetra gikk stien så mot vest/sørvest, i samsvar med økonomisk kart. Plutselig gikk det en sti opp til høyre etter et kort stykke, litt før man kommer til ei myr. Denne stien var ikke inntegnet på noe kart, men var meget svakt blåmerket. Jeg sjanset på at den ledet opp mot toppen, og det skulle vise seg å stemme. Riktignok så den et øyeblikk ut til å passere like øst for toppen, men dreide så opp mot Nattjenn, det lille vannet nordøst for toppen av Nattjennåsen (643). Fra tjernet gikk stien et par slynger oppover, og så dukket tårnet opp og jeg var straks på toppen.

Og for en positiv overraskelse denne toppen var! Jeg hadde ikke høye forventninger siden den var så lite besøkt, men her var utsikten meget god tross noen trær rundt omkring. Toppområdet var veldig kupert, med små knauser og berg. Jeg klatret opp i tårnet, og derfra var utsikten fabelaktig. Fri sikt i alle retninger. Stigen opp i tårnet har nok sett sine beste dager. Den gynget litt, og noen av trinnene begynte å bli noe løse og tvilsomme. Jeg klatret sakte opp og ned mens jeg klamret meg fast for sikkerhets skyld. Nede på bakken, ved foten av tårnet, sto en benk. Mens jeg satt på denne prøvde jeg å kjenne etter om det fantes noe bevegelse i lufta, men nei. Det var fullstendig vindstille! Bedre høstvær går det ikke an å få! Jeg kunne ha sittet der i timevis. Hadde dette vært en søndagstur med barna, ville vi ha blitt der lenge. Veldig synd at jeg måtte tilbake rimelig kjapt pga plikter hjemme og ting som måtte ordnes.

På vei ned ble jeg oppmerksom på en gapahuk som står på en høyde sørøst for toppen av Nattjennåsen. Denne gapahuken var veldig luksuriøs, med gode sittebenker, ved og utrolig nok, en vedovn. Det sto også en termos der inne, men jeg så ingen andre mennesker på hele turen. Om denne gapahuken er privat eller til allment bruk, vet jeg ikke. Er den for alle, er den i så fall et flott tilbud for turfolket.

Returen tok jeg på samme stier som jeg hadde gått oppover. Nattjennåsen (643) overrasket meg svært positivt. Ikke ofte jeg gir terningkast 5 på en solotur til en skogstopp, men her var det ingen tvil om at turen fortjente det. Så lett tilgjengelig med sti hele veien. Hit går jeg gjerne igjen, og jeg må nok ta med barna på denne turen en gang. En liten perle blant skogsåsene i Buskerud!