Til fots gjennom Nordmarka (25.05.2016)

Når jeg først var så heldig at jeg kunne dra til skogs midt i uka, tenkte jeg at jeg ville gjøre et lite innhogg i Oslomarka ≥ 100m pf.-lista, og samtidig raske med meg det som i tillegg måtte finnes av tullete småhøydepunkter underveis. Grua er et naturlig utgangspunkt for turer nord i Nordmarka og siden det også går tog dit passet det fint å begynne der. Om man skal krysse nordmarka på langs på mitt vis - masse bushing, fotopauser og passelig bedagelig tempo - har nok døgnet litt i snaueste laget med timer og derfor la jeg inn en overnatting på Katnosdammen. Etter å ha studert kartet litt fant jeg ut at Sørkedalen som endestasjon bød på den korteste etappen dag nummer to, og siden dag nummer to uansett lå an til å bli lang nok ad korteste vei, så endte turen min opp i Sørkedalen.

Etappe 1: Grua/Bislingflaka/Kollern/Grasdalshøgda/Branntjernhøgda/Katnosdammen

Jeg fikk det for meg at det var lurt å starte tidlig og derfor greide jeg å komme meg på dagens første avgang med Gjøviksbanen - 07.02 fra Oslo Sentralstasjon. En liten time senere stod jeg på Grua. Jeg hadde valget mellom å gå bilvei eller blåmerket sti opp til Mylla. Endte opp med bilveien siden det var litt kortere, men tror det hadde vært morsommere med stien. Både Bislingsflaka og Kollern var lett tilgjengelige topper i og med at det går blåmerket sti praktisk talt rett over dem. Bislingflakas høyeste punkt lå et lite stykke utpå en myr, så utsikten derfra bestod egentlig mest av myr og trær.

Fra Kollern derimot var det egentlig ganske bra utsikt. Forsåvidt mye trær å se fra toppen der også, men man kunne se enda lenger enn skogen. Faktisk var det utsikt til snødekte fjell i vestlig retning. Fra det høyeste punktet på Kollern så det egentlig ut som om den digre varden på triggpunktet lå høyere, men da jeg kom bort dit så det ikke sånn ut lenger. Det var uansett et fint sted å spise matpakka si. Fra Kollern kunne jeg følge blåmerket sti en tre-fire kilometer til, før det ble litt bushings opp til Vangshaugen først og deretter Grasdalskollen.

Som så mange andre steder i nordmarka var det tett skog opp til Vangshaugen. Det var også en god del stup som lå i hylleformasjoner bortover på østsiden. Det var skikkelig gøy å finne små passasjer mellom steinblokkene hvor det kunne gå an å kravle seg opp, og jeg fant noen ordentlig bratte skrenter jeg måtte opp (det vil si, det HADDE sikkert vært mulig å finne lettere veier, men det hadde ikke vært like spennende). Vangshaugen var mye finere enn antatt og det var tilogmed litt glimt av utsikt på toppen og noe som kunne tolkes som en minivarde. Det likte jeg! Grasdalskollen var noe stussligere anlagt enn sin lavere nabo. Prisen for den morsomste adkomsten og den beste utsikten ville utvilsomt ha gått til Vangshaugen, og jeg tror ikke jeg kommer til å sette himmel og jord i begegelse for å komme meg opp på Grasdalskollen en gang til, men når det er sagt var det absolutt fint å legge ruta innom. Ikke minst fordi den tross alt er på lista og jeg er nerd.

Fra Grasdalskollen var det bare å bushe seg tilbake til stien igjen. Først litt sør før jeg dreide øst og fulgte et morsomt bekkedrag et stykke. Stien videre gikk såpass nær Elgstøhøgda at det var umulig å ikke stikke oppom der. Halve haugen var hogstflate - noe som gjorde at det var lett å finne seg en god pauseplass i sola for dagens lunsj nummer to.

Fra Elgstøhøgda fulgte jeg stien (fortsatt blåmerket) vestover over Båhusmyra og deretter kom jeg ut på en grusvei jeg fulgte sørover. Grusveien varte ikke mer enn en drøy kilometer, men det var egentlig nok. Er man på skogstur til fots er det morsomst med sti. Synes jeg. Eller klyvebushing. Grusveien tok slutt og videre var det en kilometers bushing til Branntjernhøgda. Ikke lenge etter at jeg hadde tatt av fra grusveien kom jeg til en hogstflate som gjorde det enkelt og oversiktlig å ta seg opp mot toppen. Branntjernhøgdas høyeste punkt lå også godt pakket inn i skog. Litt sør for toppen fant jeg en gammel sti som tok meg ned til Katnosa, og derfra var det ikke lange stykket til Katnosdammen og slutten på dagens etappe. Siden det var hverdag hadde jeg regnet med å få DNT-hytta på Katnosdammen for meg selv, men noen forvillede tyske syklister på vei til Sinnerdammen bestemte seg for at de ikke orket å ta seg fram dit, så jeg fikk selskap. Eneste folkelige innslaget jeg hadde den dagen.

Etappe 2: Katnosdammen/Sandbekkmana/Kjerkeberget/Porthøgda/Sørkedalen

Våknet tidlig neste morgen og så egenlig ingen grunn til å ligge og dra meg. Etter frokost og utvask var klokka bare kvart over seks, og dagen lå an til å bli fin. Stas å vende tilbake til skogens ro tidlig en torsdagsmorgen. Det ble en svipptur oppom lille Fagerliseteråsen før ferden fortsatte til Sandbekkmana via Rolighaugen. Mellom Rolighaugen og Sandbekkmana var det småkronglete og myrlendt, så en oppstigning fra sør anbefales. Det var den veien jeg gikk ned, og der var det en åpen rygg med tilløp til sti hele veien ned til en eldgammel, gjengrodd vei. Tror den var mye brukt i gamle dager, for det var kjerrebredde på den og enkelte steder hadde den forseggjorte oppstablede steinkanter. Tror også den er halvveis i glemmeboka nå tildags, for mange av grantrærne som har vokst opp midt i veien har anstendige diametere på stammene sine. Da eldgamleveien tok slutt kom jeg inn på en moderne grusvei som tok meg til Sandungen. Fra Sandungen trengte jeg å gjøre en liten avstikker opp til Kjerkeberget før jeg fortsatte videre sørover.

Kjerkeberget er som kjent den høyeste toppen i Oslo fylke, og egentlig er det litt godt gjort at jeg ikke har greid å ta turen før nå. Det var imidlertid slett ingen dårlig dag å komme til Kjerkeberget på - i strålende sol og varmt nok til at jeg greide å sovne på svabergene mens jeg lå og luftet føttene litt etter en svett tur opp stien fra Sandungen. Det var stas å ha en så flott utsiktstopp helt for seg selv på en så nydelig dag. Etter halvannen times pause på toppen ble det på tide å komme seg ned til Sandungen igjen.

Ferden fortsatte videre sørover og strekningen mellom Fyllingstangen, over Porthøgda og ned til Østre Fyllingen seilte opp til å bli et av turens virkelige høydepunkter. For det første var det kjempegøy å klyve seg opp på Sandungskollen - en markert kolle like øst for den blåmerkede stien (se bildet øverst i rapporten) - og for det andre var det flotte utkikkspunkt på rekke og rad på ryggen mellom Askehøgda og Kikut. Porthøgda hadde jeg vært på før, men måtte legge ruta innom når jeg først var i området. Utsikten fra Kikut var også upåklagelig, og på stien ned derfra møtte jeg den første turgåeren siden jeg startet fra Grua dagen før.

Fra Østre Fyllingen gikk ferden videre mot Finnerud. Jeg begynte så smått og bli sår under føttene, men siden både Fyllingskollen, Tjuvdalshøgda og Pålsbråten lå forholdsvis nære stien måtte jeg nesten bushe meg innom dem også. Jeg hadde riktignok ikke gått glipp av stort hadde jeg latt dem være. Siste veien fra Finnerud til Sørkedalen var litt slitsom for vannblemma under venstre lilletå, men så viste GPSen tross alt at dagen hadde vært 32 km lang. Mye skog og lite fjell, men Nordmarka er ikke så aller verst likevel. Bra tur!