Over skyene er himmelen alltid blå (Geitebotsfjell, Gaular) (14.03.2016)

Video fra toppen:

Endelig anledning til en ny kommunetopp! Hadde kjørt til Førde camping, som driver helårs, og overnatta bak i bilen i pøsende regn – spent på om opplettet som var varslet neste dag virkelig kom til å inntreffe. Man stoler da ikke helt på yr.no heller…

Regnet stoppet, men skyene lå tungt over Sogn og Fjordane denne mandagen; også ved Hov på Gaularfjellet, som var mitt startpunkt. Fv 13 Gaularfjellet var vinterstengt, men fra vestsida kom jeg greit fram dit jeg ville, og Geitebotsfjellet var en passende kort «oppvarmingstur» før morgendagens stortur. Det var et par-tre plussgrader i luften, og snøen var våt og tung. Dette var et helt annet føre enn hva jeg har hatt hjemme i Valdres de siste dagene, med 20 cm pudder.

Jeg hadde somla og rota masse – med vilje! Jeg ønsket at været skulle bli fint før jeg la i vei, og også underveis gikk jeg også usedvanlig langsomt, bare for å hale ut tida og vente på sola. Jeg brukte kortfeller hele tiden, og hadde et utmerket feste, men noterte meg rester av snøskred tett på begge sider av skitråkket som jeg fulgte oppover mot sør; og nordøst for Knausen (950m). Her mistet jeg tråkket, men fulgte et scooterspor et kort stykke, før det stoppet på en haug. Æsj, jeg var kommet litt for høyt opp i NØ-flanken på Knausen (950m), og måtte ned 20-30 høydemeter. Holdt en kilometer mot SØ og passerte sørvest for Knausen (798m) – varierte navn de har her på Gaularfjellet, og passet også på å ha en viss avstand til bratthenget i sørvest, som opplagt var skredutsatt i dag.

Så dukket det opp en passe bratt helling, som ledet meg greit opp mot Blådalsvatnet. Her forsvant all sikt, og lyset ble paddeflatt. Det betydde nærmest å føle seg fram med stavene, og hele tiden sjekke med gps-en at jeg var på rett kurs. Vurderte å sette meg ned i en skjermet vindgrop bak en stein og sitte å vente på bedre vær, men er glad for at jeg ikke gjorde det, for da hadde jeg blitt sittende resten av dagen. Derimot øynet jeg snart et svakt oransje fargeskjær i tåka rundt meg; et oppløftende tegn. Kort tid etter skimtet jeg også omrisset av sola, og det gjorde at jeg foretok fullstendig taktomslag: Nå ville jeg ikke lenger rusle og rote og vente på sol, for nå ville jeg opp i godværet over meg så fort jeg kunne!

Det er en stund siden jeg har opplevd en slik brå overgang, for over tåka var det varmt og solfylt, og skodda lå lik et teppe på rundt 1000 meter, med noen topper, som her og der som stakk opp av skoddehavet på alle kanter rundt meg. Toppen av Blægja, som var onsdagens mål, var lett å identifisere ut i retning kysten:

Nå ble det bare kos å gå opp til topps, og etter å ha passert over en luretopp, var det 150 m bort til to små knauser som virket like høye. Målte marginal forskjell i høyde på disse, der den vestre vant. Dette er da også gps-koordinatene for PBE-et her på peakbook i skrivende stund.

Hadde brukt nesten 3 timer opp, og var overhodet ikke sliten, men satte meg ned en snau halvtimes tid og koste meg i varmen og nøt utsikten. Hadde ikke så veldig lyst til å skli ned i tåkehavet igjen. Regnet dessuten med at tåkebeltet og flatt lys ville gjøre nedkjøringen krevende i dette partiet – og jeg fikk rett.

Nede ved bilen etter 4,5 t på tur, og kommunetoppsankingen for 2016 var endelig kommet i gang.

Skitur