På drømmeføre til Filefjellets "tilbaketrukne" majestet (16.04.2016)  

Tur til Berdalseken har lenge stått på programmet, men har av forskjellige årsaker ikke blitt realisert. Gunnstein og Anna var straks med på forslag om tur til "kongen av Filefjell" og da jeg litt dristig forespeilte Bente antatt drømmeføre ble hun også med. Yr meldte svinnende skydekke utover dagen, men da vi ankom parkeringsplassen rett ved broen mellom Øvre og Nedre Smeddalsvatn vest for Buhaugane, var det temmelig grått. Vi satset alle på feller, jeg hadde mine telemarkski; resten av følget hadde fjellski. Vi gikk litt til høyre rett etter broen og småbratt opp i Vetle Frostdalen. Like etter at terrenget begynte å flate ut, kom så de første solgløttene, og humøret steg i takt med stadig oppsprekkende skydekke. Føret var foreløpig bortimot perfekt; fast/hardt med et lite lag nysnø øverst.

I forhold til valg av rute var det to valg når vi kom inn i bunnen av Vetle Frostdalen, enten opp vest for Frostdalsnosi eller følge dalen enda lenger inn(nordvest) og så opp øst for høyde 1547, som jeg hadde lest Otto hadde valgt da han gikk sin tur. Vi valgte siste alternativ. Jeg gikk litt foran de andre i starten av stigningene innerst i Vetle Frostdalen, der det hadde kommet atskillig mer nysnø enn lavere nede, og hørte her flere drønn i snøen; hmm.. Valgte derfor å følge en delvis avblåst rygg oppover det bratteste partiet. Ved en stor stein inntok vi niste i litt kald vind. Mens vi satt her kunne vi se opptil 8-9 skiløpere i flanken vest for Frostdalsnosi, høyst trolig med samme mål som oss; det var altså der vi skulle gått. Videre oppover krysset vi øst for høyde 1654, etterhvert opp et gjel, og på toppen av dette kom vi inn i sporene til dem vi hadde sett komme opp lenger østfra. Flere av oss hadde lenge hatt problemer med klabber under fellene, og det ble tallrike stopp med skraping, smøring av ski og av og på med feller, så tiden den gikk. Videre kunne vi følge oppgåtte spor og fikk snart endelig øye på den imponerende østflanken til Berdalseken, der skispor gikk skrått oppover i nordlig retning.

Her i østhellingen av Berdalseken var det nokså dyp nysnø; 20-30 cm, og det var ikke fritt for at man tenkte på muligheten for skred, og passet på at det var god avstand mellom oss. Etter litt kryssing oppover kunne vi til slutt øyne det markerte toppområdet med varden "alle snakker om", og kunne nyte en fabelaktig utsikt i alle retninger. Mot Jotunheimen ville dog ikke skydekket slippe helt alle steder, og det ble noe venting på en total oppklarning som liksom aldri helt "ville seg". Særlig Store Austanbotntinden og Store Ringstind har en helt rå profil sett herfra; som klør som "krafser" mot himmelen!
En bris fra nordvest gjorde kuldegradene på toppen enda kaldere, og noen langdryg matpause ble det definitivt ikke.

Vi slo av en prat med tre bergensere på toppen som også flere ganger hadde hørt drønn i snøen da de gikk opp østflanken. Den ene av dem hadde vært på toppen atskillige ganger tidligere og aldri opplevd dette tidligere her oppe. Vi fant i fellesskap ut at vi ville kjøre ned en noe høyere linje enn den som var gått opp, og holde god avstand.
Etter kollektiv neglesprett etter avtaging og sammenpakking av feller var vi overmodne for nedturen. Og den ble av det heller hyggelige slaget. Vi hadde på veien opp bestemt oss for å følge sporene ned vest for Frostdalsnosi hvor det allerede var rikelig med spor fra andre som hadde kjørt ned før oss. Østflanken gikk greit uten alvorlige hendelser av noe slag, og videre nedover kunne vi bare renne omtrent hvor vi ville, med helt "forutsigbart" føre og sammenhengende nedrenn; hvilken "opptur" nedturen ble!

Berdalseken er et flott fjell, som ligger noe tilbaketrukket i nordvest og langt fra dominerende sett fra E16 over Filefjell, og kan; meget ufortjent, komme noe i skyggen av sin mere "poserende" litt lavere nabo i sør; Suletinden. Turer til Berdalseken kan i fremtiden lett bli "en favoritt", og med dagens føre og flotte utsikt får denne turen høyeste terningkast.