Burnestinden i Bø (Nordland) - forvirring i tåka (23.05.2016)

Hadde lasta ned gps-tracket til 19topper (Tor-Arne Paulsen) som skulle vise seg å bli redningen i dag! Skydekket lå på 700 meter, men det var ikke ventet regn, så da klinket jeg til når jeg først var i området. På kjøreturen ut hit, hadde jeg passert en topp så rå at jeg bare måtte stanse og ta bilde og finne ut hva dette fjellet het:

Det het Reka, og er blant de 10 vanskeligste fjell å bestige i Norge. Umiddelbart var et potensielt framtidig klatremål definert!

Vel, tilbake til dagens tur. Starta ved den lille p-plassen og fulgte markert stistart meget bratt opp i krattet. Heldigvis ble det betraktelig mer lettgått terreng og mindre stigning fra ca 250 moh. Stien forsvant omtrent der jeg fylte vann i bekken Vete, men det gjorde lite. (Det viste seg seinere at den går over bekken her, og fortsetter på venstre siden litt oppi lia. Det er et tørrere og bedre alternativ.)

Oppe på ryggen (400 moh) svingte jeg nordøstover, og fortsatt i lettgått terreng med lite stigning. Nordvest for høyde 498m må grunnen ha vært usedvanlig leirete eller mettet på vann etter at snøen forsvant, for alle steinene jeg tråkka på sank litt ned i grunnen. Kom til å sette foten rett i mosen her, og den forsvant straks ned til anklene i gulbrun gjørme. Merkelig fenomen som ikke kunne anes når man så området på avstand.

Forvirring
Opp i steinura hvor det sporadisk sto noen steinvarder, og snart passerte jeg tett oppunder noen pinakkel-liknende formasjoner. Æsj! Gid skyene hadde vært borte! Etter hvert bratt opp og i en sørvendt flanke til en topp uten markering. Jeg sjekket gps-en, men det manglet 150 meter mot nord, men her stupte det ut i et hvitt ingenting. Var det en feil med gps-en? Jeg skjønte ingenting, og zoomet inn på 30 m på tracksporet til 19topper. Da så jeg at det traverserte nordflanken og gikk opp til en topp mot nord. Altså skulle jeg noe ned i tåka!
Her lå det mye snø, det var bratt, og traverseringa ble en tanke ubehagelig når man ikke ser stort, men så dukket en sadel opp, og deretter en mørk skygge i nord; Burnestind. Her så jeg ikke steinvarden ut mot venstre i sørflanken, så jeg gikk rett opp sørryggen, som bød på lett klyving, men nå på sleipt og vått fjell. Et punkt var noe mer krevende pga forholdene, og er muligens en gul trekant (klyveklatring grad 2). Oppe på ryggen var det noen enkle metere mot vest, og så var toppen i boks etter eksakt 2 timer på tur. Kjedelig at det var null utsikt her, for jeg vedder på at den hadde vært flott!

Fulgte vardinga ned til sadelen igjen, og ruta går altså i sørflanken og ikke opp på sørryggen, der jeg hadde klyveklatret opp. Men jeg hadde truffet rett sted for traverseringa i nordflanken på sørtoppen, og en grønn trekant kan passe her (lett klyving). Deretter var det bare å køle på noenlunde samme vei tilbake.

På sti opp til Vete, på ca 250 moh.