Høgruta Jotunheimen påsken 2016 (21.03.2016)

Konseptet med Høgruta Jotunheimen der man skal ta seg fra øst til vest i Jotunheimen over de høyeste toppene på fem dager har virkelig tatt seg opp de siste par årene. I år fikk jeg æren av å føre en gruppe gjennom de tre første etappene for DNT Fjellsport Oslo sammen med Lars Helgaker.

Søndag – buss fra Otta til Gjendesheim

Søndagen ble brukt til å kjøre fra Stryn til Otta skysstasjon der vi møtte de 12 deltakerne. Herfra tok vi buss videre til Gjendesheim der vi ble tatt godt imot av vertskapet og servert en bedre treretters middag. Senere på kvelden ble det tid til et lite ferdråd med presentasjonsrunde, forventninger og info om turen de neste dagene, samt tips og triks. I tillegg brukte vi tid på å fordele fellesutstyr og tilpasse stegjern. Det virket som en sprek og motivert gjeng som virkelig var giret på en skikkelig tur!

Mandag – Gjendesheim til Memurubu via Besshøe

Våknet opp til en fin morgen med relativt høyt skydekke. Det var -4 grader ved Gjendesheim og mindre vind enn varslet. Vi var heldige og fikk servert frokosten så tidlig som kl. 05.30. Avmarsj ble like over kl. 07.00. Fulgte kvisteløype opp til Bessvatnet. Føret var panserhardt etter å ha vært gjennom en mildværsperiode påfulgt av kulde. Med andre ord var skredfaren ubetydelig såfremt det ikke kom ny nedbør eller temperaturstigning.

Tempoet ble bevisst holdt nede med hensyn til prinsippet ”det er jamna som dreg”, og med tanke på at vi skal gå langt og vi er en gruppe mennesker med ulike fysiske forutsetninger. Dessuten hadde vi jo hele dagen på oss som jo måtte nytes. Derfor er det like greit å gå så rolig at folk kan stoppe og fikse ting uten å måtte slite seg ut for å ta igjen gruppa. Generelt forflyttet vi oss med klokka med marsjrutinen 50-10.

Praten gikk lett innad i gruppa, og selv om været alltids kunne vært bedre var humøret på topp. Ved Bessvatnet tok vi en vurdering om vi skulle gå via toppen eller runde den på sørsida. Siden det ikke blåste altfor kraftig og gjengen var motivert for toppen valgte vi å gå for den. Vi dreide inn på flatene vest for Bessheimrundhøe der vi tok en times stopp for å trene på bruk av sender-mottaker. For oss er det et mål at deltakerne skal kunne få et læringsutbytte av turen, fremfor å bli slept over fjellet fra A til B. Å vite hvordan sender/mottakeren virker er sentralt å kunne dersom man skulle være uheldig og havne i en skredsituasjon.

Videre gikk vi over Bukkehøe før vi tok en ny vurdering om vi skulle gå over toppen eller renne ned via Grotåe. Selv om topplatået var innhyllet i tåke var hele gruppa motivert for å komme seg til topps, og siden det ikke var noen sikkerhetsmessige faktorer som stod til hinder var det i orden. Det er likevel fint å lodde stemningen innad i gruppen og la slike beslutninger foregå demokratisk. Alle må få reflektere selv over hva som er målet og motivasjonen for å gjøre denne turen. Selv er jeg en toppsamlersjel, og vet fullstendig godt hvor mye en topp i seg selv kan spille en viktig rolle for motivasjonen.

Føret var som sagt temmelig hardt isete. Derfor valgte vi å fortsette opp Besshøbrean og inn på Brue med skarejern. Dette førte til et noe redusert tempo, men sikkerheten kommer først. Selve Brue var kanskje ikke like spektakulær som mange hadde forventet, og plutselig var vi over og klare for siste bakken til topps som gikk greit uten skarejern.

Toppen ankom vi i tåke, men i korte øyeblikk lysnet det noe og det så ut til at vi kunne få litt sikt. Fant en lun plass der vi tok av feller slik at vi kunne kjøre på ski et par hundre høydemeter før vi skulle på med stegjern. Av hensyn til gruppa og føre hadde vi ingen ambisjoner om å kjøre ned noen av rennene på Besshøe. Vi gikk ned den slakeste renna i sørøst. Litt steinete i toppen, men bra med snø i selve renna. Ulempen her var at vi ble nødt til å traversere vestover i nedre del for å komme på riktig side av fjellet før nedkjøringa. I etterpåklokskapens navn hadde det vært like greit å gått ned en av rennene i sørvest. Et par øyeblikk fikk vi solskinn over Gjende, noe som skapte en vanvittig flott kontrast!

Nedkjøringa til Memurubu er for å være ærlig, ingen stor opplevelse. Rennet er ikke fullstendig sammenhengende, mye avblåst og med dagens føre ble det ei heller noe bedre. Omsider kom vi oss ned til gards og kunne endelig legge fra oss sekken og nyte en velfortjent middag og øl av merket ”Høgruta”!

Turen var 21 km og 1350 høydemeter og tok hele 11 timer, mye grunnet flere overganger til skarejern, stegjern og ski. I tillegg tok det litt tid å bli samkjørt som gruppe, i tillegg til at vi brukte en time til å trene med sender/mottaker.

Tirsdag – Memurubu til Glitterheim via Surtningssue

Avmarsj fra Memurubu ble kl. 07.45. Etter en dobbel kameratsjekk med sender/mottaker la vi i rolig marsj oppover mot Surtningssue. Været var bedre enn i går med mer lys og lite vind. Vi fulgte ryggen opp til toppen sør for Hesttjønne, men det er trolig bedre å følge dalsøkket langsmed Hestbekken, såfremt skredfaren er så lav som nå. Var hardt opp bakken, så mange fikk bryne seg på gode lappekast i bautingen.

I stedet for å følge ryggen over Raudhamran er det en mye mer egnet rute å gå opp Hestdalen. Mer snøsikkert, mindre bratt og i tillegg sparer man noen høydemeter. Derfor fulgte vi denne i dag. Over vannet og inn i dalen. I øvre del fikk vi både fin løssnø, sol og vindstille. Derfor måtte vi unne oss en god halvtime med lunsj.

Omsider kom vi inn igjen på ryggen, og opp mot det bratteste partiet fra 1900 moh trasket vi opp med stegjern. Her er det bratt, og kanskje over 45 grader på det bratteste. Alternativt kan man traske opp ura lenger vest om man ikke ønsker å gå opp med stegjern. Deretter var det kun ytterligere 300 høydemeter før vi stod på toppen av Surtningssue.

Planen videre var å renne ned i Blåtjønnholet via Surtningssuoksle. Dette er en langt mer egnet rute enn videre langs ryggen over Blåbreahøene der man må av og på feller. Ned fra Surtningssuoksle får man også en mye bedre nedkjøring. 400 meter nord for toppen må man bratt ned en liten skavl for å komme ut på breen øst for Surtningssue. Her tok alle på seg klatresele, både fordi vi skulle krysse bre, og i tillegg ble alle deltakerne firt/sikret med tau ned skavlen til de kunne ferdes trygt videre ned med isøks i hånden. Det blåste opp, og været var ganske surt mens dette holdt på.

Til slutt var alle kommet seg trygt ned på breen slik at vi kunne videre nedover i samlet flokk. Møtte også et par andre gutter som gikk med truger og snowboard. Spreke karer! Ned breen øst for Surtningssuoksle som også førte ned i et elvefar fikk vi nydelig pudderføre. Her hadde snøen som kom i går og i dag fått ligge i le for vestavinden. Jeg tror alle satte pris på godt skiføre, og endelig kunne føle seg litt bedre på ski enn på skavlete skareføre.

Vel nede i Blåtjønnholet var det på igjen med fellene før vi labbet bort til kvisteløypa som går over passet mellom Hestlægerhøene. Flere begynte å merke kjøret, men nydelig kveldslys og vindstille vær hjalp stort på motivasjonen. Et lite øyeblikk måtte jeg snu meg, la gruppa gå litt i forvegen og virkelig ta til meg inntrykkene jeg fikk fra disse fantastiske og øde omgivelsene. Jotunheimforelskelsen kom så smått tilbake for et lite minutt her jeg stod. Det finnes bare én Jotunheim…

Vel over på andre siden av skaret fikk vi en siste nedkjøring ned til Glitterheim, pluss litt staking over siste flata. Godt var det å bli tatt vel imot av Knut Vole med vertskap på Glitterheim. Det ble en svært trivelig kveld! Turen var 22 km og 1700 høydemeter og varte i 10,5 timer.

Onsdag – Glitterheim til Spiterstulen via Glittertinden

Endelig kom den dagen vi ventet på. Påskens aller beste dag værmessig! Kl. 08.15 forlot vi Glitterheim i strålende solskinn, kaldt og klart vær, og vindstille… Snakk om å avslutte med stil og solbrente neser!

Vi tok oss opp i Steinbudalen og fulgte bekkesøkket øst for Glitterbekken siden det ofte er avblåst lenger øst der sommerstien går. Gikk i jevnt tempo oppover bakkene til østryggen for å slippe å traversere så mye i en hard skråning.

Utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom, og plutselig dukket det til og med en luftballong opp på himmelen. Det så ikke dumt ut. En av deltakerne var aktiv med paragliding og fortalte at han en gang hadde flydd gjennom Jotunheimen ved hjelp av termiske krefter. Høres helt magisk ut!

Etter fire timer i rolig tempo stod vi på toppen av Glittertinden i varmt og vindstille vær, og i puddersnø! Kan man tenke seg en bedre plass på jord akkurat nå? Vi spanderte på oss 45 minutter med pause her oppe før vi begynte å tenke på nedkjøringa.

Ned igjen valgte vi å runde rundt til breen i vestsida. Som jeg hadde håpet hadde ikke vinden fra nordvest herjet så mye akkurat her, og vi fikk flott pudderkjøring ned til renna sør for Glitteroksle. Den beste snøen fant vi ved å entre renna fra nordsida ned en flott flanke. På sørsida var det avblåst. Videre tok vi med oss farte ut slettene til Skautkampen. Et par steder måtte vi likevel gå litt fiskeben for å komme videre.

Den siste flanken ned i Visdalen var som vanlig ganske snøfattig, men med litt leting og litt snikgåing over noen lyngflekker kom vi oss bort til et av bekkesøkkene og rant ned til veien for så å traske det siste stykket bort til Spiterstulen. Vi hadde hele tre timer på oss før bussen gikk tilbake til Otta kl. 18, men det gjorde ingenting siden sola fortsatt stod høyt. Dermed ble det noen deilige timer i solveggen med en seierspils på hele gruppa. Turen var 16 km og 1100 høydemeter og varte i 6 timer.

Takk til gjengen for en fantastisk tur gjennom Jotunheimen! :)

Kart

‹

›