Drømmetur til Gjegnen - med DEN gjengen! (18.10.2015)  

Hadde fått et meget fristende tilbud over telefon fra knut sverre tidligere i uken, om å bli med på tur til Gjegnen, en av de virkelige gigantene av prominente fjell i kongeriket. Da det viste seg at mitt turfølge til Sandfloeggi samme helg dessverre ble forhindret fra å være med på tur, var det helt umulig å la denne unike sjansen gå fra seg. Værmeldingene ble bare bedre og bedre etter hvert som helgen nærmet seg, og etter en fin tur på Risnesnipa lørdag, traff jeg Knut på Svelgen Hotell om kvelden hvor vi inntok hardt tiltrengt middag etter at vi begge hadde vært på tur denne dagen. I tidvis indreøreskadelig decibelnivå(danseband med lydvolum omvendt proporsjonalt med antall fremmøtte, og de kunne telles på en hånd..) inntok vi middagen, og kjørte så til den flotte hytten på Langvatn Hyttegrend mellom Svelgen og Ålfoten som Knut hadde bestilt. Etter ubrutt søvn våknet vi neste dag til tåkeskyer mellom furutrærne og like i nærheten kunne vi høre kronhjortens brøl; vi hadde helt tydelig kommet til hjortefots land. Senere på dagen skulle man treffe på disse grasiøse dyrene opptil flere ganger. Knut hadde gjort avtale med Svenn-Petter Kjerpeset i Bremanger Turlag som har merket ruten opp til Gjegnen fra nordvest og hadde vært på Gjegnen en rekke ganger. Vi traff ham og 6 andre fjellsugne nordfjordinger litt før kl 0900 og kjørte så nordøstover fra Førde innerst i Ålfoten langs en vanligvis bomsperret anleggsvei i retning Øksneselvane Kraftverk. Ved Gjegnalunden steg anleggsveien meget bratt opp i sørlig retning til drøyt 400 moh mellom Storavatnet og Nevreskorvatnet hvor vi parkerte og en stor steinhelle kunngjorde at her var start på merket rute til Gjegnen om Gjegnalundsbreen. Start ca kl 0930, med en gang bratt opp bjørkeskog hvoretter vi gikk litt ned nordøstover og krysset det nordlige utløpet av et lite vann sørøst for Nevreskorvatnet, deretter igjen meget bratt opp ei ny bjørkeli til flatere dog litt bløtt og sugende terreng med passering rett nord for Kringsjåvatnet.

Fra ca 700 moh startet stigningen for alvor oppover Nord/nordvesteggen i retning nordlig utløper av Gjegnalundsbreen, med relativt "uryddig" terreng, og flere mindre rygger som måtte forseres med litt opp og ned. Ruten opp her ble T-merket for bare 3 år siden, og stien følgelig ganske utydelig etterhvert som vi beveget oss oppover i mer og mer vegetasjonsfattig mellom - og høyalpint terreng. Vår lille "kompensasjon" for sikker og trygg guiding fra Svenn-Petters side var bæring av T-merkestokker for merking av øverste del av traseen, et flott arbeid som har blitt gjort her for å gjøre dette majestetiske og utilnærmelige fjellet litt mere tilGjegnelig. Vi gikk i relativt lette tåkeskyer, men ante tidlig at det var bra sjanse for sol høyere oppe, noe vi da også fikk bekreftet via telefon av en far og sønn som hadde overnattet på 1100m og kunne berette om blå himmel over 1200 meter!

Og på ca 1100 meter kunne vi se dagens forjettede mål tegne seg i stadig kvassere profil ettersom skylaget ble tynnere! Her oppe var det en forræderisk glasur av is på steiner og berg som lå i skygge, og det gjaldt mesteparten i en nordhelling med lav oktober-sol, så her måtte hver steg overvåkes nøye. I tillegg var snøfeltene knallharde, og forsering av selv ganske slake slike en høyrisikosport. Knut og jeg hadde heldigvis med oss brodder hhv stegjern, og disse kom på da vi så at det var enklere å gå inn på en nordlig utløper av Gjegnalundsbreen ved ca 1300 meter i stedet for å følge en steinete rygg på høyre side(med stup på vestsiden ned mot Isevatnet) videre oppover. Etter litt flatet breen ut, og fra å bevege oss sørover svingte vi nå sørvest og etterhvert vest til vi var borte på den snø og isfrie toppryggen som strakte seg slakt i nordlig retning mot toppen. Det var fast og fin snø, og Svenn-Petter "garanterte" sprekkfri bre, så vi kunne gå uten tau og hele brepassasjen var lettgått.
Det hadde vært litt kjølig spes i pausene lenger nede på fjellet, men her oppe varmet solen overraskende godt og det var riktig så trivelig å vandre over breen og opp den flotte toppryggen. Denne virket for øvrig noe ustabil, mange steder var det både langsgående og tversgående til dels flere meter dype fjellsprekker og flere av segmentene så ut til om ikke veldig lang(geologisk) tid å kunne rase ut mot breen i øst, - men ikke i dag, når vi var her!

Utsikten her oppe var bare helt fantastisk, spesielt spektakulært var det like etter vi kom op og tåken lå som et hav med bare de høyeste toppene stikkende opp; senere løste tåken seg mer og mer opp.

I nordøst kunne vi se kjente tinder på Sunnmøte og i øst strakte Josten seg lang og hvit. Vel oppe på toppryggen kunne vi ganske riktig som vår utmerkete guide forutså se Alden langt i sørvest.

Toppen var definitivt et blivende sted denne ettermiddagen, og det ble tatt atskillige bilder inkl gruppebilder på toppen.

Men: Alt har en ende, særlig besøk på utilnærmelige tinder. Jeg for min del måtte være tilbake ikke altfor sent på natten, og valgte å droppe avstikkeren ned til Galleriet og senere toppen av Gjegnalundsbreen.

Gående på GPS-track og den ganske gode merkingen var jeg nede ved bilen like før mørket tok over for alvor. Heldigvis hadde isen på steinene for en stor del blåst tørr og nedturen gikk på relativt raske 3 1/2 time. Etter en "fortettet" kjøretur var jeg svært heldig med ferge Lavik-Oppedal og kjørte rett om bord på ventende ferge, og var hjemme en drøy halvtime over midnatt, etter en uforglemmelig fjelltur i flott selskap, med felles unike fjellopplevelser. Takk til Svenn-Petter for god og trygg guiding og for alt arbeidet han har lagt ned med denne nye flotte og raske ruten til "Nordfjorddronninga", og særlig takk til Knut Sverre for hyggelig turfølge og for at han tok kontakt og gjorde det mulig for meg å være med på denne fantastiske turen!