Peñones de San Francisco - artig klyving over 2500 meter (14.11.2015)

Etter Los Cahorros of Monachil - artig juv-vandring var det tid til et besøk oppe ved skianlegget ved Veleta. Jeg ville utforske noen små klyveknatter her oppe over 2500 meter, og rekognosere litt. Mens fruen slappet av ved bilen, styrte jeg rett mot de artige formasjonene kalt Peñones de San Francisco:

På 10 min var jeg oppe, etter å ha valgt sørflanken opp, som selvsagt er mest naturlig. Det var et ørlite klyvepunkt før toppen. Oppdaget at betongsøyla ikke sto på høyeste punkt, men fikk fint utsyn mot Veleta herfra:

Lett opp til høyeste punktet etterpå; snakk om billig - men morsom - 2500-metring! Jeg ville nå utforske traversen mot nordvest, som så artig ut.
Like før midttoppen ble jeg stoppet av en bratt hammer, og måtte omgå denne i sørflanken:

Så var det lett klyving opp til toppen.
Her så jeg straks at det ventet mer moro i nordvest:

Jeg merket høyden på pusten; det gikk litt tyngre enn normalt. Men hele turen var så kort at det aldri kom til noen banking i hodet. Borte ved NV-toppen ble jeg igjen stoppet av en hammer:

Her gikk et tråkk ut mot nordflanken. Det var også sporadisk varding, så selv om det var skyggesiden, lot jeg meg friste. Vet ikke helt om jeg fant letteste veien opp, men skikkelig klyving blei det; gul trekant! Søkte ut mot søregga via et hyllesystem, og vel ute på søregga - nå over den bratte hammeren, så jeg det var lett klyving videre, og kunne puste ut. Denne veien ville jeg neppe prøvd meg opp om det hadde vært is eller snø. Men snøen lot vente på seg - vi fikk høre at man regner med snøforhold i skisenteret fra og med november og til og med mye av mai. Jeg var heldig som fortsatt hadde barmark med andre ord, og dette muliggjorde forsøk mot 3k-toppene i neste uke...

Her oppe var det dekning, og jeg vurderte å ringe kona, for at hun kunne komme med bilen. Men jeg var usikker på hvor enkelt det var ned, da jeg ikke så hele veien. Derfor gikk jeg først lett ned nordvestryggen, før jeg svingte sørover mot veien. Men nå var mobilsignalene borte! Derfor ble det litt unødvendig trasking oppover asfaltveien, før jeg fikk kontaktet fruen, som kom med bilen...

Har man tid, bør man plukke med seg disse tre små godbitene her i høyden...