Fantastiske Møysalen (høyest på Hinnøya) og blodslit i snøen (26.05.2016)
Written by Olepetter (Ole-Petter Andersen)
Ascents | Møysalen (1,263m) | 26.05.2016 |
---|
Værvarselet var knall for denne dagen, men skyene lå tungt, bekymringsfullt tungt, da jeg startet fra p-plassen ved E10, med skiene spent fast på sekken. Lurte på om det ble mye bruk for dem? Men mer lurte jeg på om jeg egentlig kom til å få utsikt? Det var grei sti, men som alltid henger skiene seg opp i noen greiner her og der, og sørger for små overraskelser underveis. Imponerende mye plank som er lagt ut, men det var nok av våte steder fortsatt; kanskje ikke så rart på denne tida av året? Sett i ettertid var det nok ikke dette rette årstiden for besøk på Møysalen. I slutten av juni er nok sesongstart.
Kluss med elvekryssing
Litt etter høyde 193 m gikk stien over bekken/elva, som nå var så stor at jeg ikke kom meg over. (Stien er tegnet inn på venstre (vest) side av elva på kartet opp hele Forkledalen, men det stemmer altså ikke over en liten strekning.) Jeg fikk derfor motbakke, krattkrig med skia på sekken og møtte elva som kom vestfra, fra vann 400 m, og måtte likevel finne en måte å komme meg over på. Brukte en del tid på denne tungvinne avstikkeren, men orket ikke å gå tilbake. Det endte med at jeg sprang på noen relativt grunne steiner, og siden gamasjene alt var tatt på unngikk jeg å bli våt på beina. Jeg trodde nesten ikke det var sant. Tilbake på stien oppdaget jeg etter 150 m at den gikk over til venstresiden av elva igjen (!) – og her gikk det greit å komme seg over. Sammen med det faktum at det fortsatt ikke var tegn til opplett i skydekket, var det noen mørke skyer i sinnet mitt også nå. Ble det ikke godvær i dag, DET værvarselet tatt i betraktning, skulle jeg skrive et brev til meteorologisk institutt og be dem ansette noen nye kompetente medarbeidere – seriøst!
Allerede ved 250 meter over havet var det sammenhengende snødekke, og skia kunne tas på. Det ble en fin avveksling i bevegelser, men føret var forferdelig. Ble det litt småbratt skled skia sidelengs 15-20 cm nedover i det øverste våte snølaget, før de fant feste. Jeg ante at dette kunne bli meget slitsomt, for det skulle være rundt 900 høydemeter igjen til toppen.
Jammen måtte jeg ned bortimot 100 hm til vann 328m også. Det hadde jeg ikke regna med.
Så innover i dalen mot nordvest, før en alvorlig kneik ventet opp mot nord og breen. Motivasjonen var en sprekk i skydekket her og et glimt av sola. Traverserte så en bratt skråning som ikke var så trivelig med disse snøforholdene. Våte, tykke små flak av snøen løsna og skled nedover, og skia ville helst i samme retning hele tiden. Og hva med rasfaren her? Ikke bra, Andersen!
Pustet derfor letta ut da jeg nådde skaret vest for breen, og så, som ved en himmelsk åpenbaring, kom Møysalen og Møyene til syne høyt der oppe, og sola brøt fram! Det ble motivasjonsomslag så det holdt! Men skiene trengte jeg ikke lenger, for dette var ikke fjellski-terreng. Det ble i stedet enkel klyving, først på tørr egg, og jeg tok en god pause i sola, og satte igjen sekken. 4,5 arbeidsomme timer hadde det tatt å komme hit, og nå ventet 300 bratte metere, en del på snø, så det ut til. Men med godværet etablert gikk jeg på med fornyet kraft.
Blodslitet starter
Ganske snart møtte jeg en bratt hammer, der gps-tracket til 19topper viste at jeg skulle holde noe venstre (nord) på egga. Problemet var bare at snøen lå våt og styggbratt opp renna her. Jeg sparket dype trinn og håpte sterkt at ikke hele snølaget skulle løsne, og kom meg raskt inn på bar klippe øverst i renna og opp noen tryggere hylleformasjoner. (På et bilde her på pb ser jeg at det ligger kjetting inni renna.) Så i slakere terreng men med snø godt opp på leggene – gikk det tungt rundt et slags hjørne, hvor det også ble litt utsatt på grunn av snøen. Etter dette var det sammenhengende på snø resten av veien, med for det meste dype tråkk. Det var ingen spor etter andre, og jeg så en ny brattere kneik nærme seg, som hadde potensiale til å stoppe meg.
«Crux» i våt snø
Sommer-tracket gikk her opp mot høyre (sør), hvor det var mindre bratt, men til gjengjeld langt mer utsatt om man skulle komme på glid. Det siste var ikke utenkelig i slik bratt snø, og to store stup-bratte skavler sperret dessuten atkomsten. Jeg gikk helt oppunder den nederste, som var forholdsvis hard – kikket meg nedover, og avsto straks fra et forsøk opp her. Kom jeg på glid, ville utfallet fort bli fatalt. Traverserte derfor i våtsnøen litt mot venstre (nord), hvor en bratt snørenne ledet opp mellom våte klippepartier. Her kunne man skli ut uten at man forsvant utfor et stup i alle fall, men med klipper og stein på begge sider er det fort gjort å slå hodet borti noe. Jeg likte det ikke, men tok meg god tid og tråkket knedype spor. Mot slutten ble det ekstra bratt, og jeg holdt nesten nede ved trinsa på stavene, som ble kjørt litt ned i snøen som håndtak, og måtte bruke knærne til å skubbe til side snø for dem, slik at tyngdepunktet mitt fortsatt kunne vende innover. Tror denne siste biten er det bratteste jeg noensinne har gått opp på snø, men det varte bare halvannen meter, og så flatet det ut. Resten så lett ut! Puh!
Det gikk nå stort sett med Everest-fart, og et par steder sank jeg jammen nedi til knærne, men andre steder var det ganske hardt og mer behagelig å gå. Nesten umulig å se på snøen hvor den «holdt» og hvor den ikke gjorde det. Sånt er slitsomt og frustrerende, men været og utsikten var formidabel, så det var bare å ta steg for steg og prøve å nyte slitet.
Etter nesten 6 timer sto jeg endelig på toppen. Møysalen var i boks og utsikten fantastisk! Det ble fotografering og filming, og gransking av de flotte pinaklene Møyene, hvorav den nærmeste så ut til å være en klatretopp. Den andre går kanskje uten tau – skulle vært artig å vite. Tok en battery også, som smakte utrolig og ga en passende boost. Satt ikke lenge i sola, da jeg visste returen kom til å bli lang og spennende.
Videopanorama fra Møysalen:Liten og nervepirrende utglidning ved siden av «cruxet»
Fulgte egne fotspor tilbake, og kan ikke si annet enn at jeg grudde litt for det bratte henget øverst i renna jeg hadde slitt litt med på veien opp. Ble stående og vurdere litt i overkant av dette henget. Noen meter til høyre (nord) var det noe mindre bratt, og en stor stein stakk opp av snøen. Deretter kunne jeg traversere de få meterne i snø bort tilbake til fotspora, og dermed unngå det aller bratteste partiet. Jeg gikk for dette, og med ryggen til snøen trådte jeg forsiktig utfor, mens jeg siktet meg inn på steinen i tilfelle jeg skulle komme på glid.
NEI! Akkurat hva jeg fryktet, skjedde! Snøen brast, og jeg skled på rumpa, skjøt så vidt fart, men møtte så steinen med begge beina. Adrenalinet pumpet vilt, men reserveløsningen hadde holdt, takk og lov! Fikk visst snu meg med ansiktet mot snøen og ta dette steg for steg i full kontroll, ja! Og slik kom jeg meg skjelven, men helskinnet ned renna. Følgelig var jeg ekstra forsiktig de to andre bratte stedene også, før jeg peiset på nedover.
Da jeg nådde skiene, kom jeg på at jeg hadde satt fra meg sekken et stykke høyere opp. Det unnslapp nesten et lite utilbørlig ord i denne stunden, må jeg innrømme, idet jeg satte kursen oppover egga igjen. Straks låste høyre lår seg, og jeg fikk krampe for aller første gang i livet – en opplevelse det også! Måtte tøye og strekke litt, og kreket meg opp til sekken, og ned til skiene igjen.
Deretter ble det i alle fall en fin skli-tur ned på breen, og tok et fint bilde opp mot Møyene og Møysalen herfra:
Til slutt vil jeg kun fortelle at jeg fulgte stien over elva, og med våte skistøvler var det ikke så vanskelig å ta sjansen på noen tvilsomme steiner lenger ned, og følge stien tilbake til start. Nesten 10 timer på tur, og en av de virkelige slitsomme turene jeg kan huske.
User comments
Slitsom skjønnet
Written by 19topper 03.06.2016 13:42Når du velger den lengste innsteget 1 mnd før snyen er sånn nogenlunde minkende..da blir det slitsomt innimellom. Respekt!! Men belønningen på toppen er jo vært hver eneste meter :-D