Slitetur til Dønttinden (09.04.2016)  

Turen i Huldreheimen ga meg en tankevekker, for det var en kraftløstur av en annen verden. Helga lovet fantastisk vær, jeg lurte på Sogn, men Jan Petter minnet meg om Romsdalen, og ved nærmere ettertanke så sto jo den først i køen.

Temmelig spontant bestemte vi oss for Dønttinden, dette for å få i alle fall én dag i fred på fjellski uten å føle oss malplasserte blant alle randofolka (vel, jeg snakker for egen del). Dønttinden ligger så langt innpå at den neppe er det største trekkplasteret, og samtidig er den jo kjærestetoppen til Geir Arne. Jeg vet noe om sånt pga Stølsmaradalstinden min…

Vi startet fra Verma litt før klokka 9 og kjørte på oppover ganske bratte bakker. «Hjelpe seg!» tenkte jeg inni meg siden jeg ikke var vant til dette lenger og samtidig visste svært godt hvilken spreking jeg var på tur med. Og det er ikke spesielt moro å gå oppover en vei i evigheter. Men vi kom oss da opp på platået og tok av oppover mot ryggen som skulle føre oss mot Veslfjellet og Sæterhøa. Da fikk vi etter hvert øye på Dønttinden, gulp, det var langt dit ja…

Siden jeg ikke er av godt 2010-2014-kaliber lenger så minnet denne turen meg om gamledager med Jan Petter, altså at han gradvis bare ble borte for meg i front og snart befant seg «lysår» foran og høyere. Men jeg har aldri vært dårlig taper overfor han, langt verre var det at det fantastiske værvarslet bare virka å være den sedvanlige humbugen. Noe blått her og der, men seiglivede skysystemer og ei sol som ikke hadde hast, den tok til og med på seg rollen som måne, og det er som regel et dårlig tegn.

Jan Petter ville ned på Døntfjellet siden han samler på alt som er av Raumatopper, og normalt er jo jeg med på alt sånt, men ikke i dag. Jeg stolte ikke på egen form, og fra toppen av Sæterhøa var det langt ned mot dette fjellet, pluss bonusstigninga det selvsagt innebærer. Og selve Dønttinden så stor og utilgjengelig ut for slitne meg, jeg ville ha mer enn nok med den. Så Jan Petter fikk «nerde» i fred mens jeg sklei videre mot foten av selve tinden.

Oppover var det til å begynne med svært bratt, og selv om det gradvis slakte ut så følte jeg det som fortsatt bratt. Jeg var i blytung forfatning og måtte stole på mitt eldgamle våpen, viljestyrka. Det funket jo det da, og innimellom prøvde sola seg litt mer sånn at det sprakk opp i skylaget. I sørøst så det temmelig bra ut. Søre Dønttinden ble passert raskt, den var bare en motivasjonsvekker. Jammen merkelig fjell dette, så utrolig god plass, men samtidig så luftig på østsida. En herlig følelse! Enda bedre var det å kunne slå seg ned ved toppvarden på hovedtoppen og slappe av. Samtidig så jeg Jan Petter langt nede på flatene…

Dønttinden har som sagt noe spesielt over seg. Den er en blanding av halvflott og helflott, ikke så råflott som mer kjente Romsdalstinder, mer en gjennomsnitts jotuntopp i tilbaketrukket majestet. Nydelige linjer har den utvilsomt! Og jeg har lenge kjent utseendet på den, men det var først da Geir Arne begynte å fortelle om den at jeg skjønte hva den het. I riktig gamle dager på tidlig 90-tallet forvekslet jeg den med Semeltinden, det var fordi jeg ikke hadde sett så mange jotunbilder enda. Det finnes iallfall et bilde av den i ei bok som heter «Den turen glemmer jeg aldri». Dønttinden altså…

Været var halvfint med truende skyer i sørvest og noen stabeiser av noen systemer rundt Romsdalstindene. Jeg fikk kose meg som best jeg kunne i all min utmattelse. Og langt om lenge kom Jan Petter også, kun 56 minutter etter meg.

To andre kom til noen minutter seinere, og han ene syntes det var svært spesielt at en drammenser hadde funnet veien til denne toppen.

Etter et par timer var tida moden for retur, og forholda var ikke så verst for å lage svinger selv med fjellski. Og når vi langt om lenge befant oss nede ved fjellfoten igjen startet turens høydepunkt, et så å si sammenhengende renn hvor man kunne veksle på mellom skrensing og bare la det stå til. Jeg storkoser meg med sånn amatørmessig moro. Været var bedre, vakre landskaper suste forbi og vi fikk masse gratis kilometer langsetter Vermadalen. Nede ved Vermedalssætran kunne vi snu oss og betrakte Dønttinden med bare blå himmel over seg. Nydelig!

Men nå var det snart slutt på moroa. Vi skled bortover veien, og da brattene begynte ble det hard ploging. Dette er en tvilsom glede man ofte får på denne typen turer når man skal ned i lavlandet igjen. Som alltid vi fikk det overstått.

Været var høyst variabelt, men siden det var Dønttinden så får turen terningkast 5. En sekser krever strøken himmel, sånn er det bare!

Uansett takk for turen!