Kjapp tur til Jonsknuten (07.05.2016)

Den høyeste toppen hittil, men på mange måter den lettest tilgjengelige av de jeg har vært på så langt. En stor telemast på toppen gjør at det er bilvei så nært som den siste kilometeren til topps. Der går det til gjengjeld kabelbane, men den ser ikke ut til å være tilgjengelig for allmenn ferdsel. Så da satte jeg fra meg bilen på parkeringsplassen like ved Knutehytta, og gikk de få metrene på bilvei fram til endestasjonen på taubanen. Stien opp til toppen følger taubanen sånn noenlunde, og går delvis opp en trang dal. Det lå fortsatt snø i stien her, og den var tildels sleip å gå på, så gode brodder hadde kanskje vært tingen nå. Men jeg kom meg likevel greit opp, og nærmere toppen åpner terrenget seg og det var mindre snø.
Da jeg skulle sjekke på mobilen min hvor lang tid jeg hadde brukt opp, oppdaget jeg at telefonen hadde falt ut av lomma på vei opp. Normalt tar jeg meg god tid på toppene, i alle fall der utsikten er god, og det er den på Jonsknuten. Men nå ble det bare en småstresset fotoseanse før jeg la i vei ned igjen med øynene i bakken, på utkikk etter telefonen. Heldigvis fant jeg den igjen nede i bakkene. Svart telefon på hvit snø er en gunstig kombinasjon. Den lå ikke lenger ned enn at jeg lurte på å gå opp igjen, men jeg fant ut at jeg heller tar en tur tilbake litt senere og fullfører fotodokumentasjonen da. Skylaget lå litt lavt over enkelte av fjellene rundt. Klokka på mobilen hadde naturligvis fortsatt å holde regning den tiden vi var adskilt, og da jeg kom ned til bilen igjen viste den at hele turen hadde tatt 37 minutter. Ikke akkurat noen langtur, men innimellom er det greit med en svipptur. For de som ønsker en lengre og hardere tur, kan man kjøre inn til alpinanlegget i Funkelia og gå derfra.