Første møte med Sunnmøre (17.10.2015)

Sunnmøre. Jeg har hørt mye fagert om landsdelen fra mitt sunnmørske bekjentskap i løpet av de to årene vi har kjent hverandre, men likevel har jeg aldri vært på tur i denne delen av Norge. Før nå. For nå hadde jeg nemlig fått invitasjon til langhelg på Sunnmøre. Denne helgen skulle altså bli den første gangen jeg satte min fot på Sunnmørsk jord. Stas! Vi tok Widerø-fly fra Oslo til Ørsta og siden det var klarvær fikk vi en kjempefin flytur med tonnevis av fjellutsikt. Vi kjørte bil videre mot Sæbø og hadde base på stedet der kameraten min er fra. Planen var å ta dagsturer derfra og styre turmål litt etter vær og andre forhold. Fjell var det nemlig nok å ta av, det skjønte jeg fort.

Lisjehornet via Hustadnestua
Første morgen på Sunnmøre våknet vi til tåke, men naiv som jeg var tenkte jeg at den kom til å forsvinne med en gang sola fikk litt tak. Turfølgets andre halvdel var ikke likeså optimistisk, men så hadde han vel et litt annet erfaringsgrunnlag med vestlandsk kystklima enn det jeg har. Uansett – værmeldingen var bra, og tåka virket ikke altfor tjukk. Vi fant ut at vi skulle prøve å gå til Skårasalen via Lisjehornet og Storhornet. Kjørte bort til Hustadneset og parkerte på en lomme langsmed veien. Det første stykket fulgte vi en merket sti gjennom skogen opp til Hustadnestua. Stilongsen og tjukkullgenseren måtte av bare noen hundre meter oppi bakken, for det er nemlig sånn at dersom man vil opp på fjelltoppene rundt omkring på Sunnmøre, er det gjerne synonymt med start på havnivå og flere bratte høydemeter etter hverandre enn en stakkar som vanligvis går på «innlandsfjell» er vant med. Altså ble det fort varmt i kroppen. Lufta var dessuten forholdsvis mild og fuktig denne morgenen. Det hadde ikke regnet, men på grunn av tåka var alt av gress, lyng, bregner og busker vått. Klissvått. Det smittet over på buksa. Gadd likevel ikke å bytte til goretex. Fordelen med at stigningen var såpass bratt, var at man kom fort opp i høyden. Det tok ikke lange tiden før vi var oppe på Hustadnestua. Der ble det utsiktsbeundring og fotopause for nå så det jammen ut til at tåka begynte å sprekke opp og at sola skulle få slippe til litt. Det var veldig veldig pent og fotogent overalt med fjord, fjell og høstfarger – skikkelig wææææv! Stien sluttet her, og videre oppover til Lisjehornet så det bratt ut. Det var det også. Jeg er ikke vant med at det er så mye vegetasjon når det er så bratt, så det var en ny opplevelse. Fordelen var at man kunne ta tak i småtrær som ekstra støtte for å komme seg opp – ulempen var at man ikke viste helt når mosen/gresset gav etter og lagde sklifelle for beina. Det gjaldt med andre ord å konsentrere seg og bruke hendene aktivt. Ikke helt overraskende gikk det fortere oppover for sunnmøringen enn det gikk for meg, men vi vant høyde som bare det. Vi kom inn på en sti/dyretråkk som funka bra å følge en stund, men så fortsatte tråkket litt langt øst, og da dreide vi vest. Etter rundt 500 bratte og glatte høydemetere opp fra Hustadnestua ble det endelig ur – et underlag jeg plutselig likte veldig godt, kjente jeg. Så var det omtrent 100 høydemeter passelig slak ur og så stod vi på toppen av Lisjehornet. Puh! Svett i panna etter denne første 1100-høydemeters oppoverbakken. Det eneste som var synd var at det virket som om tåka begynte å feste sitt grep igjen, for nå fikk vi bare noen smågløtt av utsikt ned mot Sæbø og Olavsdalen. Men moro var det læll å komme seg opp på denne første sunnmørstoppen i livet mitt.

Tåke over Storhornet
I følge lokale kilder skal det være mulig å ta seg fram mellom Lisjehornet og Storhornet uten taubruk, men dog er det bratt. Vi hadde tatt med sikringsmidler for sikkerhetsskyld, vi. Fra toppen av Lisjehornet går det en skikkelig fin egg bortover mot Storhornet. I begynnelsen var eggen forholdsvis flat, og bred nok til at det var avslappende å gå der, men smal nok til at man likevel fikk følelsen av å være høyt oppe. Det gikk tross alt ganske bratt ned på hver side, særlig på den siden som vendte ut mot Olavsdalen. Noen steder var det akkurat plass til et telt, og jeg ser for meg at om man bare hadde orket å drasse med seg tung oppakning hele veien opp så hadde det vært et supert sted å overnatte og ta fine kvelds- og morgenbilder. Eggen ble etterhvert både smalere og brattere opp mot Storhornet og det var litt småklyving noen plasser. Så kom vi til noen snøflak og der begynte det å helle mer over mot storklyving. Som alt annet denne dagen var selvfølgelig også fjellet vått, men det største problemet var at tåka nå hadde tettet seg såpass til at vi ikke så noe særlig lenger enn 20-30 meter framfor oss. Det var litt snaut når man ikke visste helt hvor ruta gikk, og selv ikke den lokalkjente kamerat hadde vært akkurat her før. Han kløv seg opp på en hylle over oss for å sjekke ut forholdene, uten å bli noe særlig klokere. Det var liksom ikke helt lett å spotte en bra rute hele veien opp. Vi hadde jo med tau og slikt, men var lite lystne på å klatre oss inn i noe vi ikke kom oss ut av – noe som ville være fort gjort med så dårlig sikt. Ventet litt i underkant av snøflaket, som for øvrig var steinhardt, i håp om at tåka skulle lette, men det gjorde den ikke. Yr påstod fremdeles hardnakket at det var 0 % tåke og sol, men her stod vi nå godt pakket inn i tjukketåka likevel. Tilslutt konkluderte vi med at det var toskete å presse seg videre opp på Storhornet, og at vi heller fikk finne på noe annet lurt.

Revidert rutevalg
Ingen av oss hadde spesielt lyst til å gå samme veien tilbake, så vi bestemte oss for å heller forsøke å komme oss opp i skaret mellom Skårasalen og Storhornet via Lisje Skåradalen. Kameraten min mistenkte at det lå en del snø helt øverst i dalen opp mot skaret, men det var vanskelig å se omfanget av det når tåka nektet å komme med flere gløtt. Skulle det vise seg at snøen der var like hard som snøflaket vi fant oppunder Storhornet ville det bli problematisk å komme seg opp til Skårasalen (stegjernsløse som vi var), men vi håpet på det beste. Kanskje var det ikke mer snø enn at vi kunne omgå den, og skulle det vise seg å være helt umulig fikk vi heller løpe ned Lisje Skåradalen og ta ferga tilbake fra Skår.

For å komme seg til Lisje Skåradalen måtte vi først ned i Saudedalen og krysse denne. Vi gikk derfor eggen et lite stykke tilbake for å finne et bra sted å komme oss ned i Saudedalen uten å miste alt for mye høyde. Det var fortsatt våt vegetasjon og ganske bratt ned fra eggen, så det gjaldt å fokusere på hvor man satt beina og unngå de stedene der mose, gress og lyng skjulte glatte sva. Det var noen sva-hylleformasjoner vi måtte sikksakke oss gjennom, men det gikk bedre enn fryktet og snart var vi nede fra eggen. Da vi så tilbake opp mot der vi hadde tatt oss ned så det egentlig ikke ut som om det var så lett å gå ned der vi hadde gått, men alternativene så verre ut. Man skulle ha tatt seg ned ganske mye lenger nordøst på eggen om det skulle ha vært noe særlig slakere/bedre, og da ville man ha havnet ganske mye lenger ned i Saudedalen = mange høydemeter å gå opp igjen. Saudedalen var kjempefin og føltes ganske urørt. Tror ikke det er mange som pleier å gå den ruta vi nå hadde valgt oss. Vi satte kursen mot den ryggen som skiller Saudedalen fra Lisje Skåradalen og var spent på hvordan det skulle bli å komme seg ned fra den og inn i Lisje Skåradalen. Vi rundet ryggen i underkant av noen sva og så stod vi og stirret ned i Lisje Skåradalen. Hoi, hvor det så bratt ut ved første øyekast, og masse sva. Vi prøvde oss videre oppover ryggen for å se om vi fant oss noe mindre bratt lenger opp. Av samme grunn som sist hadde vi ikke lyst til å havne altfor langt ned i dalen. Vi fant en vei og etter litt mer nedoverbakker var vi omsider nede i Lisje Skåradalen på ca 850 moh. Denne «omveien» på nedsiden av Storhornet gav oss rundt 300 ekstra høydemeter, men slikt har man godt av. Nå var det ur videre opp til skaret. Et par snøflak her og der – forholdsvis hardt, men ikke så bratt at det var noe problem. Da vi nærmet oss det bratteste partiet opp i skaret gikk det heldigvis an å omgå snøen i fjellsiden nord i dalen. Helt øverst var det litt småløs grus og ur, men ikke så ille at det føltes ubehagelig. Vel oppe i skaret hadde vi to alternativer. Vi kunne gå «bakveien» opp til Storhornet og legge returen ned Moagjølet til Kvistad, eller vi kunne gå opp til Skårasalen og derfra følge stien ned til Kvistaddalen. Siden vi allerede hadde brukt en del tid på «omveien» og oktoberdagene er kortere enn man kunne ha trengt, måtte vi nesten velge ett av alternativene selv om det morsomste selvfølgelig hadde vært å få med seg begge toppene. Jeg ville aller mest på Skårasalen. Kompisen min hadde allerede vært der sju ganger (eller var det åtte?) i år, men han var grei og lot gjesten få viljen sin. Hurra, da ble det Skårasalen! Jeg var storfornøyd.

Skårasalen over tåka
Fra skaret var det ikke lange strekningen gjennom ur før vi kom inn på den vardete stien som går opp til toppen av Skårasalen fra Kvistaddalen. Den svingte seg oppover og var veldig lettgått. Da vi nærmet oss toppen virket tåka mistenkelig tynn og lett. Jeg fantaserte om at vi skulle komme oss over tåka. Noen ganger går drømmer i oppfyllelse, andre ganger gjør de ikke det. Men jippi! Tenk at i dag var det akkurat en sånn dag hvor ønsketenkningen gjorde virkelighet av seg. På toppen av Skårasalen stod vi, med et tåkehav under oss og fin sikt til alle topper som var høyere enn 1500 meter. Sol og blå himmel over oss og bare et ørlite drag i lufta. Turboka i den ene varden kunne fortelle oss at det hadde vært et 20-talls mennesker oppom Skårasalen denne dagen, men vi hadde den helt for oss selv, vi nå. Det var ubeskrivelig flott og helt umulig å rive seg løs. Tåka trakk seg litt mer unna slik at Kvistadkjerringane kom til sin rett og det ble massefotografering og begeistringsutbrudd. Tenk at naturen kan være så pen. Lyset gikk over i solnedgangfarger og selv om det hadde vært en god stund siden vi burde ha begynt på returen, ble det nå virkelig på tide å rive seg løs hvis vi skulle komme oss et godt stykke på vei før det ble skikkelig stappmørkt. Tiden går fort når det er mye fint å se på – vi hadde visst vært på toppen i 2,5 timer. Det virket ikke helt sånn. Vi småjogget nedover, for stien var god. Ned igjen inn under tåkelokket. Her var det merkbart mørkere enn det hadde vært oppe i solnedgangen, men vi fikk tatt en god del høydemeter før det ble nødvendig å skru på hodelyktene. Noen steder hadde vi gleden av snøflak, som var myke nok til at man kunne stå-skli relativt kontrollert nedover på dem og på tross av at mørket innhentet oss, brukte vi bare en drøy time på å komme oss fra Skårasalen ned til veien i Kvistaddalen. Derfra var vi så heldige å få skyss tilbake til bilen vi hadde satt fra oss ved Hustadneset. Dette var en superbra første sunnmøretur!