3k-toppen Veleta og artig klyveklatring i sør (16.11.2015)

Endelig, etter en uke, var dagen kommet for å prøve seg på en av kjempene i området; 3k-toppen Veleta. Den regnes som lett å bestige, men med mine alvorlige migreneproblemer, kunne det fort bli kroken på døra. Jeg var derfor meget spent, og tok det med tilkjempet ro oppover grusbakkene fra parkeringa. Jeg hadde lest om folk som gikk greit opp på 1,5 time, men lokalt lest i en brosjyre om at man burde regne 4-6 t t/r, mindre tid dersom man ikke fulgte veien, men heller stien - som gikk ganske rett opp. DET gjorde jeg, men i et tempo som ikke sto tilbake for klatrere på vei opp mot Mt Everest, følte jeg.

Men får en "flying" start med parkeringa på 2500 meter, men høyden merket jeg med en gang: Et hvert tilløp til økning av tempo, medførte kortpustethet. Følgelig gikk jeg jevnt og trutt, med en åndefrekvens som kan beskrives som lett andpusten hele veien. Stemningen steg da 3000-meter ble passert. Formen kjentes fortsatt fin. Jeg gikk omtrent uten pauser hele veien opp, og ble nesten litt overrasket da jeg øynet toppen etter to timer. Perfekt vær var det også i dag; Øyvind-vær, som vi ihuga peakbookere kaller dette.

Det gikk litt tyngre mot slutten, for det var ganske bratt, og jeg holdt litt for stort tempo: Bankinga meldte seg i det jeg ankom toppen etter 2t 15 min. Jeg satte meg derfor først ned og spiste og drakk, og koste meg i godværet og med utsikten. Kikka ned stupet mot øst, hvor det skal være 3-4-klatring for å komme opp. En rappell på enkelttau virket slett ikke nok, for å komme ned her. Derfor velger majoriteten av vandrerne å gå ned til skaret i sør, om de vil videre østover. Et par andre var på toppen også, og de tok et bilde av meg. Men da en av dem ga seg til å dampe på en sigarett, fikk jeg nok, og satte kursen videre mot sør. Formen var fortsatt grei, så jeg ville ikke tilbake så snart.

Klokka var rundt ett da jeg sto nede i sørskaret, kalt Cariguela. Her lå en liten betongbunkers til fri benyttelse. Jeg kikket inn og knipset et bilde. Ingen fasiliteter her, men helt gratis å benytte også... Mulhacen føltes veldig nær, men jeg skjønte tiden og høyden neppe ville tillate meg å plukke med meg denne toppen, høyeste punkt i fastlands-Spania, og gikk for den artige ryggen her i sør, som svingte sørvestover.

Det ble mye opp og ned, men også litt småklyving her og der, som jeg jo elsker å drive med når været er bra. Men høyden la en demper på gleden, det skulle stadig mindre belastning til, før jeg kjente "et stramt bånd" rundt hodet. Et bratt hammer måtte omgås i nordvest-flanken, og her lå det tørr snø. Heldigvis var det spor å følge i snøen, og ved å ta det pent gikk det ganske greit. Grønn trekant i alle fall, men gulgrønn nå under snøforhold.

Det var deilig å komme opp i sola igjen, og jeg fortsatte bortover ryggen. Ville jeg unngå litt klyving eller spare tid, gikk det stort sett et spor litt nede i sørflanken. En artig pinakkel ble passert, og den minnet litt om Torshammeren på Venjetinden, men var ikke like høy. Klatring var det i alle fall, fra begge sider.

Jeg nærmet meg Refugio Elorrieta; les bunkers. Nå var det fullt trøkk i hodet, og på tide å vende nesa hjemover, før migrenen brøt løs for alvor. Jeg hadde vært drøye 5 timer i høyden, og det var et godt stykke tilbake. Dog satt det en kar fra Ukraina her, som var MEGET snakkesalig, og som ville gi meg en presang; koke te til meg! Han hadde en enorm sekk, som Øyvind Brekke ville ha gledet seg over, og hadde tenkt å overnatte i bunkersen. Han skulle tråkke rundt her oppe i to uker, om jeg forsto ham rett. Ikke veit jeg hvor han fikk mat og drikke fra da.

Men hodet mitt var slett ikke innstilt på selskapeligheter nå, så jeg måtte takke nei og komme meg ned fra fjellet før det begynte å bli kjølig for alvor. Fulgte en grei sti i nordflanken, men snøen var forræderrisk glatt her og der, og stavene mine var redningen! Snaue halvannen time ble brukt tilbake - gjennom alpinbakkene som ventet på snøen - og til bilen. Fortsatt var ikke migrenen påtrengende, og jeg kjørte helt tilbake til leiligheten i Melegis, før medisin måtte inntas.

Turen bekreftet det jeg fryktet: Opphold over 3000 meter går bare bra i noen få timer for mitt vedkommende, dessverre. Men i alle fall var Veleta besteget, og det var verdt det påfølgende anfallet.