Rondslottet (17.10.2015)

Nok en gang var jeg på flukt fra dårlig vær i Tromsø i helga. Noe som var egentlig veldig lett å gjøre da det var et herlig høytrykk liggende over Sør Norge og som var meldt langt i forveien på langtidsvarselet. Siden de fleste turisthyttene i Jotunheimen var stengte, tenkte jeg å oppdage et fjellområde som krevde litt mindre kjøretid fra Gardermoen. Hadde fått tips om at det finnes noen fine turer i Rondane så da ble det turplanen. Omtrent en uke før begynte jeg å spørre rundt for å finne ut om noen Oslo-baserte venner skulle ha anledning til å bli med. Dessverre ble det ingen lykke med å rekruttere turkompiser denne gangen. Likevel bestilte jeg gratis flybilletter til Oslo (kjekt med Eurobonus poeng til overs...), en rimelig leiebil og overnatting på Sjoa vandrerhjem. Etter en hel uke med grått vær og mye jobbing i Tromsø var jeg mer enn klar for en ny helgetur i solskinn. Heldigvis var bilturen ikke så veldig ensom da min venninne Elise ville sitte på til Lillehammer. Halvveis til Rondane med litt selskap var ikke så ille.

Det hadde vært en veldig stille natt på vandrerhjemmet men av en eller annen grunn sov jeg dårlig så jeg var ikke så tidlig ute i dag. Hadde hørt at traversen fra Veslesmeden til Trolltinden skulle være en veldig fin tur men siden jeg ikke hadde bra oversikt over snøforholdene på fjellet bestemte jeg meg for å gå en tur opp Rondslottet og kanskje få se litt på nabofjellene derfra. Traversen over smedeggen er litt krevende har jeg hørt. Og jeg liker ikke å overvurdere klyveferdigheten min når det gjelder turer jeg ikke er kjent med. Jeg kjørte opp til Mysusæter først og videre opp til parkeringsplassen på Spranget. Det var en strålende dag. Jeg var klar for tur like før kl.10. Sekken var litt tung. Jeg hadde flere jakker, 2l drikke og stegjern var pakket i tilfelle det var veldig hard snø på fjellet. Plus noen andre greier som hjalp til med å fylle opp sekken. Jeg hadde sjekket ut turen på kart i forveien og skjønte godt at innmarsjen var av den lange typen, så jeg var mentalt forberedt. Og hadde ladet opp batteriet på mobilen slik at jeg kunne spille masse musikk på Spotify for å gå den 6-7km innmarsjen til Rondvassbu. Det virket naturlig å gå på turstien som var market med et skilt på starten, så jeg gikk den. Klarte å følge stien et godt stykke innover men etter hvert prøvde å ta en mer direkte rute mot Rondvassbu, noe som viste seg å være dumt da jeg havnet i delvis-frosset myr som jeg tråkket gjennom hele tiden. Irriterrende. Uansett, etter å ha skjønt at dette var en stor tabbe, prøvde jeg å komme meg tilbake på stien igjen og kom til Rondvassbu etter ca. 1,5 timer. Litt mer enn jeg skulle ønsket, men likevel var jeg fremme og den kjedelige etappen var unnagjort.

Nå var det bare å følge den merkede stien opp til Vinjeronden og Rondslottet fra Rondvassbu. Gikk litt bratt opp rett over hytta men det var veldig slakt terreng etter hvert og lett å gå. Utsikten var ikke noe spennende enda. Ca. 200hm over Rondvassbu kom jeg til et skilt hvor stien deler seg. En sti går opp til Storronden mens den andre går mot Vinjeonden. Jeg tok den siste. Stien går videre i nordsida av Storronden og derfor litt kjølig å gå i skyggen. Store kontraster etter å ha svettet opp den første (slake) motbakken i sports-BH. Var faktisk deilig å ta på meg en tynn softshelljakke her, men det var mye gåing på snødekt løs stein og dalen tok aldri slutt. Kanskje var dette turens nest-kjedeligste etappe. Men endelig begynte stigningen opp mot skaret mellom Vinjeronden og Storronden og på vei opp traff jeg på en liten norsk/svensk gruppe på 4 stykker som hadde tatt anledning til å sole seg og ta en liten matpause. Måtte ta av jakken her siden det ble skikkelig varmt å gå i solskinn igjen. Fra skaret fulgte jeg stien opp ryggen til toppen av Vinjeronden. Nå ble utsikten noe mer interessant med Storronden bak meg og litt av Rondslottet på andre siden av ryggen. Og det var ikke bare løs stein å gå på. Traff flere folk her også. På toppen av Vinjeronden var det en liten varde men det var en ganske stor topp så man må gå helt ut mot kanten for å få en veldig god utsikt, spesielt mot f.eks. Storsmeden. Jeg stoppet ikke så lenge her da hovedmålet var Rondslottet og det var fortsatt et lite stykke unna.

Nordsiden av Vinjeronden var dekt av ganske hard snø, noe som hadde gjort en bra jobb av å fryse sammen steinura men det var litt glatt å gå på snøen ned mot skaret mellom Vinjeronden og Rondslottet, så jeg prøvde å holde meg til steinura og det gikk ganske greit. Synes ikke at det var nok snø til å trenge stegjerna ihvertfall. Så da var det bare å kose seg i sola igjen på ryggen opp til Rondslottet. Det var noe som kan beskrives som relativt fast fjell her så jeg synes det var kanskje den fineste delen av turen. Utsikten er på sin beste her også da det er bratte fjellsider rundt hele dalen. Ryggen ble slakere etter hvert og det var noen partier med snø resten av turen opp til toppen, men det gikk greit å komme meg opp uten brodder eller stegjern til tross for at snøen var nesten steinhard. Etter å ha gått mesteparten av turen med vindstille luft og uvanlig lite klær var det noe overraskende å bli møtt av en frisk bris på toppen så jakken måtte tas på igjen. Med de fire stykker som kom opp ikke så lenge etter meg ble det hele 10 stykker på toppen samtidig. Skikkelig folksomt her! Jeg tok noen bilder og pratet med noen av de andre folk der før jeg selv måtte innse at det var noe av et kjølig sted for å spise litt mat, så da begynte jeg å gå ned etter ca. 15 minutter.

Fulgte samme vei tilbake, først ned til skaret mellom Rondslottet og Vinjeronden, og så opp til Vinjeronden og over andre siden til den kjedelige dalen igjen. Var fine farger på fjellet da jeg kom tilbake til sykkelveien ca. kl.16.30. Jeg gadd ikke med å gå på stien fra Rondvassbu og gikk ekspressveien tilbake til Spranget (a.k.a sykkelrute). Det var en mye enklere og mye kjappere mate å avslutte turen på!