Trøstetur til Tenerife (06.03.2016)

Vinter- og vårsesongens store planer om lange fjellskiturer i Sarek og Børgefjell, 2000-metersanking over Nubbene i Jotunheimen og Haute Route + Dufourspitze i Alpene, fikk en brutal avslutning da det som tilsynelatende begynte som senebetennelse i armene viste seg å være noe annet guffent istedenfor. Med beskjeden om å ta det med ro, avstå fra å bære sekk og unngå de store fysiske anstrengelsene til legene fant ut hva som egentlig var problemet med armene og nakken, gikk verden i grus for en lang stund og det var vanskelig å ikke henge seg helt fast i knuste drømmer. For å holde humøret sånn noen lunde oppreist dro samboern og jeg rett og slett på en liten charterferie til Tenerife for å ta det med ro i litt andre omgivelser. Selv om det skulle være en lat og avslappende ferie skulle jeg få lov til én lett fjelltur – med samboern som sherpa. Teide var lenge en høyaktuell kandidat siden man kan kjøre kabelvogn nesten hele veien til topps. Denne høyaktualiteten forsvant litt i det jeg oppdaget at nasjonalparkvesenet hadde stengt av de øverste 150 høydemeterne. Det er nemlig sånn at man må søke om tillatelse for å komme seg helt til topps, og nå hadde de likesågodt bestemt seg for å ikke dele ut tillatelser til noen som helst på grunn av snø og is. Jaja. Det var en liten trøst at ingen andre fikk lov heller. Etter ny runde i tenkeboksen falt valget på Montaña de Guajara for dit gikk det nemlig bilvei nesten helt fram, pluss at det var sti hele veien opp.

Montaña de Guajara

Montaña de Guajara ligger i nasjonalparken Teide og er det høyeste punktet på en kraterkant (rester etter en kjempevulkan som kollapset for noen hundre tusen år siden) som strekker seg nesten 180 grader sørøst/sørvest for Teide.

Vi startet turen ved parkeringsplassen til et hotell som het Parador de Las Cañadas. Jeg hadde fått tak i et tysk 1:50 000 kart hvor en god del stier var tegnet inn, blant annet den vi skulle følge til toppen. Det siste stykket opp var riktignok tegnet med en prikkete linje som det stod «nur für Geübte» over, men siden ingen av oss kan tysk tok vi ikke det så tungt. Fra hotellet fulgte vi først en megatydelig sti til vi kom til en grusvei. Denne krysset vi og så fortsatte stien vår på andre siden av veien, i sørlig retning, oppover fjellet. Sikksakk oppover og blå og grønne malingkladder på steinene med jevne mellomrom. Vi vant høyde fort, og plutselig var vi oppunder en langsgående hylle som stien fortsatte i underkant av. Her var det snø. Hard, men folk hadde gått der før da snøen var kram, så det var dype spor vi kunne tråkke i. Da gjorde det ikke noe at det var litt løst og bratt ned på den andre siden av oss. Tenkte vi. Plutselig ble vi anropt av en mann som stod i enden av hylleformasjonen et stykke ovenfor oss. Han veivet med henda og ropte ganske intenst på noe vi antok var spansk. Vi ble usikker på om han a) Var redd og i nød eller b) Mente å signalisere til oss at vi ikke kunne gå der. Vi ville jo ikke snu, så vi fortsatte videre mot ham selv om ropene ble hissigere da vi nærmet oss.

Da vi stod ansikt til ansikt med mannen skjønte han nok at vi ikke snakket samme språk som ham, og da han gikk over til å lage litt «whoooooosh»-lyder og rullebevegelser med hendene og intens peking nedover skrentene, mente vi å kunne tolke det dithen at han bare hadde prøvd å advare oss mot at vi kunne skli på snøen og rulle nedover fjellsiden. Det virket som om han roet seg litt da vi signaliserte at vi gikk veeeeeeeldig forsiktig. Vi slapp i allefall forbi og kunne gå videre mens han gikk over til å hoie intenst på et par som kom et par-tre hundre meter bak oss. Etter mannen oppunder hylla kom vi opp på et platå, eller et slags pass, som heter Uncana. Herfra kunne man gå vestover mot Sombrero de Chasna, sørover ned Valle de Uncana, eller som vi skulle, nordøstover til toppen av Guajarafjellet. Det var her den «prikkestien» begynte, og merkingen videre var hakket mer sporadisk enn den hadde vært hittil, og hakket mere slitt. Til å begynne med gikk stien gjennom buskvegetasjon, deretter fulgte vi den opp en rygg med en del store steiner før vi krysset en lys sandskråning hvor det var løst og derfor lurt å følge med på hvor man satt beina hen. Etter sandskråningen fortsatte stien på en bratt hylle som på et tidspunkt så ut som den skulle bli en utfordring, men som på nært hold viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Det var et skikkelig morsomt landskap å gå i! Kunne kanskje ha vært litt greit å bruke armene til hjelp noen steder, men det skulle liksom jeg unngå. Det gikk fint det og. Stien var god, og det var bare et par steder vi havnet utenfor, uten at det av den grunn ble noen krise, for det var uansett ganske innlysende hvilken retning vi skulle. Etter hylla var det bare et lite stykke igjen på toppen, og så var vi oppe. Superduper utsikt over Teide, kraterbunnen, og havet de stedene det var hull i skydekket. Vi var nemlig over skyene. Gøy! Selv om vi bare hadde hatt et par folk bak oss på stien vi hadde gått opp, var det flere folk på toppen enn jeg hadde sett for meg. Siden mesteparten av dem satt og hadde pause inne i en firkanta steinmur som var lagt opp på toppen, fant samboern og jeg oss ly blant noen andre steiner. Der spiste vi lunsj med masse sol og utsikt rett i glaninga.

Returen la vi over østryggen ned i passet mellom Montaña de Guajara og Montaña Pasajirón. Det var en hel haug av løs lavagrus nedover der og før jeg visste ordet av det lå jeg på ryggen. Heldigvis gikk jeg med henda i jakkelomma, så jeg rakk aldri å ta meg for. Opp igjen og børste grus av buksa. Noen ropte etter oss og prøvde å fortelle at det gikk en annen sti i en litt annen retning. Vi skjønte ikke hva det var godt for, ettersom vi allerede gikk der vi hadde bestemt oss for at vi ville gå. Men, men. Mulig de bare prøvde å være hjelpsomme. Fra passet gikk det en sti i nordvestlig retning, ned fra krateret til en lang grusvei som slynget seg gjennom lavamarken tilbake til hotellet. Jeg hadde sett for meg at de siste tre kilometerne langs den grusveien skulle bli kjedelig, men ble positivt overrasket over å ta feil. Det var faktisk en god del fine steinformasjoner og pinakler å se på, og et sted så vi boltede topptaufester. Det er åpenbart mulig å klatre i området hvis man vil.

Pico del Teide – så nært men akk, så fjernt!

Noen dager etter turen vår til Montaña de Guajara syntes vi at vi måtte ta den der kabelvogna og se litt nærmere på Pico del Teide. Ved den øverste stasjonen på taubanen var det fullt av sperrebånd og vakter var plassert på strategiske steder langs den stien som går bortover mot Pico Viejo. Hadde jeg bare vært ved mine fulle fem, så kunne vi antakeligvis fint ha sneket oss opp til fots, så lenge vi bare hadde unngått «vaktsesongen». Vi kunne skimte et par folk oppå kraterkanten som antakeligvis hadde tenkt på samme muligheten og som åpenbart hadde hatt muligheten til å gjennomføre. Jeg ble misunnelig, men det var ikke så mye å gjøre noe med. Det får bli en annen gang. Utsikten fra der vi fikk lov til å oppholde oss var uansett fin, og det var gøy å kikke ned på den 1000 meter lavere Guajara som vi allerede hadde vært på. Tenerife er en fin øy å dra på trøstetur til.