Hvannadalshnúkur (14.06.2011)  

Et lite værvindu på Hvannadalshnukur (14-15. juni 2011)

Map

© Landmælingar Ìsland

---

Turdata
13t 50min
2400 høydemeter

---

Turdeltakere
Øyvind Brekke
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen
Arne Mæhlen
Geir Åke Dahlen

Innledning

© Øyvind Brekke

Øyvind "Mayhassen" hoppende glad på toppen av Hvannadalshnukur er vel en grei oppsummering av all naturgleden som denne turen innebar!

Jeg hadde de siste ukene tenkt med bekymring på reisen til Island. Det hadde klikka for Grimsvötn, med store mengder aske som resultat, og mye verre enn askefaste fly var det at toppen vi hadde tenkt oss på lå så nære selve utbruddet. Islands stolthet og høyeste fjell, Hvannadalshnukur, ligger bare ca 5 mil unna der det smalt, og er selv en sovende vulkankjempe. Ja det er visst bare Etna som er større i Europa ifølge infotavla der hvor stien oppover starter, så det er bare å slutte å fokusere så mye på Katla! Katla får vel snart utbrudd fordi jeg skriver dette da…

Selvsagt tenkte jeg også på bresprekker, det gjør jeg jo alltid!
Hvordan var nå disse islandske sprekkene, var de verre enn de norske? Har vulkanisme noe å si for breer og dimensjonene på sprekker?

Hjemme er de alltid litt bekymra for meg, så det ble noen vemodige hytteturer på forhånd. Vi koste oss som best vi kunne med skauens idyll mens jeg samtidig tenkte på reisen og sa til meg sjøl at ”du skal jo tross alt ikke på K2, det finnes nok av norske fjell som er tøffere enn Islands 2000-metere!”

Avskjeder er tungt, men sånn er nå engang det eventyrlige turlivet, og det er jo viktig å gi livet innhold. Far og Irene ble med til Gardermoen for å gjøre det så følelsesladd som mulig. Der ventet Sondre på meg, og når vi treffes blåser som regel mine bekymringer og negative tanker bort og erstattes av inspirasjon og masse fjellprat. Flyturen ble en fin opplevelse. Spesielt moro var det å fly over Vidalen med Vassfarfjella, og ikke minst Nærøyfjorden, Fresvikbreen og Vik i Sogn. Over Island derimot var det stort sett skyer…

Dagen etter ble vi henta på motellet i Keflavik av to andre positive karer, nemlig Øyvind (Mayhassen) og Arne. De hadde dagen før hatt den beste dagen i sine liv på Vestmannaeyjer, så jeg håpet dermed at standarden for oppholdet var satt. Vi henta Åke på flyplassen og kom oss etterhvert av gårde i den retninga vi skulle. Moro for meg å treffe Åke igjen, vi gikk jo sammen på Sogndal Folkehøgskule høsten 1997, og det var strengt tatt oss to som var mest opptatt av fjellturer der i gården til tross for at det er ei friluftslinje der. Hvorfor skriver jeg i det hele tatt ”strengt tatt”…?

Over til saken

© Sondre Kvambekk

På vei opp den lange kneika fra Sandfell til Hvannadalshnukur.

Det var ikke akkurat knallvær da vi kjørte østover i retning Öræfajøkull og Skaftafell nasjonalpark, og vi tenkte vel at vi kunne utsette turen ei lita stund, men også passe på å gjennomføre før det var for sent. Vi skulle jo tross alt til Akureyri fordi jeg og Sondre skulle videre til Jan Mayen derfra, og Øyvind og Arne måtte ta seg tilbake til Keflavik for hjemtur til Norge, og vi hadde ei uke på oss. Etter en del titting på værkart fant vi ut at et aldri så lite værvindu ville komme natt til onsdag 15. juni. Fjellførerne på bresenteret sa at værvinduet var tvilsomt, men vi ville sikkert få fine forhold, altså bare skodde og ingen nedbør. Vi håpet på bedre enn som så vi da…

Sånn ca klokka 21.30 la vi i vei fra den idylliske gressletta vi teltet på nær parkeringsplassen. Bevisst tok vi det rolig, vi hadde tross alt over 2000 høydemetre foran oss. Sakte men sikkert ble det mørkere også, men helt mørkt blir det jo ikke på denne årstida. Oppover bar det i et ganske frodig, men lettgått terreng, og det var rikelig med muligheter for vannpåfyll underveis. Før vi visste ordet av det befant vi oss plutselig oppe på 1300 meters høyde, og her var det snøfonner, stein og grått på grunn av skydekket. Øyvind M mente gråværet var trolsk og passet til landskapet, noe Øyvind Br faktisk også var enig i, men selvsagt var sistnevnte desperat etter oppklarning.

Når man snakker om sola så skinner den, iallfall påfallende ofte. Iallfall begynte det å bli flere rifter i skylaget, og snart lå hele den spektakulære Dyrhamarryggen (hadde lest meg opp på forhånd) foran oss under en blå himmel preget av drivende skybanker. Dyrhamar ja, bare noen motbakkeskritt til så skulle jo majesteten sjøl straks være synlig. Ganske riktig, der sto det forjettede mål Hvannadalshnukur og ventet på oss. Ikke den gnistrende hvite og rene toppen jeg hadde sett på nettbilder, nå var den ganske så preget av aske. Grøss, det gikk kaldt nedover ryggen min! Et iskaldt landskap dette, men med påminnelser om at det ikke bare er isen, men også ilden fra jordas skumle indre som former disse fjellene. Jeg ble stum av respekt! Samtidig var det bare å nyte tilværelsen. To ganger Øyvind pratet om svartmetall og den trolske stemninga det kan gi å ha visse låter på hjernen mens man rusler rundt i et sånt landskap. Det er ikke bare skrik, grautstemme og støy, selvsagt det også, men mange partier med mektig musikk. Ikke støy, men mektig. Melodiøst er det svært ofte. Her passet det bedre å fantasere om mellomspill innen metallverdenen enn Grieg. Han passer nok bedre i Stølsmaradalen eller Husedalen…

© Sondre Kvambekk

Så dukket Hvannadalshnukur opp!

Jaggu så kaldt det var da! Arne forsikra oss om at så kaldt var ikke Beerenberg. Dette måtte da være 20 effektive minusgrader siden det blåste sånn og kulda bare trengte gjennom marg og bein. Jeg droppa glatt å spare Didrikson 1913-jakka mi lenger, den fikk se å bli til Stinkadorjakka fra Hardangervidda igjen (som Erling da uttrykte det).

Om litt gikk vi alle fem i taulag over breen. Her var det ikke tid til å gruble eller fantasere, så derfor var min breskrekk helt fraværende. Så lenge man er i tau, og deler av taulaget har peiling, skal det ikke gå galt! Rundt oss drev skybankene på, og det var små sceneskifter stadig vekk som åpenbarte fjerne rygger og brekuler. Hvannadalshnukur ble stadig angrepet av skyer, men de var ikke veldig stabile, så hvis vi bare nådde til topps i rette øyeblikk skulle vi nok få utsikt.

Opp den siste lange bratta måtte to store sprekker forseres. Respektinngytende saker, men de var delvis dekket av snø, så det var ganske problemfritt egentlig. Etter en liten rast var det bare å komme seg til topps.

Toppen

Nå hadde vi allerede hatt ganske luftig utsyn over breplatået (les: krateret) vi hadde kommet over, men like før toppen åpenbarte det seg en uventet brutal utsikt over store og oppsprukne brefall rammet inn av den alpine, takkete ryggen til Hrutfjallstindar og med en gedigen pinakkel mellom oss og den nevnte ryggen ved navn Tindaborg. I det fjerne så vi deler av lavlandet i vest, ja kanskje Myrdalsjøkull også. Eller var det Hofsjøkull? Åke var ikke helt sikker. Hvem bryr seg forresten, dette var jo så fantastisk at hele gjengen var i ekstase. Hvilken Øyvind som var mest oppspilt på toppen var ikke godt å si. Her kunne iallfall Øyvind M og Sondre pønske ut mulige spenstige planer for framtida. Arne gliste fornøyd, og Åke så mer enn tilfreds ut han også. Jeg og Øyvind ble foreviget mens vi ga hverandre en høy femmer (High five på engelsk). Liker å si det på norsk jeg. Gjensynet med bildet på Mayhassens eminente Islandsfilm gir meg fortsatt frysninger… Det var sol, blå himmel, tøff utsikt og enorm livsglede på Hvannadalshnukur rundt klokka 4 en onsdags morgen!

© Sondre Kvambekk

Øyvind*2 i en høy femmer på Hvannadalshnukur.

Nedturen og to nye topper

Hvannadalshnukur var uansett ikke noe blivende sted på grunn av sterk vind og drivende skyer, så etter drøyt 10 minutter var det bare å rusle nedover igjen. Ikke bare enkelt å gå bratt nedover på snø og hard is, så det tok sin tid før vi var nede på platået igjen. Sikten var nå blitt lik null, men vi skulle jo få med oss de to andre 2000-meterne rett i nærheten. Første ekstratopp var Snæbreid. Ikke noe annet enn en lang og relativt slak motbakke dit. Underveis revna skydekket i svært korte glimt fra tid til annen og åpenbarte gedigne Hvannadalshnukur fra sin kanskje mest imponerende side. Den så jo nesten ut som en Himalayatopp (ja det er selvsagt sterkt overdrevet) med bløtkakekrem og aske om hverandre som pynt. Vi følte oss både små og stolte da gitt. Man måtte være rask på kameraavtrekkern hvis man ville rekke å ta bilde av toppen i all sin prakt, for skyene kom fort tilbake.

På toppen av Snæbreid så vi ingen verdens ting, men Sondres GPS fortalte oss at vi var der vi skulle være. Nå ble det videre tåkevandring sørøstover mot Sveinstindur.

Det var ikke veldig trivelig med denne tåkevandringen akkurat. Det var sikkert stor utsikt vi gikk glipp av, og det er jo alltid et snev av uhygge med i bildet når man befinner seg på mektige fjell uten å få oversikt over terrenget en beveger seg i. Men med GPS finner man fram, og det bratnet etter hvert til såpass påfallende at vi måtte være på vei til siste toppen. Vi befant oss snart på kanten av et småstup som ganske raskt gikk over i en bratt helling ingen av oss visste hvor hadde sin ende. Etter litt frem og tilbake langs dette stupet konkluderte vi med at vi hadde vært på toppen, for lenger mot sørøst helte det bare nedover.

© Sondre Kvambekk

Hvannadalshnukur i all sin prakt sett fra øst.

Tilbaketuren

Det var litt ekkelt å gå nedover uten å se hvordan terrenget var videre, det eneste vi så var at det var bratt. Ikke var det lett å se hvor snøballene rulla heller. Men Sondre var kald og rolig og stolte på GPSen som viste at det her skulle slake ut mot krateret. Det gjorde det da også, og snart kunne vi lange ut som normalt igjen. Takk til Sondre for motet han viste ved å gå som førstemann i taulaget!

Det var nå trøttheten begynte å komme snikende. Av og til snubla jeg fordi jeg rett og slett hadde duppa av litt. Øyvind hadde det visst også sånn. Men det var bare å holde ut, for her oppi snø- og isødet kunne vi jo ikke legge oss uten underlag.

Vi kom omsider tilbake til spora fra oppoverturen, og vurderte det som trygt å binde oss ut av tauet. Snart bar det nedover, og Øyvind, Sondre og Arne økte tempoet betraktelig. Verken Åke eller jeg hadde evner til det, nedover har jeg aldri vært noe tess. Men nå ble det delvis utsikt igjen, for vi kom under skylaget, og under dette kunne vi se både blå himmel, drivende skyer og flatlandet langt der nede med et lappeteppe av åkrer, småveier og elver. Et mektig og vakkert syn!

Etter noen fotopauser på vei nedover vegetasjonsbeltet igjen nådde vi langt om lenge parkeringsplassen og den herlige gressletteleiren.

© Sondre Kvambekk

Så var det nedoverbakkene til slutt...

Det sorgløse liv

Det var fantastisk herlig å ta av seg støvla og lufte føttene. Sola skinte og varmet oss godt, og alt var idyll både fra naturens side og mellom oss. Sondre og Øyvind pratet om kommende turprosjekter med stor innlevelse, og Arne blunka til meg og gliste av det hele, og snart vanka det sterke saker i små glass. Jeg er jo normalt avholds, men det er på grunn av smak og skyldes ikke religion. Nå som det skulle skåles for en fantastisk minneverdig tur måtte jeg nesten bli med på det. Åke var trøtt og stupte etter hvert inn i teltet for å sove, men vi andre fire satt ute og preika og lo og levde rett og slett livets glade dager.

Denne stunden, sammen med ruslinga litt oppi fjellsida over leiren, med utsikt mot kysten (jeg dorma av halvannen time i lyngen der) vil jeg alltid huske som en av de mest sorgløse i hele mitt liv. Alle bekymringer var som blåst vekk under Islands for anledningen høye og til tross for småbyger ellers solrike himmel.

Øyvind takker med dette Øyvind, Sondre, Arne og Åke for en opplevelsestur for livet!

Flere bilder