2k-toppen Maroma - høyest i Sierra de Tejeda (24.11.2015)

Med en pf på over 1200 m ruver denne kolossen i landskapet, og er flere steder lett synlig fra motorveien A7 mellom Malaga og Motril. Jeg hadde søkt opp stier til topps via wikiloc.com - en ypperlig kilde til gps-tracks for fjell over hele verden, og funnet ut at det gikk en sti fra El Robledal i nordøst, men også kortere stier - men med atskillig flere høydemetre - fra sørvest. Jeg burde nok valgt den siste, selv om nord-løypa er mest brukt. Kommer tilbake til dette.

Det tok sin tid å kjøre hit fra Mijas/Fuengirola, men etter ca 2 timer var jeg på plass. Det var bare 4 grader og det lot til å blåse friskt i høyden. Godt jeg hadde tatt med meg skikkelig med klær fra Norge!

Først på grusvei et stykke, der jeg sparte inn en sving eller to ved å følge et tråkk. Jeg var stadig inni en svær furuskog, som ikke ga seg før på 15-1600 meter! Dette skapte mye skygge, og gjør denne ruta mest populær på varme sommerdager. Veien gikk etter hvert over i sti, som fulgte en rygg opp nordøstsida av fjellet. Stien var lettgått og bra merket med stolper her og der, vardet noen steder også. Stien holdt seg litt nedi nordhellinga på ryggen, som medførte lite sol og utsikt, som var det jeg helst ville hatt. Opp mot skaret 1,5 km øst for toppen, ble det brattere og stien gikk i slyng oppover. Her var det artig terreng syntes jeg, men selv om trærne nå var forsvunnet så gikk jeg fortsatt i skyggen av den bratte fjellveggen her. Nå blåste det enda mer, og jeg satte opp tempoet for å holde varmen.

Vel oppe i skaret på ca 1800 meter - jeg hadde brukt drøye 1,5 t hit - blåste det noe forferdelig, og for første gang i Spania måtte jeg på med vindbukse og -jakke. Tok nå igjen et eldre spansk ektepar, som ikke virket helt komfortable med vinden.

Durte videre på skrå vestover og snart oppover en uendelig lang og kjedelig sørflanke, men heldigvis i sola nå, før jeg nådde topplatået. Høyeste punkt virket ganske opplagt når jeg sto her oppe, og dette var markert med to ganske små varder. Dog gikk stien videre til et mer vestlig beliggende toppunkt markert med en 4-5 meters betongsøyle. Det virket klart lavere, og gps-en bekrefter dette, 4 meter, men det er dette kartet og tydeligvis spanjolene regner som høyeste punkt. Da må det ha blitt målt fra toppen av søyla, som for øvrig kunne bestiges via stigetrinn på sørsida. Jeg vågde ikke dette i den kraftige vinden, men returnerte ganske snart.

Jeg la veien over den brede og flate toppryggen, og sjekket ut de to andre toppunktene, som begge var lavere enn det med dobbeltvarden. Så søkte jeg litt ned mot nord, der jeg hadde lastet ned en alternativ gps-rute fra wikiloc, men her fant jeg aldri noen sti. Vinden var svakere her, så jeg tok en god pause i sola, før jeg gikk opp og over ryggen igjen, og ned mot stien i sørflanken igjen.

Jeg hadde sett noen artige formasjoner på rundt 18-1900 meter ikke langt unna stien i området nær skaret der jeg kom opp, og besøkte nå disse. Gikk opp på Cerro Tacita de Plata - south, som innebar litt valgfri klyving over noen svært opprevne formasjoner i terrenget - kult. Plukket med meg den en meter lavere Cerro Tacita de Plata også, før jeg gikk ned i skaret. Her møtte jeg på det spanske ekteparet igjen, som ville vite om dette var stien ned. De virket litt forvirret, og engelsken var ganske primitiv, men jeg tror vi skjønte hverandre, og jeg bekreftet at dette var stien til El Robledal, og at den var grei å gå.

Så satte jeg fart på, og tok meg raskt ned til bilen igjen. Det var nemlig fortsatt ganske kjølig ned denne ruta. Jeg burde nok ha valgt en sørlig og dermed mer solrik atkomst til toppen i dag, men, men, en grei og lett tur var det.

På merka sti det meste av turen.