Styggedalsryggen (05.06.2011)  

Kart

© Statens Kartverk

---

Med på turen:
Lars
Dagny
Svein Helge
Trond
Svein Arild
Morten

---

Start: 00.30
Tilbake: 14.00

---

© Morten Helgesen

Litt over halv fire på morgenen. Hutrende inntar vi litt "frokost" bak denne steinen i kant av Gjertvassbreen.

Forord

© Morten Helgesen

Den første morgensola råker Styggedalstindane (Østtoppen til venstre og Vesttoppen til høyre).

Denne turen var satt opp som en litt friskere fellestur på turprogrammet til Valdres Tur- og Fjellsportlag våren i år. Det var satt av fire helger til å forsøke å få klaff med finværet. Det to første aktuelle helgene passerte elegant med møkkavær før plutselig yr meldte om godvær påfølgende helg.
Som så ofte før ble værmeldingene litt mer nyanserte når det nærmet seg, men vi valgte å dra. Det var spådde høyt skydekke og en del sol på morrakvisten i kombinasjon med veldig lite vind gjennom natta.
Natta ble for øvrig valgt som turtidspunkt, både på grunn av morgensola på Gjertvassbreen og større sjanser for å unngå slush-skred utover ettermiddagen.

Del 1 - full klaff

© Morten Helgesen

Sola dukker opp i nordøst.

© Morten Helgesen

Godt i gang på Gjertvassbreen.

Vi var til sist seks stykker som dro fra Valdres i to biler, ledsaget av den vakreste sommerkveld. Skyfri blå himmel hadde vi over hodet hele veien opp gjennom Vang og over til Årdal og Turtagrø.
Litt småhustrig, men i alle fall ikke mørkt, var det da vi samlet sammen sakene våre i Helgedalen og kl. 00.30 var vi omsider klare for avmarsj, en halvtime etter "skjema".
Alle hadde sykler og det gikk lett inn til oppstigningene begynte for alvor. Herfra trillet vi syklene nesten til enden av veien før vi bega oss på innover over lyng og skaresnø som nesten bar perfekt.

Vi valge å gå ryggen til venstre for Styggedalsbreen inn til Gjertvassbreen og ankom brekanten etter snaut 3 timer. Været var så langt mye bedre enn meldt, med unntak av en isnende frisk vind. Med et par minusgrader i tillegg ble det en hustrig pause innunder en stor stein i brekanten mens natta langsomt og nesten umerkelig gled over mot dag.

Herfra gikk vi i tau videre oppover og ikke lenge etter kunne vi nyte morgengløden som langsom seg nedover nordflanken på Styggedalsryggen før solstrålene omsider traff oss.

Vi hadde en kort teknisk pause før breen for alvor bratnet til for å få på stegjern. Det var omtrent da de første skydottene, omtrent som fra intet dukket opp over toppene. Og i løpet av kort tid tiltok de i styrke.
Vi fikk ennå en stund med sol, men da vi var ferdig med en deilig pause i ei vindgryte et stykke nedenfor Gjertvasskardet, var det ubønnhørlig slutt.
Selv om jeg hele tiden hadde håpet, skulle det vise seg at vi ble værende i tåka hele resten av dagen frem til vi var kommet et godt stykke på tur nedover igjen.

© Morten Helgesen

Gjertvassbreen bølger seg glødende og morgenfresh ned mot oss mens Styggedalstindane lokker høyt der oppe.

Del 2 Uklaff, eller uflaks om man vil

Vi ruslet videre oppover snøflanken mot Styggedalstindens Østtopp. Det ble her merkbart brattere, men snøen var fast og fin, ikke for hard. Den tette tåka gjorde at ingen trenge å bekymre seg for at det var langt ned. Ikke lenge etterpå stod vi på toppen i frisk vind og puslete sikt.
Noen var kalde og slitne og det var ikke akkurat noe mas for å gå videre, men samtidig visste jeg at minst to i følget var relativt ivrige toppsamlere og egentlig gjerne ville ha med seg Vesttoppen også.
Vi skred derfor til verket, fikk satt igang graving av en legrop rett nedenfor skaret etter toppen og en god standplass ved foten av hammaren. Naboen spratt opp mens jeg sikret og ikke lenge etterpå hadde han sikret oss alle opp.

Etter rapporter fra bl.a. Atomsilda og 500fjell fra samme tid i fjor var jeg nå meget spent på snøeggen videre. Den var mange steder smal, men heldigvis ikke så skavlspisset som de opplevde i fjor. Det gikk derfor overraskende greit videre. I fellesskap kom vi oss bort til Vesttoppen og tilbake igjen hele gjengen på seks. Kanskje hjalp det også her at vi knapt så en skit og langt mindre luftige avgrunner.

Ned hammeren igjen var det dårlig med rappellfeste. Vi endte opp med et litt ureglementert et. En stor snøblokk ble gravet fri, og rundt den la vi slynger. I tillegg satte vi en snøbolt på innsiden i bakkant for å unngå plutselig saging. Det ble et litt dyrt rappellfeste, men det holdt som en drøm og det er tross alt bedre safe than sorry.

Ned igjen fra Østtoppen mot Gjertvasskardet var det flere som syntes det var ekkelt og en av de som var med fikk seg en liten støkk da han prøvde å gå forlengs mens det ennå var ganske bratt. Fotfeste ga etter og han seilte utfor på ryggen. Snøen var såpass hard at det raskt ble litt fart. Heldigvis fikk han stoppet opp med isøksa. Hvor ferden ville ha endt har jeg ikke peiling på siden det var nesten null sikt.

© Morten Helgesen

Ikke akkurat mye sikt ned bakken fra Styggedalstinden mot Gjertvasskardet.

Sugende retur

Det hadde stort sett vært fint skare å gå på så langt, men fra Gjertvasskardet begynte det å bli bløtt med mye gjennomtråkk. Vi valge å gå via Styggedalsbreen tilbake for å prøve ut den varianten. Det ble en lang retur i bløt råtten snø før vi omsider kom oss av breen.
Syklene var en velsignelse å ha og vel nede i Helgedalen var det varmende sol som ga oss mulighet for en lang og deilig pause i gresset før den slitsomme kjøreturen tilbake til Valdres.

Var hjemme kl. 18 og kl. 19 fant jeg ut at jeg ikke hadde noe mer å bidra med denne dagen og gikk til sengs.

Flere bilder fra turen

Video fra turen

Video fra turen snekret sammen av Lars

Tillegg

Pussig nok viste det seg at Bjørn Even, Sondre og Øyvind var her på dagen ett år tidligere. Siden vi ikke så noe fra skaret og opp, limer jeg inn den artige videoen som Sondre laget fra deres tur i 5. juni 2010. Der var det nemlig ikke mye skyer over ryggen.