På eventyr til Husbyviktinden (12.06.2016)
Written by angjerd (Angjerd Amb)
Start point | Rørstad (9m) |
---|---|
Characteristic | Alpine climbing |
Duration | 13h 11min |
Distance | 12.0km |
Vertical meters | 1,016m |
GPS |
Ascents | Husbyviktinden (800m) | 12.06.2016 |
---|
Husbyviktinden. Vanskelig tilgjengelig, men med et utseende som gjør at man får lyst til å overkomme utilgjengeligheten. Veldig lyst. Det var dagen derpå Strandåtindtraversen og fra teltet vårt ved stranda kunne vi se den godt, der den stakk opp på andre siden av Sørfolda. Vi hadde skikkelig lyst til å gjøre et forsøk, selv om det var en liten mulighet for at vi ville få problemer med å komme oss tilbake fra den. Jeg hadde nemlig greid å oppspore en lokalhelt til oss, som var villig til å skysse oss den halvtimeslange ferden over fjorden, men som ikke var like villig til å garantere for at han kunne hente oss igjen på slutten av dagen. Og det med rette – området var visst beryktet for raske væromslag og lokalheltens båt tålte ikke all verden av grov sjø. Vi tenkte oss litt om, så pakket vi en duffelbag med telt, mat og soveposer i tilfelle vi ble værfaste, og så tok vi rett og slett sjansen på at den rolige sjøen ville holde ut dagen. Ut på eventyr!
I Tårnvik troppet vi forventningsfulle opp på brygga og møtte mannen som gjorde eventyret vårt mulig. Han virket ikke like skeptisk nå som han hadde gjort da jeg hadde snakket med ham på telefonen, og hadde plutselig trua på at han skulle få hentet oss likevel. Mulig det hjalp at vi så ut som om vi hadde overlevd ute før og så ut til å kunne klare oss et døgn eller to, skulle det knipe. En halvtime etter gikk vi i land ved moloen i Rørstad og avtalte at han skulle hente oss igjen klokka 20.00. I Rørstad er det for tiden ingen fastboende, men det er en idyllisk liten minibygd med velholdte bygninger og til og med egen kirke. Pent sted.
Først fulgte vi en nedklippet gressvei gjennom bygda til vi kom til brua over utløpet til Hopen. Der ble vi nesten angrepet av en ilter tjeld. Fra båten hadde vi sett en mulig rute gjennom skogen og opp på ryggen rett øst for høyde 368, men det fantes også en turbeskrivelse der folk hadde gått opp på ryggen fra Straumnesodden. Siden denne ruta så relativt lettgått ut fra der vi nå oppholdt oss, og siden vi var litt ivrig å komme unna tjelden, satte vi kursen dit uten å studere kartet nærmere. Noe vi selvfølgelig burde ha gjort. For etter å ha bushet oss gjennom krattskog opp på et platå på 150 moh og deretter sikket og sakket oss litt opp i den bratte svafjellskrenten vi møtte der, kom vi til et parti på rundt 25 meter mosegrodd sva, som hadde en overflate uten nevneverdige gode tak og sikringsmuligheter, og som var både bratt og utsatt. Dette er synlig på kartet om man ser ordentlig etter.
Vår djerve frøken begynte å utforske ruta opp, men omtrent midt oppi der ble det enda eklere og siden det da var vel så ekkelt (om ikke eklere) å komme seg ned igjen fortsatte hun opp og fikk det til uten å dette ned. På oversiden av hindringen var det mulig å rigge til standplass og hive ned tau, så vi andre fikk tausikring opp. Heldigvis. Jeg hadde aldri turt det uten. Selv om vi kom oss opp i tre hele biter, kan denne ruta opp til ryggen i grunn ikke anbefales, selv ikke av hun som gikk først. Nå som vi hadde brukt en halvtime ekstra på grunn av dårlig rutevalg, satte vi kursen videre oppover i enkelt terreng. Vi gikk over et langt og hyggelig svaparti i slak oppoverbakke. Fascinerende mye sva på alle bauger og kanter – det er den største svaansamlingen jeg har sett hittil i livet mitt.
Etter å ha passert høyde 368 kom vi til et nytt parti med ganske bratt sva. De første 10-20 meterne var det ikke særlig mange tak til fingre og mine myke fjellstøvler i lær var ikke fullt så samarbeidsvillige som jeg kunne ønske at de var. Det føltes ut som om jeg kom til å skli ned av svaet hvert øyeblikk, men så kom vi opp til en liten gresshylle og redselen fikk en pustepause. Tanken på hvordan dette skulle gå på vei ned ble fortrengt og ferden fortsatte. Etter gresshylla var svaet fortsatt bratt, men litt mer knudrete og med bedre friksjon for sålene mine. Derfor gikk det fint videre oppover mot Straumfjellet. Vi passerte på sørsiden av toppunktet, og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg kanskje kunne snike meg diskret opp på toppen på tilbakeveien. Da vi rundet Straumfjellet hadde vi Husbyviktinden foran oss i all sin prakt. Dit skulle altså vi opp. Det så bratt ut.
Vi fulgte et mosedekket parti et stykke opp og ut til høyre (sørøst) i fjellsiden. Her begynte klatringen, som består av fem taulengder (eventuelt fire) med grad 4-5 litt avhengig av rutevalg. Denne dagen var vesentlig kjøligere enn dagen i forveien, og rundt Husbyviktinden blåste det en sur vind. Litt i kjøligste laget for dem som ventet ved standplass. De to andre gjorde en formidabel jobb med å finne veien og lede opp – noe som ikke var bare enkelt med tanke på at vi manglet en skikkelig klatrefører og at vi i noen partier antakeligvis havnet litt på avveie fra letteste rute til topps. Vi fant et crux hvor jeg var sjeleglad for at jeg slapp å lede og hvor jeg fikk litt problemer med å komme noen vei. Fjellstøvlene spant og spant på det bratte svaet og den myke sålen brettet seg oppover så jeg ikke fikk til å sette i tærne skikkelig. Det var tilslutt ingen annen råd enn å bite hode av all skam og dra seg opp etter armene i det blå tauet. Tåka kom og gikk, og på den siste taulengden (eller var det nest siste?) fikk vi kommunikasjonsproblemer med frøkna som ledet. Ikke kunne vi se henne, og vinden gjorde det umulig å høre noe som helst. Vi to som satt ved standplassen nede hadde lenge på følelsen av at hun hadde rigget ferdig standplassen lenger opp, men vi turte ikke ta sjansen. Det ble en kjempelang og kald venting før vi endelig syntes å høre antydning til noen som ropte oppi der. Etter litt vræling fram og tilbake var vi endelig enige: begge to hørte «sikring klar». Da vi kom opp til standplass fikk vi bekreftet det vi hadde trodd, hun hadde vært klar i evigheter og ventetiden her oppe hadde vært like kald og lang som der nede.
Da klatringen var unnagjort var det bare å følge eggen de siste par hundre meterne opp til toppen. Husbyviktinden var en skikkelig, skikkelig kul topp! Toppunktet var luftig og lite – man kunne sitte overskrevs på det og dingle med beina. Avgrunn på begge sider. En liten avlang stein markerte det høyeste punktet, mens en litt større varde var satt opp et par hakk lenger vest der det var bedre plass. På toppen var det nesten totalt vindstille, bare et lite drag i lufta, og selv om tåka hadde vært tett en god stund fikk vi et par opplett og glimt av utsikt. Og for en utsikt! Fjord og svafjell overalt. Siden klimaet og utsikten var såpass trivelig der oppe unnet vi oss en god pause når vi først var der, selv om det begynte å bli lovlig sent. Vi sendte beskjed til båtskyssen om at vi ikke kom til å rekke ned igjen til 20.00, men at vi ville ringe når vi var ferdige med rappellene ned fra toppen.
Rappellene ned var enda kaldere enn taulengdene opp. Med en gang vi kom ned fra toppeggen tok vinden tak igjen. Det virket som om vinden holdt stand rundt selve toppkjeglen – kanskje ikke så rart med tanke på hvor oppstikkende den er fra det som er rundt. Man skulle kanskje tro at vi var kalde på vei opp, men veien ned ble enda verre. Hakke-tenner-frysing, skjelving, nummne fingre og treig motorikk. Jeg ble så kald at jeg gikk inn i tausmodus og det er sjelden et godt tegn, men trøsten var at de andre også var kalde, og selv om det egentlig ikke burde være noen trøst, så var det det likevel. Det var også en trøst at det ikke begynte å regne. Vi forsterket de fleste rappellfestene med egne slyngebånd og satt i evigheter og ventet på hverandre på en av rappellene – nok en gang på grunn av kommunikasjonsproblemer. Det er ikke lett å kommunisere når man ikke hører annet enn bråkevind. Det var skikkelig himmelsk når vi omsider kom ned og kunne pakke oss ut av klatreselene og få i gang blodsirkulasjonen igjen.
Da vi fikk opprettet kontakt med lokalhelten kunne han fortelle at han allerede satt og ventet på oss, og hadde gjort det siden klokka 21.00. Vi lovte å være superraske og satte opp tempoet fem hakk eller mer og jeg gav opp toppen av Straumfjellet i mitt stille sinn. Det gikk radig helt til det dustebratte svapartiet. Det var som ventet mye eklere å gå ned og jeg likte meg ikke i det hele tatt. Et par tre ganger skled føttene mine halvveis ut av kontroll og jeg ønsket meg intenst anmarsjsko med stivere såle og bedre grep. Jeg ble treigest ned, og da jeg kom ned til gresshylla var det allerede slengt tau rundt det lille treet som vokste der, som moralsk støtte til det siste bratteste partiet. Det gjorde underverker for psyken og vips var det verste over. Nå slang vi oss som superraske tarzangorillaer ned gjennom bjørkeskogkrattbratta der vi burde ha gått på vei opp, og selv om det var bratt var det helt kurant å ta seg ned her. Vi brukte ikke mer enn tre kvarter på returen ned fra fjellet (etter rappellene) og ved kirka møtte vi lokalhelten som kom traskende for å se etter oss. Selv om han hadde måttet vente et par timer på oss (klokka hadde rukket å bli 23.00) syntes han i det minste at vi hadde holdt et respektabelt tempo siden forrige telefonkontakt. Det hjalp sikkert også på inntrykket at vi var både svette og andpustne. Vi ville betale han litt ekstra for ventingen og selv om han var gjenstridig på det punktet avtalte vi at vi skulle komme innom huset hans neste dag når vi hadde fått tatt ut mer kontanter. Her nede på havnivå var vindforholdene rolige og derfor bød ikke båtturen tilbake på de store utfordringene annet enn å holde seg våken. Jeg sovner fort i motoriserte transportmidler. Kvelden ble rundet av ved en fin teltplass i Låter, med burgere og øl det stod «midnattssol» på. Det er gøy å komme seg til litt utilgjengelige utenfor-alfarvei-steder i blant, og Husbyviktinden er kanskje det mest spesielle fjellet jeg har vært på hittil. Dette var et skikkelig bra eventyr!
User comments