Sesongstart på kiler; Størenhammeren (16.04.2016)

Etter at planlagt sesongstart for uteklatring på kiler for 2 uker siden ble erstatten av en siste isklatretur var det endelig klart for nytt forsøk. Denne gangen på nærcragget - Størenhammeren. Maria ville være med og hun ville prøve klassikeren Lyneggen siden hun ikke hadde gått den før.

Selv med sen start pga. mye regn utover morgenkvisten var det bare en bil ved parkeringa. To klatrere gikk fra bilen akkurat da vi parkerte. Det så ut som de peilet seg inn på samme rute som oss så vi bestemte oss for å startet med ei bolta taulengde på nedre del.

Nedre vegg bærer preg av lite bruk da mange av rutene er gjengrodd med mose. Nattens regn hadde ikke rukket å tørke opp her nede så vi valgte den letteste ruta - "Jokke" (6a+ eller N6). Jeg fikk den tvilsomme æren av å starte. Tvilsom fordi det var glatt og sleipt og rett og slett vanskelig. Jeg falt av på første flytt etter første bolt.. For å gjøre en litt for lang histore kort endte det med at vi gikk inn fra siden av veggen for å få ned slynga jeg hadde satt igjen og ruslet opp stien til starten av hovedveggen med litt redusert selvtillit.

Det var fortsatt opptatt på første taulengde vi hadde planlagt så da gikk vi ut mot høyre for å finne et alternativ (man må klatre ei taulengde for å komme opp til starten av Lyneggen). Maria skulle starte opp og hun ville prøve "Kortveggen" (4+). Hun slet litt med å finne gode sikringspunkter og endte vel opp med en slags kombinasjon med "Skrårisset" (5+).

Vel oppe på storhylla ble det en kaffekopp før det var ledig opp diederet helt til venstre. To nye klatrere var på veg opp til storhylla så jeg tok kjapt første taulengde som ender opp på ei litt mindre hylle med et stort tre. Her kom jeg i prat med paret som lå foran oss i løypa. De klatret "Grismattjuven" som deler 1,5 taulengde med vår rute. Det var derfor bare å følge på ganske raskt for Maria på neste lengde. Denne gir fort taudrag fordi den starter på skrå mot høyre før den bikker 90 grader mot venstre og opp på lita hylla med tre. Riktig bruk av dobbeltauet fikset dette potensielle problemet.

Da var vi kommet til taulengda som har gitt navnet til ruta. Jeg tenkte Maria skulle få æren men hun ville at jeg tok over skarpenden. Dette er selve crux-lengden på ruta og gradert for lavt etter min mening. Hvis du ikke har gått den før kan flyttet ut på selve eggen føles skummelt, og det er ikke så lett å finne god sikring langt nede på eggen. Jeg har gått den før men husket ikke at man må gå et par flytt opp på eggen for å finne et godt tak til venstre hånd og grei sikring, men med smøring på tørt fjell gikk det helt greit.

Vel oppe fra eggen er det egentlig standplass. Maria syntes det var greit at jeg tok med den siste biten opp til toppen, så da dro jeg bare på videre oppover. Jeg hadde ikke planlagte å slå sammen de to siste lengdene så jeg fikk en del taudrag, men ikke værre enn at det gikk greit.

Maria kom kjapt etter opp til toppen med et bredt glis. Klokka var blitt mange så vi rappellerte kjapt ned i to etapper.

Det var deilig å komme i gang med kileracket igjen. I år håper jeg å få til flere turer til Størenhammeren som ligger så nært heimen at ettermiddagsturer er helt innafor. Nærheten til E6 er også det største problemet med denne klippen.. det er mye trafikk og vanskelig å kommunisere oppe i veggen.

‹

›