Veleta (20.02.2016)

- Lett tilgjengelig topptur fra Sierra Nevada.

Vi hadde ankommet vår base Lanjarón kvelden før, et bra utgangspunkt for å nå både nord- og sørsida av fjellmassivet. Vi bestemte oss for å starte skihelga med en akklimatiseringstur fra vintersportdestinasjonen Sierra Nevada. Vi var ikke spesielt tidlig ute, men det gikk radig unna på motorveien til Granada. I bakkene oppover mot fjellet oppdaga vi raskt at lørdag og fint vær medførte stor utfart utover formiddagen.
Vegnett og parkering er godt utbygd der oppe, men med stor trafikk var det innført regulering og dirigering. Derfor surra vi litt rundt før vi havna på en ledig parkeringsplass i lia nedenfor Peñones de San Francisco. Her var det en avgift på 5 €. Uten kontanter sleit vi et øyeblikk, men parkeringsvakta innvilga oss etterhvert fri parkering, slik at vi slapp å dra ned i sentrum å ta ut penger.

Midt i folkemyldret var vi klar til avmarsj i 12.30-tida. Det var stort sett spanjoler med akebrett som holdt til i denne delen av området. De med slalåmski hadde forlengst innfunnet seg i alpinbakkene. Etter å passert en sterkt befolka akebakke ved Albergue Universitario la vi løypa langs ryggen der den vinterstengte veien går oppover mot Veleta.
Været var fint, sola varma godt innimellom, men det kom i periodevis en del vindkast. Rundt toppen var det snøfokk, men vi håpte det ville stilne litt utover ettermiddagen. Vi la ruta oppover litt hit og dit, avhengig hvor det var best føre og mest skjerma for vind.
Å komme direkte opp fra lavlandet og starte tur fra 2500-meters høyde er ikke noe min kropp er optimalisert for. Tok det derfor rolig oppover, stort sett i litt avstand fra alpinbakkene. Matpause la vi også inn. Vi møtte noen turgåere på veg ned, fortrinnsvis med truger/stegjern og isøks.

Vi møtte en del isete partier i det vi runda ut fra ryggen oppunder toppen, så skarejerna blei funnet fram, men etterhvert fant vi lommer med grei snø videre mot toppen. Vi var heldige, det kom en ganske rolig periode i det vi nådde toppen. Vi kunne nyte utsikten i alle retninger. I øst dominerte Alcazaba og Mulhacén, i sør Cerro Caballo. Storbyen Granada og lavlandet vestover lå langt under oss. Vi studerte også terrenget vi hadde planlagt å besøke neste dag, nemlig mot Mulhacén fra sørsida. Snøforholdene så noe marginale ut......
I det vi skulle gjøre oss klare for nedkjøringa kom det noen saftige vindkast igjen som fikk opp adrenalinnivået. Etter fin snø det første stykket fra toppen, møtte vi litt mer isete områder ved toppen av skiheisene. Vi fulgte derfor en løypetrase til vi kom ut på nordvestryggen igjen. Her søkte vi områder med fin snø, dels langs ryggen, dels i botnene på nordsida av ryggen. Vinden økte nå på, også i de lavere og mer skjerma områdene, men vi hadde ei fin nedkjøring i kveldssola. Nede ved bilen blåste det også bra, og de siste "akebrett-turistene" var i ferd med å forlate området. I bakkene nedover mot Granada tok vi igjen trafikken, og det blei tidvis saktegående kø. Hva gjorde vel det? Vi hadde hatt noen fine timer på ski i tynnlufta, og så med forventning og spenning fram til turen neste dag.

- Noen flere bilder: