Svalbard 2013 dagbok: Dag 10: Camp 8 - Camp 9 (01.05.2015)

Dag 10: Fra Camp 8 på Lomonosovfonna til Camp 9 i Gipsdalen

Fortsettelse fra Dag 9: Camp 7 - Depot - Camp 8 på Lomonosovfonna. (Hele turrapporten begynner her)

Denne morgenen våknet vi til et vær som ikke var til å gå i. Da vi ikke visste hvor lenge vi ville bli værfaste bestemte vi oss for Plan B. Denne planen innebar at vi ville ta raskeste vei til Fredheim og bli hentet der. Det var NÅ vi måtte ta valget, og vi hadde egentlig ikke mye tid å tape om vi ville gå ruten via Rabotbreen. Valget var egentlig enkelt. Petter ville etter hvert ringe (via satellittelefon) inn til Ing. Paulsen som ordnet transport inn og ut for oss. Siden transporten var den største enkeltkostnaden (per time) på hele turen ønsket vi å komme oss så nære Longyearbyen som mulig, og Fredheim ville være nære nok til at vi kunne leve med ekstrakostnadene.

Det var surt å ligge værfast. Å ligge og slappe av i teltet var ikke noe bonus og i tillegg måtte vi jo gå bjørnevaktene. Alle ville avgårde. Men klokken ble nærmere 18 før vi bestemte oss at været var godt nok til å bryte camp og legge i vei. Med lys døgnet rundt var ikke akkurat tiden på døgnet en signifikant faktor...

Vi satte kursen mot sørvest - i retning et fjellpass vi kjørte over (på snøscooter) på vei inn mot Ragnardalen. Målet var å slå leir et sted i Gipsdalen og vi antok at Camp 9 ville bli nest siste camp. Jeg følte både glede og sorg på en gang. Den fysiske formen var god, selv om jeg kunne fint klart meg uten betennelsen i foten. Jeg var iallefall sterk nok til å ha gått den planlagte ruten mot Rabotbreen og jeg var litt trist over at jeg ikke fikk se den delen av øya.

Samtidig var det noe godt og trygt å komme ned på "E6" til Longyearbyen og vite at vi kun hadde sjarmøretappen foran oss. Vi hadde nådd våre mål så det var egentlig bare å smile hele veien til Longyearbyen.

Det blåste temmelig hardt på vår vei ned av Lomonosovfonna. Kaldt var det også. Men det var nedoverbakke. Og denne gangen merket vi at det gikk nedover...

Geir Åke tok pulken i dag også. Siden skuldrene mine hadde blitt fortrolig med ryggsekken kunne jeg ta en del ekstra i sekken og Geir Åke virket fornøyd med det. Han virket egentlig fornøyd med det meste og det hendte jeg undret meg over hva som skulle til for å få ham misfornøyd. NOE må det jo ha vært i løpet av hele turen og i så måte var han en kløpper til å skjule det...

På vei ned gjaldt det å finne riktig dal vi skulle opp. Ruten gikk opp dalen vest for Minkinfjellet og det ville nok være nok av scooterspor til å indikere at vi var i rett dal. Men vi skulle sette kursen mot dalen lenge før vi ville se scooterspor så det var like greit å få det riktig på første forsøk.

På vei over fjellpasset mot Gipsdalen skjedde det som absolutt ikke skulle skje. Rottefella-bindingen røk! Jeg kan nok skylde meg selv for å ha presset foten inn uten å fjerne all isen. Presset medførte et tretthetsbrudd og nedkjøringen mot Gipsdalen ble både spennende og krevende. De andre foreslo reparasjon der og da men jeg tenkte at jeg skulle komme meg på en ski til Camp 9. Og det klarte jeg også.

Vi ankom det stedet vi kalte Camp 9 kl. 22:30 om kvelden. Dagens etappe ble 16,2km - noe som var OK siden vi ikke hadde kommet oss avgårde før kl. 18:30. Nå satt telt-teknikken godt inne og teltet var oppe på kort tid. Reparasjon av binding fikk vente til dagen etter. Så snart vi var i "hus" ble det vannkoking og ekstra vannkoking da jeg hadde behov for en varmeflaske på føttene en liten stund. Hvis man har råd til litt ekstra luksus kan man like godt unne seg det.

Jeg var også heldig med bjørnevakta og fikk 05-07 vakta neste morgen. Litt over 4 timers sammenhengende søvn var stor luksus!

Fortsettelse: Dag 11: Camp 9 i Gipsdalen - Camp 10 på Boltonbreen