Forsøk på 3k-toppen Mulhacen - au, au, au, au! (18.11.2015)

Etter suksessen på Veleta for to dager siden, ville jeg gjøre et helhjertet forsøk på høyeste toppen i området også. Da overnatting i høyden bare ville gi meg migrene, måtte jeg nå toppen og returnere i løpet av 6-7 timer, maks 8; men da måtte jeg regne med å spekulere i bruk av migrenemedisinen. Dette kom til å bli en tur helt på kanten av hva "knollen" min kunne klare, så jeg var svært spent. Jeg hadde på forhånd avgjort at sto jeg ikke på toppen etter 4 timer, maks 4,5 så skulle jeg returnere uansett.

Jeg startet på Veleta - parking i 2500 meters høyde, og tok det litt mer med ro enn på turen til Veleta. En pustefrekvens på 20 i minuttet virket akkurat passelig, og med denne ruslefarta nådde jeg da også skaret på 3200 m, beliggende sør for Veleta, på 2t 15min. Her flatet det ut, ja, det gikk litt nedover, så jeg spiste en bagett samtidig som jeg gikk, for å spare inn tid. Foreløpig var hodet helt greit.

Veien jeg hadde tenkt å følge, gikk sørgelig mange høydemeter ned, og hadde et par slyng, så jeg fortsatte derfor på en sti i stedet, og denne tapte mindre høydemeter. Dog kom jeg til et svært bratt punkt på gps 30 S 467517 4100889 på 3200 meter. Her var det montert kjetting, og det trengtes. Grønn trekant! Gul-rød om ikke kjetting var montert!

Jeg tenkte meg med selv at det nok ble veien likevel, når jeg skulle tilbake og antakelig hadde skallebank. (Og slik blei det...)

Videre viste veien seg å gjøre mange svinger og gå litt opp og ned, og selv om det gikk fortere her hvor det var forholdsvis flatt, følte jeg etter hvert at Mulhacen var og ble langt borte.

Så gjorde veien en alvorlig lang sving mot sør, før det gikk nordover igjen. Her gikk det en sti opp fjellsida, som virket som en snarvei. Jeg tok derfor den, og fikk litt føling med å gå skikkelige oppoverbakker før oppstigningen mot Mulhacen. Testen var ikke god, for selv om jeg nå slo ytterligere av på tempo, strammet det seg likesom et bånd rundt hodet mitt - et illevarslende tegn.

Vel oppe på Pico de Loma Pelada ble jeg svært skuffet. Stien gikk minst 150 hm NED igjen, før det bar 400 hm OPP på Mulhacen der borte; 2 km i luftlinje.

Jeg hadde nå brukt 3t og 15 min. Dette kunne ikke gå. Det var minst en halvtime ned, og så ventet drøye timen opp til toppen, og nå banket det så vidt i skallen. Det var en tung avgjørelse, men samtidig var det ingen tvil: Dette kan jeg ikke klare med migrenen min, og det var jo nettopp på grunn av problemene med dette, at jeg skulle være her i nesten fire uker. Jeg snudde momentant!

Det var en solid retur som ventet, og nå kom hodepinen for fullt. Jeg tok enkleste veien; nettopp veien tilbake, og ikke klyvepunktet. Migrenemedisinen gjorde det levelig litt lenger, og jeg var ikke verre, enn at jeg stakk oppom en liten knatt like ved parkeringa; Observatorio Astronomico.

Jeg hadde i alle fall fått gått 2,1 mil i over 2500 meters høyde i godværet i dag - det var jo fin trim...