Rosskreppfjorden på langs til Vest-Agders høyeste (25.05.2016)

Søndag 22. Mai fikk jeg en telefon fra vemundmathiesen (Vemund Mathiesen) om at fylkesvei 337 mellom Brokke og Suleskard nå var åpnet for sommeren. Dette betydde at Urdalsknuten nå var mulig å bestige på en dagstur over Rosskreppfjorden hvis snø og isforholdene var bra. Vi var begge litt usikre på hvordan forholda var der oppe med vi bestemte oss for å gi det en sjanse. Problemet var at jeg var i Øvre-Eiker og han i Stavanger. Både jeg og Vemund er studenter uten bil så første steg var å skaffe transport. Heldigvis løste dette seg raskt og greit ved hjelp av veldig hjelpsomme foreldre.

Vemund fikk hjelp hjemmefra (noen hundre meter fra meg) med å pakke klær og utstyr han trengte til turen. Dette plukket jeg opp på mandagskvelden før jeg hadde rukket å pakke mitt eget.

Tirsdag morgen klokken 8 startet Vemund på sykkel fra Stavanger i retning Bjørnevasshytta (Setesdalsheiene/Austheiene). Jeg derimot sov lenge og pakket det siste jeg trengte før kjøreturen vestover startet. Litt utålmodig startet jeg å kjøre like over klokka 12. Siden jeg hadde så god tid valgte jeg å stoppe flere steder for å logge geocacher og for å nyte utsikt jeg vanligvis bare pleier å kjøre rett forbi. Dette gjorde blant annet at jeg stoppet 5 ganger i nedkjøringa og oppkjøringa til og fra Dalen.
Etter å ha kommet igjennom alle stoppa i Dalen kjørte jeg strake veien til DNT hytta vi skulle overnatte. Ved en veilomme 50 meter fra hytta fikk jeg en snap fra Vemund om at han nå var kommet ikke så alt for langt unna der morgendagens tur skulle starte. Istedenfor å vente på Bjørnevasshytta aleine i noen timer valgte jeg å kjøre videre for å møte han og heller være servicebil.
Etter nedkjøring fra fjellet var jeg nå på riksvei 9 i Setesdal. Her var det et langt parti med veiarbeid, midlertidig vei, lyskrysskjøring og periodevis grov grus. Noen kilometer senere møtte jeg på Vemund. Vi pratet sammen og jeg fortalte om forholda litt lenger fremme. Ikke akkurat noe forhold for en racersykkel.

Etter 156km på sykkel for Vemund sin del endte sykkelen bakpå bilen som nå var snudd og på vei tilbake til Valle. Her ble det stopp i sentrum på det lokale gatekjøkkenet for middag. Stopp her kan snart sies å ha blitt en tradisjon på våre turer.
Noen baconburgere med cheese seinere var vi nå på vei opp til hytta jeg hadde kjørt forbi tidligere på dagen. Etter å ha passert en del høydemetre og en litt ujevn vei opp til hytta var vi nå rett utafor hytteveggen, perfekt med ”drive-in hytter” på turer som dette . Hytta var folketom bortsett fra en syklist som hadde tatt en liten pause i kveldsola på terrassen utenfor.
Kvelden gikk for det meste til yatzyspilling og å prøve å finne en hel kortstokk av de stokkene som lå der (noe vi ikke klarte).

Neste morgen våknet vi til strålende sol. Frokosten ble fortært og lunsj smurt før vi ryddet oss ut av hytta og kjøreturen til startpunktet begynte. På fjellet langs fylkesvei 337 ble vi møtt av høye brøytekanter og 10-15 plussgrader.

Urdalsknuten

Vi parkerte på en liten tørr flekk på grusveien som går opp mot fjorden. Denne var ikke kjørbar enda på grunn av all snøen. Tok derfor sjansen på at det var greit å parkere her og at den ikke skulle måkes i dag.

På grunn av at vi ikke var helt sikre på om det faktisk var mulig å krysse vannet så sent gikk vi først på snøen opp fra veien til fjorden i joggesko for å sjekke forholda. Som uerfarne våris-kryssere så isen litt utrygt langs kanten, men det så trygt ut lenger ute. Vi valgte derfor å utforske det litt nærmere med ski på beina. Gikk tilbake til bilen og lempe ut sekker og ski. Det var da jeg oppdaga jeg hadde glemt fellene til skia. I 10.30-tia etter flere minutter med banning, klaging og solkremsmøring var vi klare. De første hundre meterne og de få høydemetrene opp til demningen bestod av bakglatte ski og litt mer klaging over hvor kløne det går an å bli fra min side.
Vi sklei ned til det punktet den tidligere vannkanten hadde ligget før fjorden nylig hadde blitt tappa ned. Her lå isen som hadde ligget på toppen av vannskorpa fortsatt, helt eksponert i sola. Den var fortsatt 20-25 cm tykk og vi var ikke lenger så usikre på om isen var trygg. Vi startet forsiktig å sneik oss ut der det var minst overvann. Dette gikk knirkefritt og skituren over Rosskreppfjorden kunne endelig starte. Ute på vannet så avstandene i terrenget ut til å være mye kortere en det de virkelig var. Dette førte til at tiden gikk sakte og gåinga raskt gikk over på autopilot.

Noen steder var mer bløte en andre, dette fikk vi særlig merke på nord øst siden av Botneshaug-øya. Her sank vi mer nedi snøen og måtte gå mer sikk sakk for å styre unna overvannet som var på vei igjennom, men det var heldigvis ikke skikkelig vått enda. Dette partiet gikk heldigvis ganske raskt over og vi var tilbake på enda fastere snø, en gammel scooterløype. Etter hvert som vi gikk over vannet oppdaget vi at snøsmeltinga hadde kommet lenger på toppene og på fjellryggene. Vi så en bar rute som nesten gikk strake veien i retning toppen og bestemte oss for å gjøre toppstøtet uten ski på beina. Tillegg ville det være vanskelig å gå opp på ski opp uten feller.
Etter 11 kilometer på autopilot var vi ved enden av vannet. Her så det mer utrygt ut. Her hadde det smelta mer og overvannet lå åpent flere steder langs kanten. Til slutt fant vi en smal passasje som førte oss trygt over på solid grunn uten å bli våte. Videre gikk vi noen få meter opp i skråningen hvor den første skikkelige pausa ble tatt. Her ble også ski og staver satt igjen.
Mens vi tok en liten matbit kjente vi at sola virkelig gjorde jobben sin i dag. Her var det i hvert fall 20 grader. Vemund byttet til shorts og jeg rulla opp buksa før vi fortsatte i skisko i retning toppen. Etter som høydemetrene kom tettere og utsikten ble bedre kunne vi se mye spor av rein, synd det aldri ble noe mer enn spor å se.

For min egen del fungerte skiskoa overaskende bra som ”fjellsko”. I klatringene mot toppen var det bart, tørt og fint å gå. I flatt terreng og nedoverbakker var det fortsatt snø, men denne snøen var ganske hard og vi sank ikke mye nedi. Dette gjorde at vi ikke alt for lenge etterpå sto på Vest-Agders høyeste punkt, Urdalsnuten.

Topp-tiden ble brukt på å spiste, studere utsikt, logge geocache og slappe av. Vi ble værende i omtrent 40 minutter før vi startet å gå ned igjen. På nedfarten gikk vi også innom en liten topp som vi bygde en liten varde på.

Det så lenge ut til at vi var de eneste som var ute på tur denne onsdagen, men plutselig dukket det opp en kar. Han hadde også Urdalsnuten som mål og hadde gått nesten identisk samme rute som oss. Vi slo av en liten prat før vi fortsatte hver vår vei.

Nede ved skia igjen ble de siste brødskivene spist før vi sneik oss forbi overvannet og ut på isen igjen. Skal innrømme at dette ikke akkurat skriver seg inn som en av mine favorittstrekninger på ski. Mer monotont skiterreng skal man leite lenge etter. Helt flatt, nesten rett fram i 11 kilometer. Du kan nesten se start og mål hele tiden, men det virker ikke som noe blir nærmere på grunn av den store avstanden. Disse kilometerne fikk meg til å tenke på hvordan det må være å gå på ski til polene.

Etter hvert som dagen gikk ble det bare varmere og varmere, nå var shortsen det eneste vi hadde på oss. Det var ikke bare vi som kjente varmen, det gjorde snøen også. Tilbake på den nord østlige delen av Botneshaug-øya hvor jeg trodde det var bløtt tidligere. Nå var det virkelig bløtt. Snøen hadde smelta så mye at vi måtte vasse i sørpe og vann i et parti vi tidligere på dagen hadde så vidt synket ned i.

Heldigvis var skituren som hadde utviklet seg til en vannskitur over fjorden snart ferdig og en liten stund senere var det to slitne karer som var fremme ved bilen.

Turen hadde vært topp og det i et helt fantastisk vær. Bokstavelig talt ikke en sky på himmelen i løpet av hele dagen, ikke engang små ubetydelige skyer i horisonten hadde blitt observert.
Det med glemte feller viste seg fort at ikke var noe særlig problem på en så flat skitur som dette(hadde vært verre om bakkene opp til toppen skulle forseres med ski på beina). Det ble bare litt ekstra jobb for armene når man ikke kunne sparke fra med beina.

Vi kjørte så tilbake til Bjørnevasshytta hvor vi hadde satt igjen sykkelen. Her ble også dagens middag spist før vi startet kjøreturen hjem igjen. Vi rakk også å være litt sjøorm-turister i Seljord da vi hadde en stopp ved utsiktstårnet. Vi ankom Ormåsen halv 1 på natta og kunne konkludere med at turen hadde vært veldig vellykket. Takk for turen.

Start date	25.05.2016 10:26 (UTC+01:00 DST)
End date	25.05.2016 19:17 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 51min
Moving Time	6h 59min
Stopped Time	1h 52min
Overall Average	3.3km/h
Moving Average	4.2km/h
Distance	29.5km
Vertical meters	744m